Oppropet til Stine Sofies Stiftelse, «Stopp den nye barneloven!», er en fordomsfull tilnærming som rammer barn. Lovverket slik det er i dag legger til rette for manipulering, sabotasje og fiendtliggjøring.
Det representerer muligens et velment forsøk på å beskytte barn mot vold. Men å knytte det til motstand mot barnets rett til – og behov for – å få likeverdig omsorg fra begge biologiske foreldre er tragisk. Det kan i ytterste konsekvens utsette barn for vold og omsorgssvikt.
Stine Sofies Stiftelse sier at «likestilling ikke må gå foran barnets rettigheter og behov». Oppropet viser tydelig utfordringene og motstanden til likestilling og likeverd i foreldrerollen. Motstanden kan flyttes direkte inn i såkalte foreldrekonflikter, hvor konflikten hindrer utvikling og hjelpetiltak.
Stater og distrikter med likeverdig lovgivning opplever mindre partnervold og mindre vold mot barn, da likeverd reduserer grunnlaget for å utøve samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring. Barn trenger det maskuline og det feminine i sin oppvekst.
Likestilling eller likeverd mellom foreldre er barns menneskerett. Det er det beste og det normale i dagens samfunn, og et lovverk må hensynta og endres etter normaliteten. Det er vanlig at barn vokser opp i to hjem, og foreldre blir stort sett enige om lik eller «riktig deling» av samværstid med barnet. Når barnet opplever likeverd mellom foreldre, fører det til trygg identitet og selvfølelse.
Ny barnelov vil gi foreldre større mulighet til å bli enige, og mindre mulighet til å sabotere samvær. Samværssabotasje begynner ofte med «å gi rom» for at barnet selv skal kunne bestemme hvor det vil bo, om det «bare vil bo hos mamma eller pappa». Det er barnet som bestemmer, og det voksne ansvaret legges over på barna.
Vi legger til rette for manipulering av barnet, og vi legger til rette for konflikt og falske anklager.
Stine Sofies Stiftelse begrunner oppropet med at «ny barnelov legger for stor vekt på samarbeid». Det vises da til de alvorlige sakene med mistanke om vold, overgrep og omsorgssvikt. Vi kan ikke bygge et lovverk på sårbarheten hos et mindretall utsatte barn. Da må vi bruke ressurser på å legge bedre til rette for å avsløre sårbarheten og volden.
I dag velger barn vekk den ene forelderen. Barn fjernes fra deres hjem grunnet foreldrekonflikter med påstander om vold, eller mulig fremtidig vold, falske anklager og manipulering uten at forelder er dømt etter norsk lov.
Foreldrekonfliktene er ofte asymmetriske. Det vil si at det er en som driver og næres av konflikten, samtidig som det foregår manipulering av barnet. Vurderingene og beslutningene som blir fattet tar utgangspunkt i uttrykket barnet viser. Protesten, avvisningen, utageringen, og beskrivelser av den fiendtliggjorte forelder, er samme uttrykk som barnet viser ved fysisk vold og overgrep.
Da er det viktigere å legge til rette for adekvate hjelpetiltak i disse tilfellene hvor det er høykonflikter og mistanke om vold. Påstander om vold er bare en mistanke inntil man blir domfelt.
LES OGSÅ: Vi trenger et lovverk mot samværssabotasje og falske anklager
Det er enighet i at domstolene mangler tid, kompetanse, og ressurser til å gjøre grundige kartlegginger av risiko, «barnets beste vurderinger» og sørge for at rettsikkerheten for barn i risiko styrkes. Da er det ikke selve loven som er problemet – men manglende kompetanse og hjelpetiltak for utsatte.
Det bør forhindres og avdekkes utøvelse av vold mot barn, før det kommer til rettslig instans som skal håndtere den nye barneloven. Denne kompetansen får vi ikke ervervet uten at vi anerkjenner samværssabotasje, manipulering, foreldrefiendtliggjøring og emosjonell vold som klare årsaker til feilvurderinger.
Vi må derfor legge bedre til rette for adekvate hjelpetiltak i førstelinjen ved foreldrekonflikter som kan avsløre volden, slik at vi slipper å ta disse sakene til domstolene.
Barna som utsettes for foreldrefiendtliggjøring blir neste generasjons voksne med en dysfunksjonell oppvekst i bagasjen. Det fører med seg en fare for at de selv vil bli offer eller voldsutøver senere i livet.