Ved å bevisstgjøre oss våre verdier blir vi tydeligere for oss selv

Dette er en ytring. Den gir uttrykk for skribentens erfaringer.

Verdier er grunnleggende leveregler som avgjør om en handling oppleves som sann og riktig for oss eller ei.

Når vi følger våre verdier, vekker det selvrespekt, og når vi avviker fra våre verdier skjemmes vi. Når andre følger våre verdier, gledes vi, og når andres adferd bryter med våre verdier, kan det vekke en vifte av negative følelser fra sorg til sinne.

Verdier gir oss en retning i livet uavhengig av spesifikke situasjoner – verdier gir oss en bestemt tilnærming til livets skiftende omstendigheter.

Ved å bevisstgjøre oss våre verdier blir vi tydeligere for oss selv. Vi kommer i kontakt med hvem vi ønsker å være, og våre valg og handlinger kan baseres på en dypere klangbunn i oss selv.

Å strebe etter å leve våre verdier

For eksempel har jeg siden barndommen av hatt et sterkt ønske om å leve i sannhet. Det var kanskje i utgangspunktet en strategi for å finne stabilitet i møte med motstridende fortellinger da jeg vokste opp.

Gjennom oppveksten lærte jeg meg også til å lyve og forvrenge virkeligheten, både for meg selv og for andre. Dette står i motsetning til mitt ønske om sannhet som er en grunnleggende verdi for meg.

Ved å bevisstgjøre meg sannhet som en grunnverdi har jeg kunnet møte mine snarveier og fordreininger, avsløre dem og erstatte dem med redelige tilnærminger. Jeg forstår også at det noen ganger er nødvendig å lyve for å beskytte en annen eller for å unngå konflikt, men det er sjeldent. Det er en stor lettelse å stadig oftere kunne si ting som de er – for meg.

Ved å strebe etter å leve våre verdier foredler vi vår karakter. Når jeg skriver dette, høres det gammelmodig ut, men at denne poleringen av personligheten har gått av moten, betyr ikke at den er mindre relevant i dag. Edle mennesker er vakre mennesker.

Våre verdier er ofte tillærte moralregler som religion, samfunn og vår kultur har gitt oss. Bakenfor de kulturelle historiene kan vi finne universelle verdier som er uavhengige av kultur, religion og samfunn.

Verdier kan sees på som mini-historier som ligger i dypet av vår selvforståelse. De gir oss retning i møte med valg og kan passe inn i, og gi mening og gyldighet til, mange større historier. Dermed kan verdier være et mer fleksibelt anker for vår selvforståelse enn vår historie.

Livshistorier og behov

Retning i livet finner vi gjerne i form av historier. Disse har vi som oftest lært av kulturen vi befinner oss i. Mange får sin historie fra sine foreldre, og andre finner sin historie i opposisjon til sine foreldre.

Vi går vår egen vei i varierende grad. Passer vi ikke inn i den vanlige historien med jobb, familie, barn, hus og bil, kan vi finne en alternativ historie. Vi kan for eksempel bli kunstner, forfatter, musiker eller «alternativ» på andre vis og leve ifølge en av disse historiene. Men å leve utenfor de foreskrevne historiene er vanskelig; det er vanligvis mindre sosial støtte for selvlagde historielinjer. Disse kan til og med oppfattes som truende for det større fellesskapet.

For å tydeliggjøre hvor kulturbetinget våre historier er, vil jeg nevne en livsvei som har gått av moten: Munk eller nonne. I tidligere tider var det å bli munk eller nonne anerkjent som en respektert livsvei. Det var en historie mange virkeliggjorde. I dagens samfunn er det en svært uvanlig historie å følge.

Religiøse grupperinger har gjerne sine egne fortellinger man kan følge med dertil tilhørende levesett. Slike grupper tenderer til å ligne tradisjonelle samfunn og er ofte i stand til å skape en sterk vev av mening.

Historien skaper en kontekst for vårt daglige liv og gir mening til enkelthendelser. Dette gjør livet forståelig og meningsfullt. Vi setter oss gjerne mål som passer inn i vår historie.

Jeg tenker at en god historie er en historie som former vårt liv slik at våre grunnleggende behov blir tilfredsstilt. Vi kan blant annet ha behov for trygghet, behov for nytelse, behov for å gi og få nærhet og kjærlighet, behov for å bli sett og respektert, behov for tilhørighet, behov for å uttrykke oss kreativt og behov for å bidra til andre.

Gjennom vår valgte eller tillærte historie prioriterer vi gjerne visse behov over andre. Enkelte av våre grunnleggende behov får mer plass og andre mindre plass, for det er rett og slett ikke tid eller overskudd til alt sammen. Jobber jeg full tid og har en familie å ta meg av, blir kreativitet og eget uttrykk gjerne satt på vent. Jobber jeg med kreativitet og eget uttrykk fulltid, blir det gjerne mindre tid til andre.

Konflikt mellom verdier, livshistorier og behov

Det kan oppstå konflikter mellom våre verdier, vår livshistorie og våre behov. Verdier kan være hjelpsomme for å unngå konflikter og kaotiske livssituasjoner, men de kan også være stive, rigide og hemmende for vår livsutfoldelse. Vår livshistorie kan være en lånt kappe som egentlig passer dårlig til den vi er.

Når det kommer til stykket, er de fleste av oss langt fra konsekvente – noen ganger kan det synes som om verdier, historie og behov spriker i motstridende retninger, og at det hele lappes sammen av en velvillig blindhet. Om vi handler i samsvar med våre verdier, i samsvar med vår historie eller på impuls fra et av våre behov er litt hipp som happ; Hva vi velger å gjøre avgjøres av hvilken stemme i oss som har størst makt.

Har vi en klar forståelse av hvem vi ønsker å være og klarer å harmonisere våre behov med dette, får vi større fokus og gjennomslagskraft. Vi fungerer mer som en samlet enhet.

Behovet for et meningsskapende fellesskap

Jeg har oppdaget at det er svært krevende å leve alene uten en god historie som binder det hele sammen. Gode historier er kollektive, dvs. de deles med andre – én annen eller mange. Det gir dem sosial virkelighet.

Å stå alene som menneske uten å ha noen å dele en historie eller et verdisyn med er ensomt og forvirrende. Mennesket er et flokkdyr og trenger en flokk å forholde seg til, en sammenheng å relatere til.

Jeg har deltatt i flere forskjellige slike kollektive historier der vi som var med delte verdier og mål. Det satte mitt eget liv inn i en sammenheng. Det gav retning og mening til hva jeg gjorde og tenkte. De begrenset meg også i hva jeg gjorde og tenkte.

Kulturer og sivilisasjoner er enorme komplekser av historier som gjennom mangfoldige generasjoner har bygget raffinerte og til tider vakre byggverk vi som individer tar del i. De har gitt oss musikk, kunst, språk, matlaging, religion, politikk, teknologi, vitenskap – ja, mye av hva det innebærer å være menneske i dag.

I døden for en historie

En fare ved disse fortellingene er at det fort blir «oss mot dem». I møte med en annen historie med andre verdier, andre omgangsformer og et annet språk blir ikke bare vårt landområde, men også vår virkelighet truet. Dermed er også disse historiene årsak til krig – stamme mot stamme, nasjonalstat mot nasjonalstat, kristne mot muslimer, katolikker mot protestanter, arabere mot jøder, kommunister mot kapitalister osv.

Folk har gjennom tidene vært villige til å dø for sin historie – ikke bare i form av krig. For eksempel valgte mange kristne under Romerriket å bli martyrer fremfor å ære keiseren som guddommelig som var romersk tradisjon. Islamske martyrer ofrer seg for saken som en snarvei til himmelen. Under Vietnamkrigen satte buddhistmunker fyr på seg selv i protest.

De siste hundre årene har forskjellige kulturer møtt hverandre og påvirket hverandre i stor grad. Dette har gjort at det ikke lenger er så lett å opprettholde historien om «Den Ene Store Sannheten».

Vi kjenner alle til mange alternative matretter, språk, måter å gjøre ting på, musikkutrykk, religioner, kunstformer og treningsformer (karate, yoga, t’ai chi m.m.). Dermed har de ulike sivilisasjonene mistet mye av sitt maktmonopol og dermed også noe av sin magi. Tilbake står individet friere til å velge sitt liv, sitt livssyn og sin retning i livet.

I tomrommet av de store historiene har det oppstått et mylder av konkurrerende mindre historier, ikke bare religiøse og politiske grupperinger, men også grupper av mennesker som har samme livsstil eller interesse uten en klart definert ideologi. Disse grupperingene fyller nå mange av de samme funksjonene som større fortellinger hadde før.

Samtidig vokser det frem en global bevissthet om at vi alle er mennesker på en og samme klode.

Enkelte grupperinger har svært bestemte historier i sterk opposisjon til andre historier, for eksempel det vi gjerne kaller religiøse sekter, fundamentalister eller politiske ekstremister. Andre grupperinger har en løsere og åpnere historie.

Historier med sterke føringer for hva som er rett og galt, gir intensitet i mening. Det gir en udiskutabel retning og gjør tilværelsen absolutt meningsfull – på godt og vondt. Virkeliggjør vi historien kan det oppleves intensivt meningsfullt. Det skaper et spesielt samhold når det er oss mot verden. Det skaper også konflikt.

En fortelling vi kan dele med andre

Når gruppen krever mye av individet, blir det fort til at mange lever et dobbeltliv. Fasaden passer med felleskapets historie, mens sannheten i ens indre er en annen. Det er smertefullt å stå i en slik splittelse. Vi tror ikke egentlig på det vi sier at vi tror på, men vi lurer nesten oss selv til å tro det for å passe inn i fellesskapet vi er så redde for å miste.

Noen av oss tar steget ut og befinner oss dermed utenfor det som før var det meningsfulle senteret for vår virkelighet – fellesskapet og dets fortelling. Det kan oppleves utrolig åpent og fritt, men akk så tomt og ensomt.

Sekteriske historier rommer sjelden hele vår opplevde virkelighet og stanger gjerne mot vitenskapen, en av de sterkeste historiene i vår tid. Det er også vanskelig å unngå å høre og bli påvirket av de mange forskjellige og til dels motstridende historiene vi kommer i kontakt med i møte med forskjellige mennesker.

Det finnes fortsatt store fortellinger som er romsligere og mer universelle. Det betyr svakere normative direktiver som har mindre meningsskapende kraft, men som gir større fleksibilitet.

Følger vi mer universelle verdier, får vi lettere øye på at vi alle har de samme grunnleggende behovene, vi er alle mennesker. Da har vi romslighet til å akseptere at det finnes mange alternative historier som alle er forsøk på å forklare virkeligheten og gi retning til et godt liv.

Den helt store historien «Vi er alle mennesker på jorden» er nok for løs til å kunne tilfredsstille vårt behov for tilhørighet og en meningsfull sammenheng. Da gjelder det å finne en snevrere fortelling som gir livet mening og som samtidig kan hjelpe oss med å fylle våre behov – en fortelling vi deler med andre.