God psykisk helse er ikke noe vi kan ta for gitt – ikke engang i spedbarnsalderen. Barnets trivsel skyldes et heldig sammenfall mellom biologi, menneskelige relasjoner, miljøbetingelser før og etter fødselen samt sosiale forhold som beskytter og fremmer et lite individs følelse av velvære.
Det er selvsagt rikelig med faktorer som kan forringe oppvekstbetingelsene, så som barns kroniske luftveisinfeksjoner og andre kroppslige plager, omsorgspersoners depresjon og traumatisk stress forbundet med fattigdom og annen elendighet, for ikke å snakke om neglekt eller barnemishandling.
Og slike forhold må alle bestrebe seg på å forebygge eller reparere virkningene av. Men i foreldres streben etter å gjøre det beste for sitt lille barn er det mange som prøver å være en super omsorgsperson. Det er en kvalifisert gjetning at dette er en umulig drøm.
Det finnes ingen mal
Denne oppfatningen begrunner jeg med at vi i psykologien vet mye mer om hva som hindrer enn hva som fremmer god utvikling hos barn.
Men mer grunnleggende er det at en oppskrift på å oppnå et «usedvanlig godt» utviklingsmiljø vil virke hemmende for mange foreldre og også bryte ned et kulturelt mangfold for omsorgsutøvelse.
Foreldre som prøver å skape et supermiljø for babyen vil ofte lete etter en mal, for så å sammenlikne seg selv med andre og føle at de aldri gjør det godt nok.
Bedre da å følge sin egen omsorgsintuisjon, innse at ting stundimellom kan gå litt galt, reparere når det er nødvendig og godta man ikke kan forme barnet i sitt eget bilde.
Barns effekt på voksne
La oss ta det helt elementære først: hva er effekten av forskjeller i babystell?
Med bakgrunn i psykoanalytisk teori ble det i sin tid stilt spørsmål om forskjellige omsorgsregimer, for eksempel selvbestemt eller tidsregulert mating, amming eller flaske, streng eller liberal renslighetstrening, har betydning for barns personlighetsutvikling.
Det er mange foreldre som tror de må velge et «riktig» regime. Men studier har vist at ulikheter i fysiske omsorgsmønstre ikke har noen betydning. Det er ikke dokumentert at forskjeller i babystell har psykologiske ettervirkninger.
Vanskeligere blir det når vi kommer inn på de mer subtile aspektene ved omsorgsutøvelsen. Fremste kandidat er foreldrenes følsomhet overfor barnet. Sensitivitet er et sentralt begrep i utviklingspsykologien og handler om omsorgspersonens respons på barnets signaler.
Her er det lett å trå feil hvis man tror at påvirkningen bare går én vei: fra voksen til barn.
I psykologien var det lenge et dogme at voksenstimulering er det viktigste elementet når det gjelder å fremme barnets emosjonelle liv og evne til emosjonsregulering. Psykologer og andre fagfolk hevdet lenge at foreldre kan forme barna sine.
Det var først på 1960-tallet at fagfolk ble gjort oppmerksom på noe de fleste foreldre alltid hadde visst: at barn har en effekt på voksne. Denne erkjennelsen ligger til grunn for transaksjonsmodellen.
Omsorgspersoner i «særklasse»
Barnet og utviklingsmiljøet er foranderlige størrelser, og barnet har et bidrag til sin egen utvikling. En transaksjon finner sted når en voksen blir påvirket av et barn til å gjøre noe som hun eller han ikke ville ha gjort hvis barnet hadde vært annerledes.
Og omvendt, en transaksjon finner også sted når et barn blir påvirket av en voksen til å gjøre noe som det ikke ville ha gjort hvis den voksne hadde forholdt seg på en annen måte.
Likevel, i sitt ønske om å være «superforeldre» er det mange som går for langt og bare tar hensyn til siste del av dette paradigmet: det som gjelder virkningen fra voksen til barn.
Ta for eksempel den praksis som kalles tilknytningsomsorg og som har fått plass i vår tids selvhjelpsprosjekter. Fremgangsmåten tar utgangspunkt i tilknytningsteori, men har implikasjoner som går langt utover det man med rimelighet kan slutte ut fra denne teorien.
Enkelte toneangivende personer innenfor tilknytningsmiljøet formidler at man alltid må sette barnets behov foran sine egne, i den grad at det går ut over andre og vesentlige sider i dagliglivet i familien, for å være omsorgspersoner i særklasse.
Tilknytningsomsorg kan drives for vidt
I figurlig betydning tar de på seg babyens klær, sover alltid med den lille, lar barnet selv til enhver tid bestemme når det vil die, og avpasser seg på alle måter fullstendig etter babyens behov. Da overskrider man ideinnholdet i transaksjonsmodellen.
Det besnærende ved slike råd er at tilhengerne hevder at det er slik foreldre har gjort det under naturlige forhold siden tidenes morgen. Motsvaret er at slike omsorgspraksiser betyr noe helt annet i en moderne vestlig massekultur enn hva det innebar i små tradisjonelle samfunn.
Forskjellen er at enkelte former for «naturlig» omsorgsatferd fant sted fordi det var til foreldrenes fordel. For eksempel: på landsbygda i et tradisjonelt samfunn er hensikten med å bære babyen på kroppen i en slynge at det blir mulig for mor å amme uten å bli avbrutt i arbeidet.
Dubiøs overbeskyttelse
Overdreven tilknytningsomsorg kan virke som en hemsko på barns utvikling. Vi må se i øynene at mange foreldre gjør barna mer umodne enn de trenger å være ved å overbeskytte dem og anta at de ikke er i stand til å ta imot større utfordringer.
Det blir heller ikke bedre når foreldres redsel for farlige lekearenaer kommer til uttrykk på en overdrevet og fornuftstridig måte. Problemet er at mange småbarn får dagliglivet servert mest på de voksnes overbeskyttende premisser.
Både hjemme og i barnehagen blir mange barn overøst med lovord og får ikke advarsler når det er berettiget. Trangen til å beskytte barnas selvfølelse på denne måten kan føre til at de får dårligere motivasjon og utholdenhet.
Og ettersom mange foreldre har en forestilling om at barna alltid må være lykkelige, fører det til at de voksne tror at de må se til at barna ikke blir stilt overfor noen form for krav.
Lek på barnas premisser
Denne problematikken er godt beskrevet i boken Lek og læring i et nevroperspektiv. Spedbarnets lek omfatter både morsom og gjensidig aktivitet, men også innstendig utforskning på egenhånd.
Lek kan også være gjenskaping av bestemte hendelser som barnet har sett eller tatt del i. I det andre leveåret gir «lek på liksom» uttrykk for en gryende evne til å forestille seg noe mentalt.
I nevnte bok fremheves det at tiden til barns lek uten voksenstyring er blitt innskrenket og at det kan utgjøre en fare for utviklingen av god mental helse.
Det er tankevekkende at problematikken denne gang blir omtalt i et nevroperspektiv; utviklingspsykologiske erkjennelser får gjerne større gjennomslag når det trekkes veksler på nevrobiologien.
Vi mangler en teori
Det er ingen tvil om at det sosiale miljøet som de minste vokser opp i har betydning for barnas utvikling. Problemet er ikke å vise at miljøet påvirker utviklingen; problemet er å finne ut hvordan det gjør det.
Det er lett å sette navn på sosiale variabler, men vanskeligere å definere dem. Så hva mener vi egentlig med «god omsorgspraksis»? Det at vi mangler en teori om det sosiale miljøet gjør at det er vanskelig å vite hvilke variabler som bør studeres.
Foreldrenes sosioøkonomiske status (SØS) har vært brukt som et mål for hjemmemiljøets kvalitet. Men SØS er en global indeks som sier lite om spesifikke omsorgsbetingelser i hjemmet og hvilke av disse betingelsene som har sammenheng med SØS og barns utvikling.
Hjemmemiljøets betydning avtar etterhvert
Kvaliteten på omsorgspraksisen i en familie kan vurderes etter hvor generelt velordnet hjemmet er, hvor mye foreldrene leser for barnet eller gjør tilgjengelig annet pedagogisk materiale
Også mengden og kvaliteten på samhandlingen mellom foreldre og barn og i hvilken grad barnet oppmuntres til selv å løse problemer, istedenfor å bli vist hvordan det skal gjøres, er gode vurderingskriterier.
I et miljø som er godt for utviklingen blir barn tilskyndet til å finne ut av ting gjennom veiledning og hjelp av de voksne, ikke ved at de voksne forteller barna hva de skal gjøre.
Valg av fremgangsmåte har ofte sammenheng med familiens klassetilhørighet. Kvaliteten på hjemmemiljøet i spedbarnsalderen er forbundet med fremmelig utvikling, men når barna kommer opp i førskolealderen er det en bevegelse i retning av at hjemmemiljøets innvirkning avtar og påvirkningen av SØS øker.
Det tyder på at selv om et utviklingsmiljø er godt nok i spedbarnsalderen når barna får god anledning til å ta del i gjensidig samhandling med voksne, vil andre forhold etter hvert få større betydning.
Når intuitiv omsorgsatferd ikke er nok
En sensitiv omsorgsperson gleder seg sammen med barnet, støtter det i sin utforskning og legger til rette for mye felles oppmerksomhet. Den voksne er også god til å regulere barnets følelser.
Alt dette er intuitiv omsorgsatferd som de fleste foreldre utfører på en passende måte, men som vanskelig kan drives opp på et supernormalt nivå og bli noe som går helt utenom eller over det typiske.
En annen ting er det faktum at mange foreldre som strever og har et mangelfullt repertoar av intuitiv omsorgsatferd kan ha fordel av veiledning. Det er tanken bak metoder som NBO-systemet og Trygghetssirkelen.
Samhørighet skaper tilknytning
Så hva er et «godt nok» oppvekstmiljø for de aller minste? Det finnes ingen oppskrift, men trygghet og intuisjon må være viktige faktorer. Foreldrenes første oppgave er å skape et trygt oppvekstmiljø, noe som danner en helt grunnleggende forutsetning for god psykisk helse og normal utvikling.
Derfra starter foreldrene opp fra scratch ettersom de i utgangspunktet har liten innsikt i hvorfor de følger et bestemt omsorgsmønster, men omsorgsutførelsen vil skritt for skritt skape en samfølelse. Følelsen av samhørighet er utgangspunktet for at barnet danner tilknytning.
Omsorg: ikke mengde – men kvalitet
Så må omsorgen innebære fullgod stimulering av barnet, og det er særlig på dette punktet at enkelte foreldre tar feil når de tror at de kan være superforeldre og bør stimulere barnet mest mulig.
Stimulering henviser til en kvalitativ forståelse av hva omsorg er, og har lite å gjøre med hvor mye foreldrene stimulerer barnet. Stimulering skjer i en samspillskontekst der barnet gjør inntrykk på den voksne og den voksne innvirker på barnet.
Omsorgspersonene må også bruke sin intuisjon for å forstå hvor sårbart eller robust et barn er, ettersom de minste er mer eller mindre mottakelige når det gjelder miljøpåvirkninger. Det gjør at oppvekstmiljøets psykologiske kvaliteter må tilpasses barnets individualitet.
Referanser:
Lunde, C. og Brodal, P. (2022). Lek og læring i et nevroperspektiv: Hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst. Oslo: Universitetsforlaget.
Molfese, V., DeLalla, L.F. og Bunce, D. (1997). Prediction of the intelligence test scores of 3-to-8-year old children by home environment, socioeconomic status, and biomedical risk. Merrill-Palmer Quarterly, 41, 219–234.
Smith, L. (2014). Foreldres intuitive omsorgsatferd. Scandinavian Psychologist, 1, doi: 10.15714/scandpsychol.1.e1.
NBO, Newborn Behavioral Observation. En metode for å veilede foreldre i barnets tre første levemåneder. Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Powell, B., Cooper, G., Hoffman, K. og Marvin, B. (2014). Trygghetssirkelen: En tilknytningsbasert intervensjon. Oslo: Gyldendal.