Den nye barnevernloven, og barnevern- og oppvekstreformen som startet i år, innebærer at kommuner må realisere reformen med evidensbasert kunnskap som grunnlag.
Det er ikke snakk om en generell plan for forebygging og helsefremming, men avgrenset til å forebygge omsorgssvikt og utvikling av atferdsvansker. Har kommunene tiltak med dokumentert forebyggende effekt?
Forutsetter satsing
Oppvekstreformen dekker bredere, nemlig alle sentrale deler av barns oppvekstmiljø. Stikkordene er evidensbaserte tiltak, tidlig innsats, bygge lag rundt barn, unge og familier med sammensatte behov, og rydde i nåværende praksis, der man tråkker i hverandres bed og tilbyr samme type hjelp til alle.
Kommunene skal være skodd med nok fagfolk og metoder til å dekke innbyggernes behov. Det forutsetter en klok satsing og prioritering av ressurser.
Risikofaktorer handler om mer enn skadelig omsorg
De viktigste og mest oppdaterte risikofaktorene for barna er skadelige omsorgsformer, alvorlige krenkelser eller overgrep, emosjonell utilgjengelighet hos omsorgspersonene, rusmiddelmisbruk, alvorlige former for psykiske lidelser, utviklingsvansker som ikke blir forstått og avhjulpet og levekårsutfordringer.
Men risikofaktorer handler om mer enn skadelig omsorg. Emosjonelt utilgjengelige omsorgspersoner kan være like skadelig for barn som andre former for vold og omsorgssvikt.
Dårlig psykososialt miljø i barnehage og skole er helseskadelig, og spesielt skadelig for de mest risikoutsatte barna. Både helsestasjonen, barnehagen og skolen blir dermed viktige for avdekking og tiltak for individet og på systemnivå.
En god plan bør baseres på forskning
KS (Kommunesektorens organisasjon) har i sitt Utenfor-regnskap listet opp seks grupper det er ekstra viktig å hjelpe. Dette er barn i lavinntektsfamilier, enten norskfødt med innvandrerforeldre eller der begge foreldre er uføre eller på sosialhjelp.
Også unge som er i fare for å ikke fullføre videregående skole innen fem år, barn med hjelpetiltak i barnevernet, barn av foreldre med psykiske lidelser eller rusproblemer, barn diagnostisert med angst, depresjon eller atferdsvansker, har også ekstra høy risiko for å falle utenfor.
Innsats overfor disse vil i stor grad samsvare med kjente risikofaktorer som vi baserer oss på. Risikofaktorene som ble nevnt tidligere er basert på forskning, og en god plan bør ta utgangspunkt i denne forskningen.
Hvordan beskytte barna?
Barnevernreformen ble utvidet til en oppvekstreform, fordi utfordringene ikke kan løses innen ett tjenesteområde, men må baseres på mange tiltak utenfor barneverntjenesten.
Men hvilke tiltak bør kommunen satse på? Forskning gir svar på hva som hjelper og beskytter barn i risikosonen, og disse er blant andre sosial kompetanse, prososiale venner, god tilpasning til barnehage og skole samt skolefaglig mestring og god omsorg også fra andre voksne enn foreldrene.
Kunnskapen om risiko- og beskyttelsesfaktorer er 50 år gammel, den er knadd og satt på prøve – og den har vist seg å holde.
Barnevern- og oppvekstreformen baseres på tanken om at det virker beskyttende når barn hjelpes til å fungere bedre på alle utviklingsområder. Derfor er «Kompetanseløft for spesialpedagogikk og inkluderende praksis» et viktig bidrag.
På høy tid med en reform
Det var på høy tid med en oppvekstreform. Siden slutten av 1990-tallet har det vært flyttet stillingshjemler fra statlig nivå til kommunal sektor, og mange nyopprettede stillinger av helsesykepleiere, psykologer og barnevernsansatte.
Kommunene skal som følge av denne styrkingen yte flere tjenester enn tidligere og øke innsatsen mot barn og familier. Barn, ungdom og familiers behov skal i større grad dekkes lokalt framfor sentralt.
En plan for forebygging
De ulike risikofaktorene krever ulike tiltak. Mange kommuner har allerede mange og gode tiltak, men i flere kommuner gjenstår det å sette dem i system.
Vår anbefaling er å ta for seg tiltak knyttet til hver av risikofaktorene, og plotte inn tiltakene i forhold til tre nivåer: Universelt, selektivt og indikert nivå. I tillegg må en slik plan spesifiseres i forhold til alder og vanskeområder. Det er forskjell på tiltak for toåringen og åtteåringen.
Et slikt oppsett gir en oversikt over hvilke vansker som kommunen mangler tiltak for, eller hvor tjenester bør styrkes. Det kreves også riktig dimensjonering, ikke bare en opptelling av antall tiltak som man kan tilby
I faglitteraturen settes det ofte en grense på tre prosent for å definere hva som inngår i høyfrekvente psykososiale vansker hos barn og ungdom. Dette omfatter blant annet hyperaktivitet og oppmerksomhetsproblemer, atferdsvansker, spesifikke fagvansker, generelle lærevansker eller utviklingsforsinkelse og traumatiserte barn.
Et samarbeid med klare føringer for høyfrekvente vansker
Sistnevnte overlapper også med barn utsatt for omsorgssvikt, mishandling, familievold og de som lever i høykonfliktfamilier. Siden disse høyfrekvente vanskene gjelder for mange i kommunen, bør det utvikles samarbeidsforløp med klare føringer for hvem som gjør hva i hvilken fase.
For andre sammensatte utfordringer barn, unge og familier kan ha, kreves det i større grad en skreddersøm, som tilpasses barna, ungdommene og familien.
Målet er å unngå at ansatte i kommunen blir usikre på hvem som har ansvar for å bidra med hva når. Barneverns- og oppvekstreformen handler om riktig hjelp fra riktig instans til riktig tid. Da må logistikkutfordringer også tematiseres.
Sammensatte vansker krever et lag av hjelpere
Først ble barnevernsreformen presentert. Deretter ble oppstarten av den utsatt. Så ble den presentert som en del av en oppvekstreform. Fra statlig hold ble veien til mens vi gikk.
Hovedårsaken til at barnevernsreformen ble til en barneverns- og oppvekstreform, er at det er umulig å lykkes med å skape gode oppvekstsvilkår for alle barna, og bistå de mest risikoutsatte uten å ta tak i hele oppvekstsektoren.
Barnevernsreformen ble sentrert rundt en variert tiltaksvifte for å dekke mer av barn og unges behov fremfor å kjøpe tjenester fra stat og private aktører. Fra statlig hold har man jobbet med pakkeforløp for å standardisere tilbudene og motvirke variasjon i tilbudene som innebærer at de ikke blir likeverdige tjenester.
I kommunal sektor har mange heller valgt begrepet samarbeids- eller tjenesteforløp, fordi sammensatte vansker ikke løses innen én tjeneste eller sektor. I oppvekstreformen betones å bygge lag av hjelpere rundt familier med sammensatte behov. På den måten blir oppvekstreformen en samarbeidsreform.
Prioriteringsdebatt
For å lykkes må planen føre til en prioriteringsdebatt i kommunen. I dag er budsjettene i mange kommuner større for ungdomsgruppen enn for barnegruppen. Men, kunnskapsgrunnlaget er godt nok til at tidlig innsats både kan og bør satses på.
Den må være målrettet, men i noen kommuner er utfordringen at den er spredt og noe tilfeldig. Oppvekstreformen skal rette opp i dette. Det er dårlig yrkesetikk å oppdage barn i risiko og meddele foreldrene slik bekymring, uten å tilby dem evidensbasert hjelp.
Barneverns- og oppvekstreformen handler om å øke fagfolks kunnskap slik at de tidlig oppdager barna som har behov for hjelp, og å utvide tiltaksviften slik at den dekker godt ansvarsområdene som kommuner har.
Tiltakene må støttes av en godt utviklet samarbeidsstruktur, som fører til at lagene rundt barn, ungdom og familier med sammensatte behov holder så lenge det er behov for det.
Et symptomfokus forkludrer god tidlig innsats
Kommuner som baserer tidlig innsats på symptomvurderinger, vil glippe på omtrent halvparten av de mest risikoutsatte barna i deres fire til seks første leveår.
Tidlig innsats må baseres på kunnskapen om risiko- og beskyttelsesfaktorer, barns passering av utviklingsmilpæler, kjennskap til foreldrenes fungering, og vurdering av kvaliteten i samspillet mellom foreldre og barn, fremfor å oppdage de symptomrike.
Nødvendig for noen, nyttig for mange, bra for alle
Vi mener planen bør bygges på kunnskap om risiko- og beskyttelsesfaktorer slik at man avdekker behovene og utvikler tiltak som tar vare på barna og familiene.
Om de mest risikoutsatte barna settes i sentrum, og kommunens tjenester bygges rundt dem i form av lag, vil det sette en kvalitetsmessig standard.
Vi hevder at lakmustesten på et godt kommunalt system av hjelpetjenester er; om de holder når det kjøres stresstesting av dem, at hjelpetilbudet er dimensjonert etter behovet, om hjelpetjenestene får bistand til å flyte godt i pakkeforløpene for de vanligste vanskene, og om samarbeidslagene holder så lenge barn, ungdom og familier har behov for dem.