Den dødelige konflikten som utspiller seg mellom Israel og det palestinske folket, får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Det store spørsmålet som reiser seg er hvordan det for en dypt traumatisert stat er mulig å utøve maktmisbruk og undertrykking av andre. Hvilke begrunnelsessammenhenger gjør seg gjeldende i denne eksistensielle konflikten, som opprettholder og rettferdiggjør krigføringen?
Etter mitt syn er det noen komplekse psykologiske prosesser av vesentlig betydning som opprettholder og endog forsterker den destruktive spiralen vi er vitne til på Gazastripen. Spesielt Israels uhemmede militære maktmisbruk overfor det palestinske folk. Et fruktbart perspektiv som kaster lys over konfliktens brutale kontinuitet, er fenomenet projektive identifikasjoner og smerte som et eksistensielt grunnvilkår. Dette er perspektiver inspirert av psykoanalytisk og eksistensfilosofisk tenkning – spesielt psykoanalytikeren Melanie Klein og filosofen Arne Johan Vetlesen.
Projeksjoner innebærer at det vanskelige og ubehagelige i oss, som ikke er bearbeidet psykologisk, avspaltes og projiseres på de andre som blir gjort om til hatobjekter. Med identifikasjon vil den andre parten, som har vært et mål for projeksjonen, bli presset inn i en bestemt rolle som får et essensialistisk preg over seg. Altså, det er ikke «oss», men «de andre», som er bærere av alt det destruktive og frastøtende, og dermed blir «vi» representanter for det gode.
Dette er prosesser der man overfører egne fortrengte sårbarheter og traumer, egen frykt og angst, over på andre. Det sentrale med projektiv identifikasjon er at noe rått – ofte svært destruktivt – projiseres på og identifiseres av den andre. Råheten av den affekten hos den som har vært gjenstand for projeksjonen, kan være så enorm og kraftig at refleksjons- og tankeevnen kan bli svekket som en psykologisk funksjon. Den som er offer for projeksjonen, går ofte over til forhastede reaksjonsformer for å kvitte seg med det som er blitt projisert i seg.
Kan det hende at ekstreme smerteopplevelser som bunner i Holocaust nå projiseres av Israel på det palestinske folket? Kan det være slik at det palestinske folk nå er blitt målskiven for overveldende projeksjoner, identifiserer seg med dem og projiserer dem tilbake på Israel? Kan det være at konflikten som utarter handler om en dødelig spiral av kollektiv projisering?
Her er det også snakk om en vesentlig smertedimensjon; smerte som et eksistensielt grunnvilkår. Både fysisk og psykisk smerte er noe mennesker flest streber etter å eliminere fra egne liv. En måte å prøve å få bukt med smerten på, er det man kaller for transport. Transport av smerte impliserer å overføre den videre til andre mennesker som evner å kjenne smerte på lik linje med de som transporterer smerten.
Transport av smerte kan utføres på ulike måter og på ulike nivåer. Det kan skje gjennom fysisk og psykisk vold, og gjennom overindividuelle størrelser og strukturer, legitimert gjennom ideologiske referanser, symboler, verdensbilder og narrativer, hvor det egne konstitueres gjennom å bekjempe de fiendtlige andre. På denne måten forflyttes smerten videre.
Etter mitt syn har Israel et særskilt ansvar for å bryte kontinuiteten i denne spiralen av projektive identifikasjoner. Det er hevet over all tvil at det er snakk om en asymmetrisk maktrelasjon, som munner i Israels stadige brudd på folkeretten og menneskerettighetene. Vi kan ikke anerkjenne menneskerettigheter og menneskets verdighet gjennom å underkjenne maktperspektivet – symbolsk og materielt.
Om Israel virkelig ønsker fred med verdenssamfunnet, bør denne destruktive spiralen stoppes. Israel er nødt til å forsone seg med seg selv innad; med sin egen kollektive historie, kollektive traumer og smerter før de kan forsone seg utad. For å ta ansvar for fremtiden, er en nødt til å vedkjenne seg ansvar for sine valg og handlinger som opprettholder og endog konsoliderer menneskefiendtlige narrativer og undertrykkende strukturer som frarøver «de andres» menneskelighet – og med det mulighetene til å forfølge egne livsmål og prosjekter.
For verdenssamfunnet impliserer dette å ta et oppgjør med den refleksive impotensen: en slags stillstand og passivitet preget av fatalisme, hvor Israels dehumaniserende politikk og stadige krigsforbrytelser overfor uskyldige palestinere betraktes som uunngåelige og nødvendige for deres eksistensberettigelse.
Kan vi utgjøre en destabiliserende pust og fremkalle en diskontinuitet som gjør oss i stand til å forestille oss en alternativ fremtid hvor okkupasjon, dehumanisering og brutal vold opphører? Kan vi opparbeide et politisk mot som trengs for å aktualisere denne fremtiden preget av gjensidig anerkjennelse av våre eksistensielle grunnbehov? Svarene vi kommer frem til er avgjørende for humaniseringens vekstvilkår