Litt bakgrunn fyrst: Det å sjølv berre ha erfaring med å vera storesyster, og å skulle leva tett på ein som berre har erfaring med å vera veslebror, kan vera ei utfordring. (Hans perspektiv lar eg av plassomsyn ligge i denne samanhengen.) Småsysken kan ha det med å bli munnrappe og gatesmarte – i mangel av å ha vakse opp med eit fysisk og mogningsbasert overtak.
Eg kan opplysa den som ikkje sjølv har erfart det, at det kan vera irriterande når ein som liten, men trass alt større enn den vesle konkurrenten til foreldra sin velvilje, blir utmanøvrert av replikkar frå den vesle plageanden. Det gjeld særleg når foreldra er til stades og (feil)vurderer heile opptrinnet som sjarmerande!
Motsetningar tiltrekker kvarandre (i utgangspunktet)
Som de alle veit – motsetningar tiltrekker kvarandre, og det er ikkje rart at den som har vakse opp som storesyster eller storebror ofte finn seg andre sine veslesysken som livspartnarar (og vice versa, om ein absolutt skal ha med det andre perspektivet). Dei ubevisste delane av hjernen jublar over å endeleg skulle få lov til å reparere mentale sår frå barndomen som botnar i tidleg syskenrivalisering.
Dei fyrste åra innbiller ein seg at dette inneber å reparere (les: oppdra) den andre. Gradvis – om forholdet skal overleva – forstår ein, relativt slukøyra, at ein også må gjera noko med sine eigne oppfatningar og veremåtar. Og slik går no (sam)livet.
Opplevd likskap gjer trygg
For ein blir i grunnen aldri ferdig med å utforske og vidareutvikle eit parforhold, og det skal visst vera bra å ikkje bli ferdig med dette, også. Uansett, og berre for å forsikre lesaren om at eg no ikkje har hamna på bærtur i overført tyding: Eg nærmar meg temaet i overskrifta her.
Eg har nemleg oppdaga at under vandringa på denne humpete samlivsvegen, er det balsam for sjela å finne likskapar mellom den andre og meg.
Når mannen min fortel noko om seg sjølv, som eg kjenner meg att i, aukar tryggleiken min. Eg får ei kjensle av at vi forstår kvarandre og at vi høyrer saman. Nett då går samlivet på skinner. For å utvide metaformangfaldet: Slike opplevingar er velkomne innskot i kjærleiksbanken.
Felles lagnad, felles trøyst
Det som eg skal nemne her, og som eg har fått den (litt) betre halvdelen til å godkjenne offentleggjeringa av, er at han har ei funksjonsnedsetjing. Dei av lesarane her som kjenner til andre ting eg har skrive, veit at eg tidlegare har mistenkt ei liknande, men ikkje heilt lik, funksjonsnedsetjing hjå denne mannen, men då utan å få gehør for det (Teigen, 2012). På dårlege dagar i samlivet kan det dessutan ha hendt at eg har hevda at han også har rikt med andre funksjonsnedsetjingar, men i skrivande stund er eg i godlune.
Ein skal ikkje sjå bort frå at den godluna eg no er i, kjem av at eg er uendeleg takksam for at han har nett den funksjonsnedsetjinga han har. Den har nemleg sider ved seg, som til forveksling er lik sider ved ei usynleg funksjonsnedsetjing eg sjølv har.
Skogsbærmysteriet
For mannen min sin del viser symptoma seg særleg når han skal ut i skogen og plukke bær. Han er på den måten heldig, for det er få av oss som er nøydde til å drive med slikt, så det er lett for han å løyne funksjonsnedsetjinga si.
Dessutan, om nokon skulle insistere på at han vart med på bærtur, kunne han på si side insistert på blåbærtur. For han er eit fantom til å plukke blåbær. Har vore det frå tidleg barndom, faktisk. Han har ein ekstrem teknikk, til og med utan bærplukkar.
Så lenge han held seg i blåbærskogen, er det ingen som merker at han ikkje er heilt som fleirtalet av oss. Han ville kanskje heller ikkje sjølv ha hatt noko plage av at han ikkje var som majoriteten av oss, om det ikkje var for at livet, eller i det minste oppveksten hans, også innebar at han skulle plukke tytebær. Og i tytebærskogen var han lite tess, for å seia det mildt.
«Kva held du på med? Kvifor somlar du slik?», sa kanskje den to år eldre storesystera, på dei første tytebærturane. Ho vart raskt ein racer på tytebærplukking. Dei tynne, smidige fingrane greip presist klase etter klase av lysande tytebær, medan den yngre broren på kreative vis prøvde å vri seg unna heile prosjektet.
Eg håper spørsmåla no byrjar byggje seg opp seg hjå lesaren: Den som kan vera så god på å plukke blåbær, må no for svarte kunne ta seg saman og plukke tytebær også? Kvifor viser han ikkje litt meir innsatsvilje? Kvifor tar han seg ikkje treningsturar i tytebærskogen i løynd, for uventa å sprette fram att som noregsmeister i tytebærplukking? Han som er så utruleg til å plukke blåbær!
Kva har skjedd han?
Kva har eigentleg dei gilde, lysande tytebæra gjort han? Har han hatt anfall av tytebærallergi? Liker han ikkje tytebærsyltetøy? Har han ein gong knust eit Norgesglas fullt av tytebærsyltetøy og blitt traumatisert av synet av den blodraude guffa som spruta ut over heile kjøkengolvet? Eller er alt meir symbolsk: Botnar hangen til det blå i tidlege barndomsopplevingar? Ei lengt mot havet? Mot himmelen? Dødslengt? Huff!
Eller er dette berre ein fiks idé, eit viljeproblem han lett kan overvinne eller trena seg ut av? Mannen min kjem frå ein familie av biletkunstnarar, så ein kan tenkje seg at det å gjera opprør mot bær av ei særleg provoserande farge, som raudt ofte blir rekna som, symboliserer eit opprør mot tradisjonen og den sterke fargeekspertisen han var omgitt av.
Om eg sjølv skal seia det, synest eg mange av desse hypotesane er både smarte, interessante og elegante. Det er nesten så eg sjølv ikkje kan unngå å spinne vidare på dei, og eg blir minna på kvifor eg elskar krimbøker med psykologiske vriar. Det er moro å spekulere i andre sine umedvitne prosessar!
Dei hersens tytebæra
Og for all del – når det gjeld oss menneske, er det som regel meir enn éi forklaring på åtferda vår, og dessutan kan det vera stor skilnad på det som i si tid utløyste at vi starta med ei åtferd, og dei tinga som gjer at vi mange år etter tviheld på den same åtferda, utan å eigentleg ha sjekka ut om den framleis tener oss.
Men når det gjeld nett dette bærmysteriet, og mannen min si funksjonsnedsetjing, er røyndomen sannsynlegvis meir lik Rema 1000-slagordet: Det enkle er ofte det beste (for ein illustrasjon viser eg til Rema 1000:
Mannen min har nemleg fortalt meg kva det handlar om, og lesaren har kanskje gjetta det for lenge sidan: Mannen min er rett og slett fargeblind. Det er rett og slett svært vanskeleg for han å oppdage dei hersens tytebæra, som for han ser ut til å gå i eitt med lynget dei heng på. Sanseapparatet hans er ikkje fullt utvikla!
Når ein er fargeblind, går det utruleg sakte å plukke tytebær. Særleg moro er det heller ikkje. Ein blir motlaus og får vondt i ryggen av å gå lenge i vinkel til inga nytte. Ikkje rart at han som gut heller konsentrerte seg om å bli eit råskinn på blåbærplukking.
Eg kompenserte med å bli god til å plukke blåbær, seier han i dag.
Smart, seier eg – og smiler.
Kjelder
Prøysen, Alf (1948): Blåbærtur’n. På Alf Prøysen si debutplate. Her henta frå YouTube.
Teigen, A. M. F. (2012). Varig kjærleik. Ei handbok. Oslo: Samlaget.
Vinje, Aasmund O. (1858). Tytebæret. Eit dikt publisert i Dølen. Her henta frå YouTube.