Helsevesenet står overfor enorme utfordringer, og uten radikale grep vil vi se flere eksempler på grov svikt i årene som kommer.
Velferdsteknologi løftes frem som et av de viktigste grepene vi kan ta for å sikre at alle får den hjelpen de trenger, i tillegg til å flytte flere oppgaver fra legene til sykepleiere og andre helsefaglige ressurser. Jeg vil derimot påstå at vi også må se på hvilke profesjoner vi innlemmer i helsevesenet, og tenke mye mer holistisk rundt støtten.
Faktum er at det psykiske helsevernet i dag er i knestående på en rekke områder, og vi må tørre å utfordre det bestående. Det betyr både å jobbe forebyggende med hvordan samfunnet oppfatter psykisk helse, og å kombinere dette med at flere profesjoner står skulder ved skulder i det daglige arbeidet for pasientene.
I denne artikkelen vil jeg se nærmere på den store gruppen av mennesker som lider av lettere psykiske lidelser.
Livet har noen humper
En grunnleggende utfordring for helsevesenet i dag er at man jobber med reparering mer enn forebygging. Man skal hjelpe de syke og svake til å komme seg på beina igjen.
For veldig mange er dette selvsagt helt nødvendig. Tilfeldighetene rammer, og man blir alvorlig syk. Men for alle dem som har lettere plager, enten det er psykisk eller fysisk, må vi kanskje i større grad akseptere at livet har noen humper, og ta i bruk en større del av «viften» når det gjelder verktøyene vi har tilgjengelig.
Selv er jeg under utdanning til å bli gestaltterapeut ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole (NGI). Jeg opplever at utdanningen jeg får der, vil kunne være et nyttig supplement til det øvrige helsetilbudet i Norge.
I motsetning til psykologer, stiller ikke gestaltterapeuter sykdomsdiagnoser. I gestaltterapien tenker vi at mennesker tilpasser oss vår livssituasjon på en kreativ måte for å overleve med de ressursene, begrensningene og omgivelsene som er tilgjengelige i øyeblikket.
Samfunnet vårt preges i stadig økende grad av vellykkethet. Overalt i sosiale medier ser vi de som trener, spiser sunt, har en god karriere, penger og venner man kan sole seg sammen med. Jeg undres derimot stadig over motsatsen til dette, hvor det å sykeliggjøre psykiske utfordringer er en del av bildet.
Det er et samfunnsproblem at man tror at man alltid skal være lykkelig. Hva med å lære å stå i ubehaget? Mennesker som ikke takler livet like bra, faller lett utenfor, og løsningen blir ofte tyngre behandling, medisiner og en sykeliggjøring jeg ikke alltid tror er like sunn.
Mange blir avvist fordi de ikke er «syke nok»
Det snakkes mye om at når det gjelder psykisk helse, har det norske samfunnet feilet. Jeg er helt enig, og det må vi våge å snakke om.
Mange folk jeg har snakket med, spør hjelpeapparatet om hjelp, men blir avvist fordi de ikke er syke nok til å bli tatt inn til behandling. Dette gjør meg urolig. Jeg er redd disse menneskene havner mellom flere stoler. Og kanskje har vi som samfunn et litt urealistisk syn på hva vi bør tåle som mennesker.
Livet er til tider ikke lett for oss alle, og det å tåle motgang og ubehag er en del av livet. Blir man satt på medisiner som skal fikse oss, er det kanskje bare en midlertidig løsning som ikke er varig over tid. Jeg mener vi bør hjelpe folk til å akseptere at følelsene er der, og bli gode på å møte smerten istedenfor å bli kvitt den.
Noen ganger lurer jeg på om samfunnet ikke har plass til mennesker med kronglete sinn. Er det slik at det er noe galt med mennesker hvor livet går opp og ned? Når noe er vondt, må det fikses. Lever vi i et diagnosesamfunn? Mange sier at livet er blitt lettere etter at de fikk en diagnose. Sinnet fungerer jo slik at vi hele tiden ønsker en forklaring på hvorfor ting er vanskelig.
I rapporten Forenkle og forberede, som ble utgitt av Helse- og omsorgsdepartementet i 2023, utreder et ekspertutvalg mulighetene for en sterkere tematisk organisering av det psykiske helsevernet. Målet har vært å forbedre kvaliteten i behandlingen, og bidra til at pasientene kommer raskere til riktig behandling. For å kunne gi et godt tilbud og forebygge må fastlegen ha mulighet til å henvise til ulike behandlingstilbud tilpasset den enkelte.
Det gleder meg at ekspertutvalget åpner for en bredere tilnærming til det totale helsetilbudet. Her har fastlegene en nøkkelrolle. I tillegg mener jeg at vi må starte et annet sted med problemstillingene knyttet til psykisk helse. Vi må i større grad normalisere ubehag.
Det kollektive samholdet
Og så tror jeg på det å dyrke det kollektive samholdet i samfunnet fremfor individualismen. Det er sterkt hvordan andre mennesker man har tillit til, kan bidra positivt til mennesker som strever med lettere psykiske lidelser.
Selv om dette ikke alene løser helseutfordringene Norge står overfor fremover, tror jeg dette er en tilnærming som tar oss lenger som samfunn totalt sett.
Derfor mener jeg at teknologien ikke er den største nøkkelen på dette området, men at vi bør ha en mer holistisk tilnærming både til hvordan vi oppfatter fellesskapets ansvar, og hvilke tilbud vi innlemmer i løsningene som samfunn.
Da tror jeg vi får et samfunn som ikke så enkelt løser utfordringene med diagnoser og medisiner, men snarere forsterker hele spekteret av det å leve som naturlig, og at fellesskapet har et ansvar for individet.
