Utbrenthet er et sekkebegrep med en rekke årsaker og symptomer, både mentale og fysiske. De vanligste er tristhet, håpløshet, engstelse, smerter og sykdomsfølelse i kroppen, men det mest typiske er nok en dyp og vedvarende opplevelse av energiløshet som ikke forsvinner, selv om man tar noen dager fri, slapper av og roer ned.
Det å bli utbrent er også ofte ledsaget av sterke skamfølelser som forsterkes av å bli møtt med fordommer om at «det bare handler om å ta seg sammen» og «at man må slutte å synes synd på seg selv».
Fallgruvene vi må unngå
I mitt virke som psykolog ser jeg dessverre alt for ofte hvordan gode livsforbedringsprosjekter kan havarere i resignasjon, utbrenthet og sykefravær.
Ofte kan det være forhold utenfor personens kontroll som skaper og opprettholder utbrenthet. For noen finnes derfor løsningene hos tillitsvalgt, fagforening eller advokat, heller enn hos psykolog eller fastlege.
Samtidig er min erfaring at utbrenthet ofte handler om hvilke holdninger og antakelser vi har til livet og oss selv. Det finnes noen typiske «utbrenthetsfallgruver», og de vil jeg gå nærmere inn på i dette innlegget.
Vi får ikke energi av å bruke energi
Utbrenthet er litt som på Luksusfellen bare at det er snakk om et overforbruk av energi heller enn penger. Dessverre, og heldigvis, er organismen vår laget slik at vi, akkurat som i vår privatøkonomi kan dra energimastercardet og bruke mer krefter enn det vi strengt tatt har når det røyner på. Men å bruke lånt energi har skyhøye renter og går ikke i lengden.
Hvis lyset brennes i begge ender så slukker det som kjent fortere. Organismen vår er kompleks, men også ganske enkel.
Rent fysisk er det sånn at å spise mat gir energi og så og si alt annet koster energi. Men hva da med psykisk energi? Hvem har vel ikke kjent på overskuddet etter en treningsøkt, eller etter en stimulerende vennekveld med god vin og gode samtaler? Dessverre er det korte svaret at dette ikke gir energi. I alle fall hvis du spør kroppen. Du kan ikke få energi av å bruke energi.
Lystbetont eller ei
Årsaken til denne misforståelsen er at vi blander mellom det som er meningsfullt og lystbetont, og det som er energigivende. Og det er ikke så rart fordi når vi engasjerer oss i ting som betyr noe for oss, så frigjør organismen mer energi. Men vi går ikke i netto pluss av den grunn.
Hvis vi engasjerer oss mye i for mange områder av livet på en gang, går vi tom ganske fort. Selv om det ikke føles sånn. Det er selvfølgelig ikke en dårlig idé å bruke tid på trening eller fine opplevelser sammen med andre. Det er heller ikke farlig å ha en jobb eller hobby som engasjerer oss. Disse tingene er helt åpenbart helsefremmende og bidrar selvfølgelig til å forebygge utbrenthet.
Men hvis vi tenker at vi kan kompensere for en slitsom jobb, eller enda mer slitsomme barn, og lade batteriene ved å trene eller ved å gå på teater, bowling eller vinkveld, vil energilageret tømmes ganske fort. Den ubehagelige sannheten er at kroppen din ikke bryr seg om du bruker energien din på er viktig for deg eller ikke.
Et psykologisk problem har sjelden en konkret løsning
En beslektet fallgruve er forestillingen om at sunne vaner kan forebygge utbrenthet. Men det hjelper ikke at vi sover åtte timer hver natt, dropper snusen og alkoholen og spiser gulrøtter og brokkoli til det tyter ut av ørene hvis vi sliter oss ut. Vi kan ikke optimalisere oss ut av problemet ubalanse i energiregnskapet.
For mange blir sunnhet, akkurat som meningsfullhet og glede, en falsk trygghetsfølelse som gjør at vi tror vi kan slippe unna med å holde et høyere tempo i livet enn det som er bærekraftig.
Når ting er vanskelig vil vi naturlig søke å finne konkrete, og relativt sett enklere løsninger. «Å bli sunnere» er derfor ett av flere eksempler på en overdrevent konkretistisk tenkning. Et annet eksempel er å forsøke å forandre på «rammene på livet» ved å bytte jobb, flytte, pusse opp badet eller til og med skille seg.
I noen tilfeller kan det å endre på rammene for livet være helt riktig. Og jeg prøver heller ikke å si at hverken kosthold, trening eller gode søvnvaner er uviktige. Men vi har nok en tendens til å overfokusere på det konkrete. Mer abstrakte og «psykologiske» løsninger, som berører grunnleggende livsholdninger og selvopplevelser, er ofte vanskeligere å både se og jobbe med. Derfor får de ikke alltid den plassen de fortjener. Å bare jobbe med de konkrete tingene i livet er sjelden nok for å ha det bra.
Kunsten å leve kjedelig
For mange er utbrenthet en konsekvens av å ha et veldig bra liv. Å ha en inspirerende jobb som man genuint gleder seg til å gå på er en «velsignelse» som mange dessverre ikke opplever. Dette kan også være en av grunnene til at det å «møte veggen» kan gi en slags status i visse miljøer. Det samme er det å ha mange meningsfulle relasjoner og inspirerende fritidsaktiviteter. Dessverre kan summen av alle disse velsignelsene fort bli en forbannelse.
Jeg har møtt flere som er genuint overrasket over at det var mulig å bli utbrent av et liv som de trivdes så godt i. For mange handler det å forebygge utbrenthet derfor om å tåle å ha færre jern i ilden, og å tåle å bare gi moderat innsats på ett eller flere områder, selv om man kan gjøre det bedre. Det mest spennende og meningsfulle livet og det mest bærekraftige livet er ofte uforenelig.
En hverdag som vi kan stå i, selv med uforutsette tilleggsbelastninger, handler i praksis om å ha flere rolige kvelder og helger der det ikke skjer så mye. Både kroppen og hodet trenger mye hvile og avkobling for å fungere bra, selv om det fort blir kjedelig. Og bare for å si det også: avkobling og hvile er ikke det samme som søvn.
Kunsten å miste seg selv
Å tåle å ha færre jern i ilden kan bil kjedelig. For andre igjen fortoner det seg nærmest som noe ulovlig. Veldig mange går på en smell rett og slett fordi de ikke orker å stå sammen med den overveldende dårlige samvittigheten som kommer i kjølvannet av å senke tempoet. En følelse som på ingen måte blir mindre av at personen fint innser at følelsen er malplassert og overdrevet.
Manglende balanse i energiregnskapet er ofte en konsekvens av å ikke «få lov» til å sette seg selv først fordi man da «blir» lat og slem. For andre kan det være å ikke «få lov» til å føle seg udyktig eller skjør.
For andre igjen er opplevelsen at hvis man ikke blir sett som «den sterke og flinke» er man ingenting. For å leve mer bærekraftig må vi også tåle å følelsen av å miste oss selv. Heldigvis er vi aldri bare én ting. Noen vil til og med si at vi ikke har noe egentlig selv å miste i utgangspunktet, bare mer eller mindre nyanserte og fleksible selvfortellinger.
En psykisk bærekraftig livsstil
Å skape et mer bærekraftig liv handler derfor om å tåle å kjede seg, tåle å føle seg egoistisk og tåle å miste seg selv.
Vi må også erkjenne at vi som biologiske vesen er helt avhengig av nok fysisk energi, i form av mat, hvile og avkobling for å fungere godt. Og at det å gjøre lystbetonte, sunne og ellers helsefremmende ting ikke kan kompensere for dette faktumet.
Dessuten må vi være oppmerksomme på at når ting begynner å butte imot, er vi alt for flinke til å automatisk anta at løsningene er konkrete og relativt sett mindre komplekse og abstrakte.
I bunn og grunn er det å få mer balanse i energiregnskapet et spørsmål om å akseptere at vi sjelden kan få i pose og sekk. Og at det å leve bedre veldig ofte handler om genuine, kjedelige, ubehagelige og smertefulle offer.