Debatten går om barns rett til og mulighet for medvirkning, senest med et innlegg fra tidligere leder av Landsforeningen for barnevernsbarn og nåværende medarbeider i Barn av Rusmisbrukere (BaR), Vilde Adolfsen.
Etter fjorårets kritikk av Forandringsfabrikken er det nødvendig å insistere både på betydningen av barns rett til medvirkning, og på den plikten alle vi som jobber med barn og unge har til å lage prosesser som ivaretar hvert enkelt barn.
I barnas liv er det mange situasjoner der makten ligger hos de voksne. Retten til medvirkning er den viktigste muligheten barn og unge har til å utøve innflytelse over beslutninger som kan være helt avgjørende for livet deres.
Meningsløst
Barns rett til å bli hørt og barns ytringsfrihet er begge slått fast i Barnekonvensjonen, og er forutsetninger for at andre rettigheter skal la seg oppfylle. Uten at barn blir hørt på sine erfaringer og behov, vil voksne ofte mangle et forsvarlig beslutningsgrunnlag, både innenfor barnevernet og ellers.
Enkelt sagt: Det er nesten meningsløst å forsøke å hjelpe barn hvis man ikke samtidig skaper rom for å forstå behovene til barnet man skal hjelpe, og for å hente inn all den kunnskapen man trenger fra barnet for at hjelpen skal treffe riktig.
Det betyr at barn og unge må ha reell påvirkning både på den overordnede politikken og utviklingen av det offentlige tjenestetilbudet, og på individuelle forhold og vedtak som gjelder dem selv.
Viktig er det også at medvirkning i seg selv kan være helsefremmende. Muligheten til innflytelse og kontroll over eget liv er viktig for å motvirke at barn i sårbare situasjoner skal oppleve seg maktesløse.
Mange er bekymret
De av oss som har jobbet lenge med barns medvirkning, er motivert av erfaringene fra dette arbeidet: Av å ha sett hvordan offentlige tjenester handler til skade for barn og unge fordi deres synspunkter og perspektiver ikke blir inkludert eller vektlagt.
Men også av å ha sett hvor mye bedre tjenestene kan bli når barn og unge får en plass i prosessene og tillegges reell verdi som deltagere med kompetanse både på egne behov og på hvordan systemene møter dem.
Samtidig er det ingen tvil om at mange av oss som jobber på dette feltet føler på bekymring nå. Hvordan skal vi forsikre oss om at barn og unge fortsatt vil bli hørt i framtiden? Hvordan kan vi nå den viktige ambisjonen om at barn og unge skal bli hørt i større grad etter kritikken av Forandringsfabrikken? Risikerer vi i verste fall større berøringsangst for barns medvirkning framover?
Det ville i så fall være katastrofalt for mange barn og unge. Her må mange av oss ta et felles ansvar for å unngå en bredere mistillit mot medvirkningsprosesser. Det må for enhver pris ikke bli slik at man lytter mindre til barn og unge framover – tvert om. Vi må lære av erfaringene, og gjøre en jobb for å sikre prosessene bedre.
Barn bør bidra, ikke brukes
Dette stiller høye krav til alle som inviterer til eller tilrettelegger for medvirkning, både organisasjoner og offentlige instanser. Det er viktig både for å sikre at barna ivaretas, og for tilliten til denne måten å arbeide på.
Det er en rekke prinsipper som må ligge til grunn i medvirkningsarbeid som involverer barn og unge. Det er selvsagt helt avgjørende at barn og unge har full kontroll over sin deltagelse i enhver medvirkningsprosess, en god forståelse av hva medvirkningen kan innebære, og verktøy til å håndtere den.
Organisasjoner og institusjoner må på sin side ha en sterk bevissthet rundt roller og grenser, og medvirkningsarbeidet må være tuftet på en sterk respekt for det enkelte barnets integritet. Det må være et vesentlig utgangspunkt at prinsippet om medvirkning også må gjelde oss selv: Barn og unges medvirkning skal gjøre oss som organisasjoner bedre og klokere, og bidra til å legge premissene for vårt arbeid.
En viktig del av meningen med at barns stemmer blir hørt, er at mangfoldet i barns erfaringer skal fram. Samtidig som alle som opptrer på vegne av en organisasjon må ta utgangspunkt i de verdiene organisasjonen står for, må organisasjoner være forsiktige med å velge seg ut barn som utelukkende passer med organisasjonens egne politiske målsetninger. Da havner vi raskt i en situasjon hvor det ikke er barna som bruker oss som en plattform for medvirkning, men vi som bruker barna.
Problematisk og unødvendig
Vel så viktig er det at «do no harm»-prinsippet også må gjelde organisasjoner. Medvirkning kan være helsefremmende, men det kan også være helseskadelig hvis det gjøres på galt vis.
Den psykiske belastningen ved eksempelvis å stå fram i offentligheten med en personlig historie kan være betydelig, og barn og unge må få hjelp til å vurdere hva som er riktig for dem og deres psykiske velferd.
Å legge opp til at navngitte barn og unge skal dele private erfaringer offentlig kan ofte være både problematisk og unødvendig. Langt viktigere er det å skape kanaler og gi metoder så de kan dele synspunkter, innspill og anbefalinger basert på disse erfaringene.
Alle barn og unge må uansett ha fullt eierskap til egen historie og egne erfaringer. Det eierskapet må være ukrenkelig.
Tillit er essensielt
I tillegg til klare rammer er det behov for kompetanse på barns utvikling og kommunikasjon, både blant organisasjoner og i det offentlige.
Dette handler blant annet om hvordan vi møter det enkelte barnet, om hva slags kroppsspråk som inviterer til dialog, hvordan vi møter og er nysgjerrig på det som kommer fram, og hva vi som voksne kan si og gjøre for selv å ta ansvar for at barnets perspektiv er en del av arbeidet vårt og møtet hele veien.
Et essensielt stikkord er tillit. Hvis barnet ikke har tillit til den voksne, og ikke opplever det som trygt, er reell medvirkning umulig.
Vi er i dag veldig langt unna en situasjon hvor barn og unges medvirkning er gjennomført i alle etater med betydning for barns oppvekst og trygghet. Dette gjelder ikke minst i barnevernet, i henhold til det siste landsomfattende tilsynet. Organisasjoner har derfor fortsatt en viktig rolle å spille for å fremme barn og unges medvirkning i årene framover. Dette må rett og slett stadig være en kampsak for oss.
Tjenestene må bli bedre
Medvirkning handler ikke om at de som er berørt skal stå på utsiden av systemet og snakke. Medvirkning må være en del av systemet, og en grunnleggende del av hvordan de som arbeider i systemet tenker. Det betyr at tjenestene må rigges langt bedre for å inkludere barn og unges medvirkning.
Medvirkning har heller ingen verdi hvis den ikke resulterer i bedre tjenester. Medvirkning må føre til påvirkning, til endring, til tjenester på barnas premisser – ikke basert på hva de voksne tror er til beste for barna, men hva barnas erfaringer viser er til deres beste. Hvis barna blir spurt, men opplever at de ikke blir tatt på alvor og at det de melder ikke gir noen reell påvirkning – da er det ikke snakk om noen reell form for medvirkning i det hele tatt.
Vår sterke oppfordring til alle institusjoner som jobber med barn og unge er derfor å prioritere å styrke kompetansen og rutinene for barn og unges medvirkning. Vi kan bare ha én ambisjon framover: Barn må høres mer, og de må høres bedre.