Regjeringen utarbeider i disse dager en opptrappingsplan for forebygging av psykiske helseplager blant barn og unge. Særlig skal det satses på samhandling på tvers av profesjoner og sektorer.
Å etablere «laget» rundt barn og unge med behov for hjelpetiltak har opplagt noe for seg. Samtidig kan for mye vekt på organiseringen føre til at vi mister av syne at det i tillegg må mer gjennomgående systemendringer til for at barn og unge skal utvikle en god psykisk helse.
Det står om livet
Skolen er det stedet der alle barn og unge tilbringer store deler av sin våkne tid i oppveksten. Hvorvidt de har positive eller negative erfaringer der, har stor betydning for deres psykiske helse.
Barn og unges opplevelser av inkludering viser seg særlig verdifullt i så måte. I en oversiktsstudie over forskning på menneskets behov for å høre til i fellesskapet, vises det til at dette behovet er enda viktigere for helse og livsutfoldelse enn det forskerne selv har sett for seg.
De foreslår at behovet for tilhørighet er «nesten like grunnleggende som behovet for mat, og at det derfor er avgjørende for menneskeheten å få dekket dette behovet». Barn og unges opplevelser av god tilknytning og fellesskap i skolen er med andre ord ikke bare viktig for deres psykiske helse, men også for livet og døden som sådan.
Ingen utenfor
En annen studie bekrefter at selvmord blant unge kan knyttes til opplevelser av ensomhet og skulk i grunnskolealder. I ytterste konsekvens har altså den inkluderende skolen en livreddende funksjon.
Da er det kanskje ikke så rart at FN-sambandet legger et særskilt hovedprinsipp til grunn for alle de 17 bærekraftsmålene, om at ingen skal falle utenfor, leaving no one behind, som en påminnelse om at inkludering er avgjørende, også for en bærekraftig utvikling for samfunnet.
Vedvarende gap mellom idealer og realiteter
Til tross for Norges lange og sterke tradisjon for den såkalte fellesskolen, er gapet mellom idealer og realiteter stort mange steder. Årsakene er sammensatt og gjelder både endringer i skolen, og at inkludering som fenomen er vanskelig å definere og omsette i praksis.
Når det gjelder skolen, er skjerpede kunnskapskrav, konkurranse og kontroll utfordrende å forholde seg til for alle som befinner seg der, og for elevene spesielt, i form av opplevelser av stress, som over tid kan manifestere seg som – ja nettopp – psykiske helseplager.
Likeså er det også en slags paradoksal logikk i at kampen om kunnskapsskolen har resultert i at elever med ulike lærings- eller livsutfordringer støtes ut av skolefellesskapet og marginaliseres, også det med store omkostninger for deres psykiske helse.
Store omkostninger for den enkelte og samfunnet
OECD påpeker at skoleprestasjoner som går på helsa løs, ikke er å regne som fullverdige prestasjoner. Psykiske helseplager har store omkostninger for den det gjelder, for det levde liv og livskvalitet.
Unge mennesker som utvikler psykiske helseplager har dårligere betingelser for læring i skolen, økt risiko for senere frafall fra utdanning, for å bli ufør og slik for å falle utenfor fellesskapet generelt. Det som rammer den enkelte, vil med andre ord også ramme samfunnet, både når det kommer til befolkningshelsen, velstand og økonomi.
Det sier seg selv at regjeringen har mye å vinne, både på nye skolepolitiske virkemidler som økt tillit og handlingsrom til personalet i skolen, og å sette den inkluderende skolen på opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse.
Nye forskerblikk på den inkluderende skolen
Hva angår utfordringen med å omsette inkludering til praksis i skolen, må dette ses i sammenheng med at forskningen på feltet i stor grad har forholdt seg til inkludering som et teoretisk begrep.
Videre er implementeringen av statlig initierte inkluderingsprogram studert «ovenfra og ned» i kommuner og ved den enkelte skole, noe som har bidratt til verdifull innsikt om både muligheter og barrierer for inkluderende praksis.
Samtidig vet vi enda lite om hvordan inkludering forstås ved den enkelte skole, eller hvilke løsninger de ser for seg, de som befinner seg der.
Derfor har vi på NTNU og NTNU Samfunnsforskning , sammen med Trondheim kommune og Universitetsskolen Huseby barneskole – AC Møller tegnspråksenter, nå satt oss høye ambisjoner om å vinne ny innsikt i skolens inkluderende kjernepraksis.
Kanskje elevene vet best?
I samarbeidsprosjektet «Nye perspektiver på inkludering som en prosess i en mangfoldig skole», finansiert av Norges forskningsråd, vil vi fra neste skoleår ta steget inn i denne unike mangfoldskolen og undersøke inkludering «nedenfra og opp».
Vi spør oss hva nytt kan vi lære om inkludering i skolen ved å undersøke og utvikle de ressursene som allerede er der, i skolens unike kontekst, blant personalet, og ikke minst med utgangspunkt i elevenes egne stemmer. Kanskje er det elevene selv som vet aller best hva inkludering betyr og om en skole oppleves inkluderende eller ikke?
En vesensforskjell
Det er bra at regjeringen utarbeider en opptrappingsplan for å forebygge psykiske helseplager blant barn og unge, og satsingen på samarbeid på tvers av profesjoner og sektorer har helt klart noe for seg.
Det kan for eksempel kan dette føre til at flere yrkesgrupper faktisk jobber i skolen, og slik bidrar til utvikling av inkluderende praksiser der. Samtidig vil samarbeid «på tvers», selv i sin optimale form, aldri være hele løsningen på barn og unges psykiske helseplager.
Vårt argument er derfor at det må satses både fra statlig og kommunalt hold, på å etablere gode rammer for skoleutvikling i retning inkludering, også nedenfra og opp.
Den inkluderende skolen er ikke først og fremst en arena for forebygging av psykiske helseplager, det er en arena for helsefremming. Det er faktisk en vesensforskjell mellom de to, og skolen bør få oppmerksomhet som en helsefremmende arena. Dette vil vårt prosjekt være et bidrag til.