I mange år har det vært to hovedleverandører for barn og unges brukermedvirkning på systemnivå i utviklingen av barnevernet: Forandringsfabrikken og Landsforeningen for barnevernsbarn.
Har politikerne og fagfeltet gitt monopol på barnevernsbarnas stemme, en så kompleks og viktig gruppe, til to leverandører? Jeg tror det.
Både Forandringsfabrikken og Landsforeningen for barnevernsbarn har gjort mye for å utvikle barnevernsfeltet, ofte med ulike virkemidler og metoder.
Jeg skal ikke synse og mene noe om hverken metodikk eller innfallsvinkel, men heller problematikken ved å la to aktører ha monopol på barnestemmene i barnevernet.
Lobbyen
For å kunne jobbe med medvirkning på tjeneste og systemnivå, er organisasjonene helt avhengig av å være gode på lobbyisme. Det handler først og fremst å ha og formidle en stemme beslutningsmyndighetene klarer å identifisere seg med.
Lobbyisme er ikke et nytt fenomen, det skjer på alle felt – til enhver tid. Det er også viktig, både for organisasjonene og de som skal bli påvirket.
Det som imidlertid bør tas til ettertanke når man diskuterer hvilke stemmer som har monopol på feltet, er hva som styrker organisasjonenes lobbyisme: penger.
I statsbudsjettet for 2023 er Landsforeningen for barnevernsbarn den eneste organisasjonen på barnevernfeltet som er øremerket. Hvilket signal sender det om hvem som får bredest dekning for sine meninger og erfaringer?
Penger betyr påvirkning
Det må likevel presiseres at det er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som mottar søknader, vurderer disse og har bevilgningsmyndighet. Men hvis vi ser på tildelingene som ble gjort i 2021, er det åtte organisasjoner som deler potten til organisasjoner på barnevernfeltet.
Tre av disse kan sies å være leverandører av barnestemmen: Landsforeningen for barnevernsbarn, Forandringsfabrikken og Norsk fosterhjemsforening.
Lar vi i det hele tatt andre leverandører av barnestemmene slippe til, når vi vet at bevilgninger er første steg til påvirkning?
Inviterer vi de vi liker best?
Det er ikke til å stikke under stol at det er lett å gjøre det som alltid er blitt gjort. Når kunnskapstriangelet skal sikres på systemnivå handler det om å enes om kompromisser, det kommer vi ikke unna.
Det vi imidlertid kan ta med oss i 2023, er hvem vi inviterer inn som leverandører av barnestemmen når vi skal utvikle og bestemme. Er det de vi liker best? De vi vet er enige med oss?
Medvirkning skal ikke være lett, og det kan ikke være noe man tar for gitt at organisasjonene selv skal definere. Vi må bevege oss vekk fra ønsketenkningen om at en organisasjon har fasiten og sannheten for hvordan det er å vokse opp i barnevernet.
Umulig å høre alle
For å gjøre det trenger vi flere leverandører av barnestemmene. Kanskje vi også trenger å hente den inn på andre måter enn gjennom organisasjoner.
Så må vi slutte å se på medvirkning som en forsterkende effekt av det budskapet de voksne allerede har bestemt, og heller se på det som det det faktisk er: En egen stemme og erfaring som må delta på beslutningsnivå.
Jeg tror det første steget er å tørre å møte oss selv litt i døra og invitere inn noen av de stemmene vi ikke alltid hører.
Det er umulig å høre alle. Men å starte med å investere mer penger, bevilge på tvers og satse på de små organisasjonene er et skritt i riktig retning. Det må man gjøre selv om vi ikke alltid er enige med hverandre.