For en måned siden inngikk jeg en avtale med Tidsskrift for Norsk psykologforening om produksjon av en flunkende ny podkastserie kalt NESTOR. Forrige fredag valgte jeg å heve avtalen, fordi samarbeidsklimaet ble uutholdelig. Samtidig valgte jeg også å trekke meg fra redaksjonsrådet deres, hvor jeg har vært brukerrepresentant siden 2021.
Følte meg beæret
Jeg ble tvangsinnlagt og diagnostisert med bipolar lidelse i 2013, og to år senere startet jeg podkasten Pia og psyken. Siden den gang har jeg mer eller mindre livnært meg på produksjon av podkaster.
I januar 2021 fikk jeg en hyggelig e-post fra sjefredaktør Katharine Cecilia Williams i Tidsskrift for Norsk psykologforening. Hun inviterte meg til å sitte i redaksjonsrådet deres som brukerrepresentant, altså som en representant for de syke. Jeg følte meg beæret over å bli spurt om å bidra til den tyngste og mest velrennomerte publikasjonen vi har innenfor feltet psykologi i dette landet, og siden vervet dessuten var veldig godt betalt takket jeg ja.
Brått fant jeg meg selv i en gjeng med noen av de fremste innenfor faget
Møtene i redaksjonsrådet ble avholdt to ganger i året, og alle møtene, bortsett fra det første som gikk av stabelen under pandemien, ble avsluttet med skikkelig hyggelige middager på fine restauranter.
Det burde jo være stas å få lov til å henge med mennesker som dette et par ganger i året, allikevel grudde jeg meg alltid til disse heldagsmøtene. Jeg opplevde at jeg hadde lite å by på sammenlignet med denne faglig sett tunge gjengen, så på møtene ytret jeg knapt et ord. Siden det dessuten var mest snakk om indeksering og forskningsartikler og andre greier jeg strengt tatt ikke interesserer meg for, var det like greit å holde en lav profil. Det er jo ingen grunn til å mene noe om saker du ikke kan noe om.
En podkastproduksjon på trappene
I april 2021 dukket spørsmålet om en podkast for tidsskriftet opp, og i juni samme år ble jeg bedt om å si noen ord om dette på det kommende møtet i redaksjonsrådet. Noe jeg takket ja til med glede. Det lå et løfte om en mulig podkastproduksjon her, og siden jeg hadde startet podkastbyrået Tid og Lyst AS, og dessuten investert min farsarv i et lydstudio på Grünerløkka, var nye, mulige oppdrag kjærkomne.
Men det skulle ta lang tid før tanken materialiserte seg til noe konkret. I august 2021 sendte jeg følgende e-post til Williams:
Kjære Katharine, det er klart du skal få all den tiden du trenger! Jeg har bare brent meg på å jobbe mye med noe som til slutt ender i nix og nada, og det er så utmattende. Det er derfor jeg blir litt streng (håper jeg ikke er FOR streng)
Jeg tar gjerne en kaffe og en prat rundt både form og innhold! Si fra når det kunne passe for deg, det hadde vært hyggelig om du ville komme hit, så kan du få se studio også.
Podkasten ble så vidt nevnt igjen her og der i årene som fulgte, og så, i april, begynte ting endelig å skje.
Ifølge Williams hadde det vært vanskelig å få tillatelse fra Psykologforeningen til å bruke penger på en podkastserie, men nå hadde hun valgt kjøre på, siden det jo var enklere å få tilgivelse enn tillatelse. Hun ville at jeg skulle stå som produsent for en podkastserie hvor hun skulle intervjue nestorer innen psykologifaget. Etter hvert foreslo hun at hun kunne ha med seg sin nestkommanderende Gro Syversen i studio, noe jeg syntes var en glitrende ide. Planen var at Williams skulle være programleder, mens Syversen skulle være et sidekick.
Jeg sendte over et kostnadsoverslag på produksjon av totalt seks episoder, og et forslag til kontrakt. Williams ville gjerne ha med et punkt om at de kunne bruke meg i markedsføringen av sin podkastserie, altså at NESTOR var produsert av kvinnen bak podkasten Pia og psyken. Noe jeg inkluderte i kontrakten, før den ble underskrevet av begge parter.
Programledelse er også et fag
Jeg booket den første gjesten, Fanny Duckert, og gjorde klart til innspillingen som skulle skje mandag 23. september, altså for drøyt to uker siden. I forkant av innspillingen foreslo jeg for Williams at vi kanskje burde ta en oppvarmingsrunde, hvor hun og Syversen kunne intervjue meg. Både så vi kunne finslipe konseptet, men også så jeg kunne få dannet meg et inntrykk av hvordan Williams fungerte i programlederstolen, og om dynamikken mellom henne og Syversen var god. Jeg purret på dette prøveopptaket, forsiktig, flere ganger, men det lot seg ikke gjøre, de hadde ikke tid.
Jeg vet av erfaring at folk kan tro at det er enkelt å gjennomføre et bra intervju. Sånn er det dessverre ikke, programledelse er jo faktisk også et fag. Og det viste seg raskt at dette ikke var et fag Williams behersket. Et stykke inn i innspillingen med Duckert avbrøt jeg, og kom med noen forslag til forbedringer.
Dette falt ikke i god jord, for å si det forsiktig. Stemningen ble anstrengt, og jeg slet som et dyr for å fullføre innspillingen. Jeg forsøkte å gi mer regi, Syversen fulgte opp noe av det, men Williams hadde stivnet helt. Når lydutstyret mitt dessuten hadde begynt å krangle rett før opptaket, og batteriene gikk tomme så jeg måtte beinfly ut for å kjøpe nye underveis, satt jeg igjen med en av de verste følelsene: Total fiasko.
Samtidig visste jeg at dette ikke bare handlet om meg.
Mesteparten av den påfølgende dagen brukte jeg på å tenke gjennom opptaket, for å finne en løsning til hvordan jeg kunne redde både denne første episoden, men også resten av serien. Tirsdag kveld skrev jeg en lang melding til Williams og Syversen hvor jeg delte tankene mine, og skisserte noen forslag til forbedringer. Jeg sendte også hele det to timer lange råopptaket, ba dem lytte igjennom og legge merke til hvor de opplevde en bra flyt, og hvor det eventuelt buttet.
Mot slutten
Så fulgte noen uhyggelige dager. I chatten på Messenger var plutselig Williams totalt fraværende, nå var det bare Syversen som førte dialogen med meg. Onsdag morgen fikk jeg en melding om at hun skulle lese gjennom mine innspill skikkelig senere på dagen, noen timer senere fikk jeg en ny melding hvor hun spurte om ikke vi tre kunne møtes og gå gjennom det hele. Noe jeg stilte meg positiv til, så jeg fulgte opp med å be om forslag til tid og sted. Så, på ettermiddagen torsdag, ble jeg bedt om å stille i redaksjonen mandag morgen klokken ni. Før den tid skulle jeg redigere opptaket med Fanny Duckert så det fungerte, og sende det over til dem. De hadde nemlig ikke tid til å sitte og høre gjennom det to timer lange råopptaket slik det forelå.
Da falt klaffen endelig ned.
Fredag morgen avsluttet jeg samarbeidet med følgende melding:
Hei Gro,
Jeg ser dessverre ingen vei videre for oss her. I min iver etter å lage en best mulig podkast for dere tråkket jeg sikkert i salaten, men jeg kan ikke jobbe med mennesker som velger isfront fremfor dialog. Min merkevare Pia og psyken er for viktig til at jeg kan risikere den, det samme gjelder min egen psykiske helse.
Jeg hever dermed avtalen inngått mellom TNP og PBP den 10/9- 24.
Jeg snakket med en kollega i går kveld som kan overta jobben som teknisk produsent for dere. Hvis jeg har tolket dere rett vil dere stå for regien selv, men det kan være at jeg bare hadde feil tilnærming.
(….)
Jeg sender en kreditnota på faktura nr. 1016, og sender ny faktura på timer jeg har brukt på prosjektet, med spesifisert timeliste.
Jeg trekker meg også herved fra redaksjonsrådet, med umiddelbar virkning.
Arbeidsgivere og oppdragsgivere
Situasjonen jeg befinner meg i nå minner om den jeg var i etter oppsigelsen jeg tok på direkten i NRK Østlandssendingen i 2010. Det er rart å tenke på at jeg nok en gang er blitt blendet av en stor, velrennomert aktør, som liksom skal være en av de aller tryggeste oppdragsgiverne. Det var en forholdsvis ukomplisert affære å avslutte dette samarbeidet, men det er uansett aldri lett for en frilanser å takke nei til et godt betalt oppdrag.
Allikevel føler jeg bare på en enorm lettelse. Jeg kan nå fortsette min vandring på denne rare, lille kronglete veien min. Med rak rygg, i trygg forvissning om at avgjørelsen min, også denne gangen, var helt riktig for meg.
Og siden jeg allerede løper risikoen for å aldri mer få betalte oppdrag, kan jeg like gjerne løpe linen helt ut og avslutte med denne kommentaren til navnet på tidsskriftet: Ordet norsk skrives med liten n.
Oppdatering: Etter diverse kommentarer på Facebook må jeg bare legge meg paddeflat og innrømme at jeg tok feil. Siden Norsk psykologforening er et egennavn skal det være stor N.
Tidsskrift for Norsk psykologforening er informert om kritikken i denne ytringen, og har blitt gitt muligheten til å komme med tilsvar.
Har du tips til oss? Send oss en e-post på tips@psykologisk.no!