ADHD er en av de mest omtalte og etterspurte psykiatriske diagnosene i dag, men også en av de mest misforståtte.
De tre kjernesymptomene – konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet – kan være til stede i varierende grad.
Det er viktig å forstå at det er forskjell mellom å ha ADHD-trekk og å oppfylle kriteriene for en ADHD-diagnose. Mange kan kjenne seg igjen i noen symptomer uten at de nødvendigvis kvalifiserer til en formell diagnose.
Dessverre ser vi en økning i antall pasienter som opplever avslag på henvisning til ADHD-utredning, noe som kan etterlate dem i en tilstand av frustrasjon og uforløst behov for hjelp.
Når en pasient søker utredning, er det ofte et rop om hjelp, et ønske om å forstå og adressere utfordringer som påvirker livskvaliteten deres. Det er derfor avgjørende at vi møter disse pasientene med empati og faglig forståelse – også når det viser seg at det ikke er ADHD som er årsaken til symptomene.
ADHD-trekk versus ADHD-diagnose
ADHD-diagnosen stilles når symptomene på konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet er vedvarende, alvorlige og har betydelig påvirkning på hverdagslivet.
Å ha ADHD-trekk betyr at man kan ha noen av disse symptomene, men ikke i en grad som fører til funksjonsvansker eller som oppfyller diagnostiske kriterier.
Denne distinksjonen er viktig, fordi ADHD-trekk kan være en normal del av menneskelig variasjon eller et resultat av andre underliggende faktorer, som stress, søvnproblemer, depresjon eller traumer.
Likevel kan ADHD-trekk være tilstrekkelig til at pasienten opplever betydelige utfordringer i hverdagen, og det er her helsepersonell må være særlig oppmerksomme.
ADHD og feilinformasjon: En kompleks diagnose
Diagnosen ADHD krever vedvarende symptomer over flere år, med en betydelig påvirkning på skole, jobb eller relasjoner.
Mange pasienter kjenner seg igjen i symptomer på ADHD etter å ha sett informasjon på sosiale medier. Dette kan være en katalysator for å søke hjelp, men også en kilde til forvirring. Sosiale medier bidrar ofte til overforenklede fremstillinger som kan skape feilaktige forventninger. Vanlige misforståelser inkluderer:
- Lav selvfølelse: Dette er ikke et kjerneproblem ved ADHD, men kan være en konsekvens av gjentatte utfordringer med mestring.
- Søvnvansker: Selv om mange med ADHD har problemer med å regulere søvn, er dette ikke et spesifikt symptom på lidelsen.
- Emosjonsreguleringsvansker: Vansker med å håndtere følelser er hyppige blant personer med ADHD, men også blant personer uten diagnosen.
Symptomene som fører pasienten til utredning, kan være uttrykk for en underliggende problematikk som ikke nødvendigvis er ADHD. Det kan dreie seg om depresjon, angst, traumer eller andre livsbelastninger.
Hva betyr et avslag på henvisning?
Et avslag på ADHD-utredning kan oppleves som en avvisning av selve pasientens opplevelse. Det er derfor viktig at helsepersonell ikke avfeier pasientenes bekymringer, selv når ADHD-diagnosen ikke er aktuell.
Å søke utredning er ofte et forsøk på å finne en forklaring på vedvarende vansker, og dette må møtes med en bredere forståelse av hva pasienten står i.
For mange pasienter representerer henvisningen et ønske om å forstå og forbedre sin situasjon. Selv om symptomene ikke kvalifiserer til ADHD, betyr ikke dette at pasienten ikke trenger hjelp. Det kan tvert imot være et kritisk øyeblikk hvor vi som fagfolk har mulighet til å gi pasienten nødvendig støtte og veiledning.
Å møte pasienten bak symptomene
Når en pasient søker hjelp, er det viktig å se utover diagnoser og rammeverk. Mange pasienter har gått lenge med uforløste vansker og opplevelsen av å ikke mestre hverdagen.
Selv om utredningen ikke fører til en ADHD-diagnose, kan det være starten på å utforske andre faktorer som påvirker deres livskvalitet.
Helsepersonell har et ansvar for å møte pasientens opplevde behov og ta symptomene på alvor. Dette kan innebære:
- Henvisning til andre relevante tjenester eller behandlinger.
- Samtaler som fokuserer på mestring og forståelse av symptomene.
- Psykoedukasjon for å hjelpe pasienten til å bedre forstå seg selv.
Vi har et ansvar som fagfolk for å møte pasientenes behov med empati, selv når symptomene ikke passer inn i en ADHD-diagnose. Å anerkjenne pasientens opplevelser og hjelpe dem videre kan være like viktig som selve diagnosen.