Kunst og kreativt arbeid kan være en livsnødvendighet for å komme gjennom tøffe perioder i livet. Nick Cave har formidlet dette i musikktekster og intervjuer, og måten han har mestret det på er gjenkjennelig for mange som har opplevd sorg og store tap.
Nick Caves far Colin Frank døde i en trafikkulykke i 1979. I 2015 falt tenåringssønnen Arthur utfor en klippe og mistet livet.
Livet går, eller bare må gå videre, etter de grusomme hendelsene.
I denne artikkelen vil jeg tematisere hvordan livet spinner videre, selv når det synes umulig.
Jobben må fortsette
Da sønnen Arthur døde, beskrev Nick Cave det som om et instinkt slo inn. Arbeidet måtte gå videre. Det var en strategi som var kjent. Han brukte den også ved farens dødsfall da han var bare nitten år gammel: «Tapet av faren min skapte et vakuum i livet, et sted der ordene begynte å flyte og samle seg og finne sin betydning.»
En uke etter sønnens død sa han til sin gode venn og musikksamarbeidspartner Warren Ellis at jobbingen bare måtte fortsette.
Han reflekterer over sitt eget reaksjonsmønster i etterkant og sier: «Jeg visste ikke engang hva jeg snakket om.»
Han undrer seg om det kan ha med en slags bisarr ansvarlighet å gjøre. Eller at han ikke så noen annen mulighet: «Det var ikke fordi jeg var modig eller noe sånt, det var fordi jeg visste ikke hva faen ellers jeg skulle gjøre. Alt jeg visste er at det jeg driver med er arbeid, og at det på en måte fortsetter. Jeg tror at jeg hadde en fundamental følelse av at hvis jeg la meg ned, ville jeg aldri komme til å reise meg igjen.»
Nick Cave har et langt og svært variert artistliv bak seg. Han står blant annet bak en rekke studioalbum og livealbum i samarbeid med bandene Nick Cave and The Bad Seeds og andre band, komposisjon av film- og teatermusikk, flere bøker, filmmanus og visuell kunstproduksjon.
En del av det han har laget er av varierende kvalitet. Selv om han er aktiv innenfor mange kunstarter, er han først og fremst musikkartist og tekstforfatter. Noen tekster er ikoniske, som eksempelvis Red Right Hand, From Her to Eternity, Higgs Boson Blues, The Mercy Seat, Where the Wild Roses Grow og i nyere tid; Spinning Song.
Det var en gang en sang, sangen lengtet etter å bli sunget
Spinning Song handler antakelig om Nick Caves følelser etter sønnens død. En skal være forsiktig med å tolke Caves sangtekster fordi han har selv sagt at han er mer opptatt av å skape følelser enn at sangene har en bestemt mening. I tillegg er han kjent for å sette sammen brokker av setninger eller fraser som han liker godt, både ut fra egen inspirasjon, opplevelser og tankegods, og andre artisters univers.
Spinning Song er skrevet av Nick Cave, men hans nærmeste musikalske partner Warren Ellis har stor kunstnerisk innflytelse på lydbildet. Ellis sørger for den spinnende, drømmeaktige lyden som forsterker teksten.
Albumet Ghosteen, der Spinning Song er det første sporet, er dedikert til Conway Savage, et av bandmedlemmene i Nick Cave and The Bad Seeds, som døde av hjernekreft. Nick Cave sier likevel at tittelen på albumet og den lyriske fantasien er basert på metafysiske samtaler med Arthur.
Albumomslaget er pastellfarget eventyraktig og gir assosiasjoner til bibelske illustrasjoner. I et opplyst skogholt ser en blomster, fugler, dyr, et stort tre og åser i bakgrunnen. Den første strofen på albumet er, oversatt til norsk: Det var en gang en sang, sangen lengtet etter å bli sunget.
GHOSTEEN: Albumetcoveret til «Ghosteen» av Nick Cave and the bad seeds, som ble utgitt i 2019.
Det er starten på eventyret om kongen, dronningen og fuglen.
Once there was a song, the song yearned to be sung
It was a spinning song about the king of rock ‘n’ roll
The king was first a young prince, the prince was the best
With his black jelly hair he crashed onto a stage in Vegas
Cave selv kan være den unge prinsen som ble til en konge med sort glatt hår som krasjet på en scene i Vegas. En konge som krasjer i Vegas gir selvsagt assosiasjoner til Elvis Presley, men det er nærliggende at kongen denne gangen er Nick Cave. Han hadde en dronning, og kanskje er dronningen Caves kone Susie Bick.
The king had a queen, the queen’s hair was a stairway
She tended the castle garden, and in the garden planted a tree
The garden tree was a stairway, it was sixteen branches high
On the top branch was a nest, sing the high cloudy nest
Utenfor huset, i et tre dronningen hadde plantet, var det et reir helt i toppen, med en fugl som bare hadde en vinge. Fuglen kan være Nick og Susies sønn Arthur. Etter at kongen, dronningen og fuglen hadde gått tilbake til jorden, spant fuglens fjær oppover til himmelen, oppover og oppover.
In the nest there was a bird, the bird had a wing
The wing had a feather, spin the feather and sing the wind
The king in time died, the queen’s heart broke like a vow
And the tree returned to the earth with the nest and the bird
But the feather spun upward, upward and upward
Spinning all the weather vanes
And you’re sitting at the kitchen table, listening to the radio
And I love you, and I love you, and I love you, and I love you
And I love you, and I love you, and I love you
Peace will come, and peace will come, and peace will come in time
Time will come, and time will come, a time will come for us
Peace will come, and peace will come, and peace will come in time
Time will come, and time will come, a time will come for us
I dette «eventyret» bryter plutselig en helt ny setning inn. Og du sitter ved kjøkkenbordet, lytter til radioen. Det er den trivielle hverdagen, der livet fortsetter, som om ingenting har skjedd. Og hvordan skal det fortsette? Det spinner bare videre.
Er det noen mening i det?
Red hand files
I Red hand files, en blogg der Nick Cave kommuniserer med fans, skriver han at kona Susie og han selv har lært mye om sorg de siste årene. De har i fellesskap kommet frem til at sorg ikke er noe du kommer deg gjennom, siden det ikke finnes en vei ut.
Det finnes ikke noe annet på den andre siden. Sorgen har blitt en levemåte. De forsøkte å flytte fra Brighton, der de har bodd i mange år, til Los Angeles. De fant ut at uansett hvor de måtte befinne seg i verden, ville sorgen forfølge dem, så de bestemte seg for å flytte tilbake til Brighton, med en liten base i London i tillegg.
Nick Cave skriver at de fikk en økt bevissthet rundt eksistensens skjørhet. Bevisstheten om det skjøre bragte dem forandret tilbake til verden. Han sier at åpenheten om sorgen har hjulpet ham. Han sier også at fansen og mulighet til å kommunisere med dem via bloggen har vært en støtte. Han har kunnet velge ut spørsmål fra fans og besvare dem, grundig og gjennomtenkt.
Det har gitt ham en mulighet til å tenke gjennom egne opplevelser og prosesser. Dessuten, uten at han har sagt det, kan en spekulere i om innholdet i The red hand files kanskje har dempet en ensomhetsfølelse eller om han han har hatt behov for bekreftelser fra fansen, eller begge deler.
I 2019 turnerte han med Conversations with Nick Cave. Konseptet var at han satt alene på scenen med piano og mottok spørsmål fra salen som han besvarte inne mellom sangene. I Norge foregikk dette i Grieghallen i Bergen og Konserthuset i Oslo, der alt fra hva han blir inspirert av, til hendelser fra artistlivet og sønnens død var tema.
Rusmidler, gud og kreativitet
Nick Cave er tidligere heroinavhengig, men har sluttet å bruke heroin for lenge siden. I hvilken grad rusmidler har påvirket kreativiteten hans, er uklart. Han sier at for en som arbeider så mye som ham, er amfetamin fantastisk. Det er imidlertid en negativ side ved bruken, nemlig at du får for stor tro på at det du har laget er bra, og det går ut over kvaliteten.
Han tror ikke heroin har noe å tilføre når det gjelder kreativitet. Han tror snarere at heroin er i veien for kreativitet, fordi livet styres etter behovet for stoffet. Hvis en ikke har nok penger blir det bare kaos, og han råder ingen til det.
Kanskje rusmidlene ikke har hatt så stor påvirkning på Nick Caves kreativitet i seg selv. Inspirasjonen fra miljøet og opplevelsene rundt rusen har likevel bidratt til hans univers og til en del av tekstene og musikkvideoene, eksempelvis sangen Fifteen Feet Of Pure White Snow fra albumet No more shall we part:
«Ut fra min erfaring er ikke inspirasjon noe som finner frem til deg, tilbyr seg selv til deg og det gjelder heller ikke tro. Inspirasjon og tro likner hverandre på den måten at det krever noe av oss. For meg kommer inspirasjonen bare når jeg praktiserer visse ting jevnt og rutinemessig. Jeg må hengi meg fullt og helt til oppgaven, sitte ned hver dag, plukke opp pennen min og gå til arbeid. Jeg gjør det gjennom gode og dårlige tider, gjennom tørre perioder og perioder med overflod, og jeg holder på til tross for min suksess eller mine feilskjær. Inspirasjonen kommer fordi jeg bringer den inn i arbeidet.»
Religiøse og spirituelle grublerier har også bidratt til kunstneruniverset, både i bøker og sangtekster. Han sier at han noen ganger føler seg mer spirituelt aktivert enn andre. Han forteller at det hos ham alltid har vært en konflikt mellom religiøs tro og rasjonell skepsis, hvilket han på et vis opplevde som å feile religiøst.
De senere årene har dette bildet snudd, slik at han ikke ser på det som å feile, men at energien i kreativiteten nettopp har ligget og ligger i denne personlige religiøse konflikten. Konflikt og motsetning er kanskje det som faktisk utgjør den religiøse opplevelsen, sier han.
Alle dager har et tall
«Alle dagene våre har et tall», sier Nick Cave.
«Vi har ikke råd til tomhet. Å jobbe med en dårlig ide er bedre enn å ikke gjøre noe med den i det hele tatt, fordi ideens verdi ikke blir tydelig før du har jobbet med den. Noen ganger kan denne ideen være den minste ting i verden; en liten flamme som du krummer hendene rundt og håper at den ikke slukkes av stormen som hyler rundt den. Hvis du klarer å holde på den flammen, kan store ting bygges opp rundt den, som er massive og kraftfulle og som kan forandre verden.»
Nick Cave mistet også nylig en annen sønn, Jethro, som vokste opp hos sin mor Beau Lazenby i Australia, og sin 93 år gamle mor, Dawn. Cave har fått spørsmål om hvordan han klarer å turnere under slike omstendigheter.
Svaret hans er, ikke uventet: «Hvordan kan jeg ikke gjøre det?»
Kilder
Forsyth, I. & Pollard, J. (2014). 20.000 days on earth [Dokumentarfilm]. Film4 Productions, Corniche Pictures & British Film Institute.
Heath, C. (2017). The Love and Terror of Nick Cave [Intervju]. GQ.
Marchese, D. (2022, 11. september). Nick Cave lost two sons. His fans then saved his life [Intervju]. New York Times.
Mordue, M. (2020). Boy on fire. The young Nick Cave [Bok]. London: Atlantic Books.
Starkey, A. (2022). Nick Cave says fan condolences after his son’s death «are a great source of comfort» [Intervju]. Far Out Magazine.