Femti år med moderne spedbarnsforskning har dokumentert at nyfødte og barn i de første levemånedene eier et betydelig repertoar av integrerende kapasiteter. Flere uker før fødselen gjenkjenner et barn mors stemme. Kort tid etter å ha kommet til verden foretrekker den lille hennes kroppslukt, og å se på menneskelige ansikter fremfor tilsvarende komplekse visuelle mønstre. Barn i de første levemånedene imiterer lett andre personers ansiktsuttrykk, og de benytter seg av andre menneskers idiosynkratiske ekspressive bevegelser for å etablere individuell gjenkjennelse. Helt fra fødselen av er barn også mestere i å danne nye assosiasjoner, både på basis av klassisk betinging og operant læring (jf. Smith & Ulvund, 1999).

Det er rimelig å anta at spedbarnets integrerende kapasiteter må ha et motsvar i evolusjonært funderte støttekapasiteter hos foreldre og andre som fungerer som omsorgspersoner. Det er lett å tenke, slik moderne tilhengerne av den russiske utviklingspsykologen Lev Vygotskij (1896–1934) gjør, at barnets sinn er gjennomtrengt av kultur, siden dets overlevelse og typiske utvikling foregår innenfor en kontekst av felles normer for omsorgsutøvelse (jf. Vygotsky, 1978). Likevel må vi ha i mente at det nesten ikke fantes kunnskap om de didaktiske aspektene ved samspillet mellom foreldre og barn før dette temaet nylig ble gjenstand for systematisk forskning. Didaktikk (d.e. undervisningslære) har som regel vært sett på som et kulturelt produkt knyttet til verbal formidling. I våre dager er førskolepedagogikken blitt en akademisk disiplin som nyter en viss anerkjennelse, men den kommer som regel til kort når det gjelder å formulere eksplisitt kunnskap om kulturelle intervensjonsmåter som generelt kompetente foreldre kan praktisere i samspillet med sine typiske spedbarn.

I denne artikkelen tar jeg for meg den psykobiologiske bakgrunnen for begrepet «intuitiv omsorgsatferd», det evolusjonært frembrakte atferdsrepertoaret som danner grunnlaget for barnets affektive og kommunikative utvikling, og det atferdsmessig og fortolkende repertoaret hos foreldre og andre omsorgspersoner som gjennom ko-evolusjon gir barnet et sosialt tilsvar. I diskusjonen fremhever jeg at intuitiv omsorgsatferd, som så mange andre mentale prosesser, er underlagt ubevisst prosessering som griper inn i atferdsreguleringen på en adaptiv måte. Jeg omtaler også det såkalte «transmission gap», som åpner opp for å se begrensningene ved sensitivitetsforståelse gjennom også å vektlegge betydningen av foreldres reflektive fungering.

Psykobiologisk bakgrunn

Til alle tider og lenge før det oppstod noen form for skole, da foreldre og en liten slektsgruppe var babyens eneste læremestere, må tilpasning gjennom det naturlige utvalg ha spilt en betydelig rolle for fremveksten av foreldres omsorgsatferd. Tidsperspektivet spenner over minst 99 prosent av alle generasjoner langs den hominide linjen i evolusjonen, i den tiden da menneskene førte en jeger-og-samler-tilværelse. Vi snakker her om de didaktiske formene for omsorgsbasert støtte, inngriping eller intervensjon som sannsynligvis mer har vært et resultat av psykobiologisk forberedthet enn av rasjonelle sosiokulturelle tradisjoner. Alt i tidlig spedbarnsalder har barnet unikt menneskelige egenskaper, vist gjennom komplekse integrerende prosesser (læring og kognisjon), selvbevissthet, emosjonell autonomi og symbolsk kommunikasjon (jf. Rochat, 2001). Disse egenskapene måtte utvikles gjennom sosiale samspill med andre mennesker; for selv med adekvat fysisk omsorg i fravær av gjensidig menneskelig kontakt kan ikke et barns mentale egenskaper utvikle seg på en artstypisk måte.

På bakgrunn av slike betraktninger begynte det tyske ekteparet Mechthild og Hanus Papousek et forskningsarbeid om potensielle former for didaktisk intervensjon – foreldreatferd som en observatør av samspill lett vil kunne overse fordi omsorgspersonen som regel utfører sin del av samhandlingen uten å være seg det bevisst (jf. Papousek & Papousek, 1987, 2002). Denne forskningen gjorde de ved hjelp av videobaserte, mikroanalytiske atferdsstudier av samspillet mellom foreldre og barn observert i løpet av de første levemånedene. Hanus Papousek var opprinnelig fra Praha, der han hadde gjort banebrytende studier av læring hos nyfødte ved Institutt for mor–barn-omsorg (Papousek, 1967). Senere arbeidet han ved Max-Planck-instituttet for psykiatri, der han etablerte seg som en internasjonalt anerkjent spedbarnsforsker.

Papouseks forskergruppe i München begynte å studere tidligere ukjente former for atferd som kan fremme overføringen av preverbal informasjon til spedbarn – informasjon som kan være forløpere for didaktisk intervensjon. Disse intuitive formene for foreldreatferd har tidsmessig sett en posisjon som ligger mellom medfødte reflekser og responser som krever en rasjonell avgjørelse. Latenstiden er vanligvis 200–600 millisekunder. Foreldre og andre omsorgspersoner er som regel ikke klar over at de utfører slik atferd. De vil noen ganger benekte at atferden forekommer, eller eventuelt feiltolke det de gjør. Den intuitive omsorgsatferden er universell; den finner sted i alle kulturer og utføres like gjerne av menn som av kvinner, og også av eldre barn (søsken) som deltar i samspill med babyer.

Spedbarnets repertoar

Menneskebarnet kommer til verden med kapasiteter som gjør det mulig å fungere i en sosial verden. Det betyr at barnet helt fra begynnelsen av er en partner som er med på å forme sine første sosiale relasjoner. Selv om de sosiale «redskapene» ennå er umodne og senere vil bli raffinert og videreutviklet, må omsorgspersonen forholde seg emosjonelt til babyen slik som den fremstår her og nå og med de kapasitetene den besitter i øyeblikket. Den sosiale «verktøykassen» omfatter blant annet barnets visuelle og auditive preferanser, hodebevegelser og ansiktsuttrykk.

Straks etter fødselen kan barnet følge objekter med øynene og feste blikket. Men hva ser det egentlig? Til å begynne med er oppmerksomheten begrenset til objekter og hendelser som befinner seg innenfor en radius av cirka 20 centimeter. Hvis barnet er født inn i et «gjennomsnittlig, forventet miljø», er det det menneskelige ansikt som er mest prominent på denne synsavstanden og som den lille raskt danner seg en mental representasjon av. Fantz (1961) viste at barn i 1-månedersalderen har en konsistent, spontan preferanse for ansiktslignende mønstre fremfor mønstre som ikke ligner på ansikter. Det er også vist at nyfødte kan gjenkjenne morens ansikt, men bare hvis de er blitt eksponert for kombinasjonen av morens ansikt og stemme (Sai, 2005). Men erfaring synes også å spille en rolle: så tidlig som i 3-månedersalderen vil barn foretrekke å se på ansikter som tilhører deres egen etniske gruppe (f.eks. afrikansk versus kaukasisk; jf. Kelly et al., 2005). Det er vist at barn som i 3-månedersalderen er blitt eksponert for bilder av ukjente mennesker, vil gjenkjenne disse flere måneder senere (Fagan, 1973; Pascalis, de Haan, Nelson & de Schonen, 1998). De siste 25 årene har brakt ny viten om utviklingen av ansiktsprosesseringen i spedbarnsalderen og det underliggende nevrale nettverket. I denne forskningen har man særlig hatt nytte av teknikken med hendelsesrelaterte potensialer (ERP) (jf. De Haan & Gunnar, 2009).

Nyfødte har også klare auditive preferanser. De foretrekker å lytte til morens stemme og til tonemelodien i morsmålet. På basis av at mødre leste en kort fortelling hver dag de siste seks ukene før fødselen, er det vist eksperimentelt (ved bruk av differensiell sugeteknikk) at fire dager gamle barn foretrakk å lytte til stemmen til en tospråklig fremmed kvinne når hun leste fortellingen på samme språk som moren (fransk), fremfor når hun leste den på et annet språk (russisk) (Mehler et al., 1988). Hodebevegelsene og ansiktsuttrykkene illustrerer også spedbarnets repertoar. Måten som et lite barn holder hodet på, og hvordan det beveger hodet, vil fungere som tydelige sosiale signaler. Barnet kan vende hodet helt til siden slik at det ikke lenger har øyekontakt med omsorgspersonen; det vil nesten alltid være et tegn på ubehag eller flukt. Den lille kan i stedet vende hodet halvveis til siden, slik at det kan holde øye med den voksne i det perifere synsfeltet. Da kan barnet ikke se form, men oppfatte bevegelse, hastighet og retning, slik at et samspill med partneren fremdeles kan opprettholdes. Ansiktsbevegelsene som nyfødte er i stand til å lage, er også av interesse. I løpet av de første levedagene synes barn å kunne uttrykke for eksempel intens visuell interesse, avsky og glede. Barnet trenger selvsagt ikke ha noen spesielle følelser knyttet til slike ansiktsuttrykk, iallfall ikke av den art at de kan sammenlignes med det som voksne forbinder med slike bevegelser. Likevel tyder det rike repertoaret av ansiktsbevegelser på at barn er født med en svært moden muskulatur i ansiktet, og at bevegelsesmønsteret i ansiktet er delvis integrert ved fødselen. Disse gjenkjennelige ansiktsuttrykkene vil senere fungere som meningsfulle sosiale signaler.

Det viktigste for vår forståelse av foreldres intuitive omsorgsatferd er hvordan alt dette blir trukket sammen og danner en enhet. Når virkelige samhandlinger finner sted, hører spedbarnets blikkatferd, hodebevegelser og ansiktsuttrykk sammen og blir utført på en og samme tid. Hva mer er; den samtidige utførelsen av disse handlingselementene blir integrert og levert som «atferdspakker» (Stern, 1977). Disse pakkene er atferdsenheter og fungerer som kommunikative grunnstørrelser. Hvis for eksempel et barn som er et par uker gammel, blir urolig på grunn av for påtrengende sosial stimulering, kan det på en og samme tid bryte blikkontakten, vende hodet til siden, rynke pannen, lage en grimase med munnen og gi fra seg en sutrelyd. Barnet har ikke måttet lære å utføre den samtidige koordineringen av disse fem atferdselementene. Denne bestemte integreringen er snarere organisert på en medfødt måte. På samme måte som hvert atferdselement er et medfødt motorisk mønster, danner den integrerte utførelsen av disse elementene en høyere ordens medfødt modell.

Et annet eksempel er det som kan oppleves som et fengende smil hos tre måneder gamle barn. Det er da som regel snakk om at barnet frembringer mer enn et smil. Mens det hele tiden ser på samspillspartneren, beveges typisk hodet fremover, og barnet vender ansiktet opp som om det prøver å løfte seg frem mot personen som utløser smilet. Samtidig øker spenningen i barnets muskler, hendene åpnes og lukkes på en rytmisk måte, barnet lager gurglelyder, og man får inntrykk av at det på en klønet måte prøver å strekke armene ut mot ansiktet til den voksne. Hele denne spesifikke integreringen av atferdskomponenter er ulært.

For det første kan vi konkludere med at atferdspakkene som barnet anvender i forbindelse med samspillsaktivitet, er medfødte integrerte kapasiteter. For det andre synes disse pakkene å virke som funksjonelle kommunikasjonsenheter i forholdet til samspillspartneren: de får alle normale foreldre og andre omsorgspersoner til å reagere på bestemte måter. For det tredje kan disse integrerte atferdsenhetene inngå som elementer i enda større sekvenser og således danne kjente motivasjonsmønstre som vi kjenner igjen som primære emosjoner eller affektprogrammer; så som glede, frykt, overraskelse, sinne, bekymring og avsky. Disse mønstrene er også for en stor del bestemt av medfødte faktorer.

Omsorgspersonens repertoar

Viktige former for evolusjonært tilpasset atferd hos spedbarn er gjennom ko-evolusjon støttet av komplementære atferdsmessige tilsvar i de sosiale omgivelsene. Det synes også å være tilfellet når det gjelder den tidlige kommunikative utviklingen. Selv om foreldrene av biologiske og kulturelle årsaker som regel vil være best egnet som omsorgspersoner for et bestemt barn, vil også andre personer, stort sett uavhengig av alder og kjønn, kunne ivareta den støttende form for intervensjon som er nødvendig for at barnets kommunikative utvikling skal forløpe på en typisk måte.

De store forskjellene mellom et spedbarn og dets samspillspartnere i livserfaring og kommunikative kapasiteter gjør at samspillet mellom dem kan bli en protodidaktisk situasjon, der partneren fungerer som læremester. Barnet vil kunne gi tilbakemeldinger av didaktisk karakter som gjør det mulig for partneren å lese forskjellige tegn på den lilles atferdsmessige eller emosjonelle tilstand, eller hvordan det mestrer læringssituasjoner. Slike tegn blir ofte oppfattet av partneren som kommunikative signaler som blir besvart i dialogen mellom henne eller ham og barnet. Når foreldre eller andre samspillspartnere innlater seg på dette, lar de sin samspillsaktivitet svare til barnets atferd og i en positiv forstand bli kontrollert av den lille, ved at de gir barnet anledning til å trene på integrerende ferdigheter.

Det er særlig fire aspekter ved foreldres (eller andre partneres) omsorgsatferd som er av interesse i denne sammenhengen (jf. Papousek & Papousek, 2002): (1) den løpende vurderingen av barnets atferdsmessige eller emosjonelle tilstand, og hvordan foreldre kan intervenere for å holde tilstanden innenfor akseptable grenser, (2) den intervensjon (eller støtte) foreldre gir med hensyn til generelle ferdigheter som letter dialogutvekslingen, (3) den støtte de gir for tilegnelse av mer spesifikke ferdigheter som er nødvendige for barnets produksjon av vokale lyder, og (4) den støtte de gir for barnets bruk av vokale symboler når det prøver å gi ting navn, attribuere mening eller bruke abstrakte kategorier i kommunikasjon med partneren.

Intervensjoner forbundet med atferdstilstander. Når foreldre lurer på hvordan et nyfødt barn i et gitt øyeblikk har det, vil de som regel undersøke den lilles muskeltonus eller hvor responsiv babyen er, særlig ved å sjekke grad av motstand i området rundt munnen og i hendene. Hos barn som sover eller er døsige, er det lett å åpne munnen eller hendene uten særlig motstand. Når babyer er våkne og oppmerksomme, reagerer de gjerne på visuell eller auditiv stimulering med små fingerbevegelser; når de er sultne, reagerer de med sugebevegelser og forsøk på å føre partnerens finger inn i munnen, og når de er mette reagerer de med å lukke munnen stramt igjen. Når barn i de første levemånedene er litt oppbrakte fordi de føler ubehag, reagerer de ofte med å ta tak i noe med et stramt håndgrep.

I det virkelige liv kan det være vanskelig å skille effekten av babyens håndbevegelser fra andre holdepunkter som foreldre måtte ha om barnets atferdsmessige eller følelsesmessige tilstand i en samspillssituasjon. Men ved å la voksne personer få se på et spesielt designet sett av tegninger som viste babyer med forskjellige ansiktsuttrykk og håndstillinger, ble det vist at erfarne foreldre stort sett gav det forventede mønster av intuitive svar på håndstillingenes betydning, selv om de i utgangspunktet hadde trodd at de ble testet for reaksjoner på ansiktsmønstrene (Papousek & Papousek, 1987). Det kan tyde på at det finnes en ikke-bevisst predisposisjon for å reagere passende på babyers håndbevegelser.

Intervensjoner forbundet med spedbarnets atferdstilstander har egentlig langt videre implikasjoner. Barnets medfødte responser er handlingsmønstre som er evolusjonært tilpasset spesifikke utløsende hendelser – hendelser som alle barn med et «godt nok» omsorgsmiljø blir utsatt for. De medfødte responsene danner grunnlaget for barnets primære emosjoner. Nettopp ved at omsorgspersonen reagerer på og fortolker disse primære emosjonene, utvikles barnets bevissthet i kraft av at den lille kan referere til sin egen atferd, noe som igjen er forløper for de selvbevisste emosjonene (sjenerthet, empati og sjalusi) som inntrer i det andre leveåret.

Støtte for generelle dialogferdigheter. Når foreldre samhandler med den lille babyen sin, oppfører de seg helt annerledes enn når de er sammen med større barn eller andre voksne. Med unntak av når de forholder seg til kjæledyr (og kanskje også sin elskede), vil et tilsvarende atferdsrepertoar lett bli oppfattet som besynderlig. Av særlig interesse er de formene for sosial atferd hos voksne som blir utløst av spedbarn og er forbundet med ansiktets ekspressive bevegelser og partnerens vokalisering.

Ansiktsuttrykkene som omsorgspersoner anvender når de er sammen med spedbarn, er overdrevne både i rom og tid (jf. Stern, 1977). Når en mor for eksempel prøver å fange barnets oppmerksomhet og babyen vender ansiktet mot henne, vil hun ofte vise et uttrykk som etterligner overraskelse. Idet øynene sperres opp, øyebrynene heves, munnen åpnes på vidt gap og hodet vendes litt bakover, lager hun en ‘uuuuh’- eller ‘aaaah’-lignende lyd. Selv om dette er et nokså fast mønster, har det selvsagt utallige små variasjoner. Det er også en overdrivelse i den tidsmessige utførelsen. Sammenlignet med uttrykkene som finner sted i samhandling med andre voksne, dannes de babyutløste ansiktsuttrykkene på en mye langsommere måte og holdes over lengre tid; det er som om de blir utført i langsom film. Et annet eksempel er når den voksne rynker brynene og smalner øyepartiet, samtidig som hodet vendes litt til siden, munnen snurpes sammen og nesevingene strammes. Ofte ledsages dette uttrykket, som kan minne om avsky, av en ‘aaaauuuuh’-lignende lyd som uttales med avtakende tonehøyde og volum. Dette mønsteret fremkommer særlig når partneren uttrykker at hun eller han ikke bifaller det babyen gjør.

De formene for sosial atferd som spedbarn utløser, anvendes intuitivt av partneren for å regulere flyten samt markere de viktigste vendepunktene i samspillet. Noen aktiviteter, for eksempel simulert overraskelse, benyttes som en oppfordring til samspillsaktivitet. Slike uttrykk kan forekomme mange ganger selv i løpet av forholdsvis korte samspillsepisoder. Det er som om den voksne hver gang hilser barnet på nytt og viser at han eller hun er klar for en ny aktivitetsrunde. Andre former for sosial atferd som utløses av barnet, gjelder vedlikehold og modulering av allerede pågående samspill. Når den voksne smiler, indikerer det at samspillet fungerer bra; når hun eller han får rynker i pannen og smalere øyeparti, kan det tyde på at samspillet skurrer, og at det kanskje er på tide å fokusere på noe annet. Pannerynking og vending av hodet til siden er som regel et signal om å avbryte samspillet, noen ganger bare for en ørliten stund for så å starte opp igjen på en litt annen måte. Når den voksne setter opp et uttrykksløst ansikt, og kanskje også kombinerer det med å vende seg vekk, er det som regel et tegn på at hun eller han ikke er innstilt på samhandling.

Foreldres ansiktsbevegelser utføres altså på en tilsynelatende overdreven måte og mye langsommere når de samhandler med babyen, enn tilfellet er når de forholder seg til andre mennesker. Repertoaret er nokså begrenset og utføres som regel med mange repetisjoner. Det letter sannsynligvis barnets mulighet for å lære å gjenkjenne basale menneskelige ansiktsuttrykk. De stereotype uttrykkene står frem og blir tydelige på bakgrunnen av mange andre uttrykk og bevegelser som ikke er så viktige på dette utviklingstrinnet.

Støtte for ferdigheter som fremmer vokal produksjon. Det har lenge vært kjent at hva mødre sier når de snakker til babyen sin, har mange likhetspunkter på tvers av kulturer (jf. Ferguson, 1964). Av større interesse for forståelsen av intuitiv omsorgsatferd er hvordan foreldre snakker til barna når de bare er noen få måneder gamle (jf. Stern, 1977). Stemmetonen er da nesten alltid hevet; foreldre kan snakke til babyen med forholdsvis svak stemmetone i høyeste leie lang tid ad gangen. Og babyen fryder seg når partneren plutselig skifter over til bass frembrakt dypt nede i strupehodet. På tilsvarende måte som med ansiktsuttrykkene vil voksne typisk overdrive variasjonen både i stemmetone og -volum. De legger også mer trykk på stavelsene når de snakker til små babyer. I tillegg er talen rettet til små babyer som regel langsommere enn ellers og vokalene lengre enn vanlig, selv om praten av og til kan slå over i et overdrevent raskt tempo. Den voksne tar også ofte lengre pauser i «dialogen», som om den lille vokaliserte tilbake, noe som sjelden er tilfellet på dette tidlige alderstrinnet. Kanskje den voksnes mønster av vokalisering–pause tjener til å lære barnet å ta opphold i dialogen, noe som jo senere blir nødvendig når det begynner å snakke. Det hender også at den voksne og babyen snakker samstemmig etter hvert som de oppmuntrer hverandre. Det kan bidra til å styrke relasjonen mellom barnet og den voksne.

Den universelle og intuitive tendensen til å anvende spedbarnsrettet tale er av spesiell interesse når følgende forhold tas i betraktning (jf. Papousek & Papousek, 2002):

1. Tale rettet til babyer er kvalitativt annerledes enn tale rettet til voksne.
2. Forskjellen mellom de to formene er universell og går på tvers av kjønn, alder og kultur.
3. Omsorgspersoner er vanligvis ikke klar over disse forskjellene og hva de betyr. Det finnes heller ingen kulturelle tradisjoner eller institusjoner som fremmer bruken av et spesielt taleregister beregnet på spedbarn.
4. Overgangen fra tale rettet til voksne til tale til babyer skjer raskt og er et diskontinuerlig fenomen (svarer til skiftet mellom to talespråk hos tospråklige personer).
5. De spesielle kjennetegnene ved tale rettet til babyer endrer seg over tid i overensstemmelse med barnets kommunikative utvikling.

Disse kjennetegnene tyder på at det finnes en biologisk selektert predisposisjon som regulerer tale rettet til spedbarn, hvis funksjon er å gi sosial støtte til utviklingen av barns kommunikative kompetanse.

Støtte for kommunikativ bruk av vokale symboler. En av de viktigste forandringene i samspillet mellom foreldre og barn inntreffer når barnet begynner å benytte redupliserte kanoniske stavelser i alderen 7–11 måneder. Mot slutten av det første levehalvåret er det vanlig at foreldre tar til å leke med barnet ved å ta i bruk rytmisk stimulering. De morer seg med å kombinere barnets rytmiske bevegelser (f.eks. rytmiske sparkebevegelser) med elementer i den vokale stimuleringen, som om de vil forberede den lille på den fremtidige betydningen av rytmiske mønstre i talespråket. Litt etter at barnet har tatt i bruk reduplisert kanonisk babling, begynner foreldrene å gi barnet støtte i form av å sette navn på ting. Den voksne følger eller prøver å dirigere barnets oppmerksomhet, og tar etter hvert mer hensyn til felles oppmerksomhet med tanke på det semantiske innholdet i den spedbarnsrettete talen. Det åpner opp for større kulturell påvirkning på en tid da barnet blir mer mobilt ved å krabbe og i den anledning mottar nye former for kulturell støtte for og begrensninger i sin gryende uavhengighet.

Diskusjon

Begrepet intuitiv omsorgsatferd oppstod gjennom en tverrfaglig tilnærmingsmåte inspirert av tanker i utviklingspsykologi, nevrobiologi og systemteori. Begrepet er egnet til å slå bro mellom forståelsen av hvordan biologiske og kulturelle faktorer samvirker i reguleringen av spedbarnets atferd. For å forstå barns utvikling må man anvende en dynamisk modell der mange forskjellige reguleringsfaktorer (f.eks. barnets atferdsdisposisjoner og utviklingsnivå, partnerens fortolkning av barnets atferd og sosiale forventninger) virker inn på individets biologiske og kulturelle tilpasning.

At omsorgsatferden kan være intuitiv er i tråd med synspunkter i moderne nevrovitenskap, som går ut på at mange mentale funksjoner er underlagt ubevisst prosessering (jf. Kandel, 2007). Foreldre har for eksempel ingen tilgang til hvordan hjernen fungerer når de er i ferd med å svare på et vinnende smil eller en krevende sutring fra barnet, på samme måte som de har liten eller ingen innsikt i hvordan de forbereder seg på å formulere en grammatisk setning eller styre en bil. De fleste dagligdagse mentale aktiviteter skjer uten at de blir bevisst registrert. Men selv om foreldre ofte ikke kan oppfatte detaljene i hva de selv gjør når de har samspill med den lille, innebærer ikke det at de ikke kan nyttiggjøre seg den informasjonen som de får. Det er sannsynlig at mange av de ubevisste prosessene som er forbundet med intuitiv omsorgsatferd, finner sted på et kortikalt nivå og griper inn i atferdsreguleringen på en adaptiv måte.

Begrepet intuitiv omsorgsatferd er også av interesse fordi endring av omsorgsatferden ofte er målet for fagfolks og helsemyndigheters tidlige intervensjonstiltak. Mange intervensjonsprogrammer for spedbarnsforeldre er basert på antakelsen om at foreldrenes sensitive respondering er den faktor som har størst innvirkning på babyens tilknytningsmønster. I en metaanalyse av omsorgsatferd relatert til barns tilknytning fant imidlertid deWolff og van IJzendoorn (1997) kun en begrenset effektstørrelse for relasjonen mellom mødresensitivitet og barnas tilknytning (d = 0,22, 30 studier, n = 1666). Raval og medarbeidere (2001) fant også at bare en begrenset del av sammenhengen mellom tilknytning hos mødre og barn blir overført via mødres sensitive respondering. Dette forholdet kalles i faglitteraturen «the transmission gap». Sannsynligvis vil foreldres reflektive fungering være en viktig faktor i overføringen av tilknytning mellom foreldre og barn. Denne mekanismen kan lett bli forstyrret hvis man bryter inn i omsorgspersonens intuitive forståelse og ensidig legger vekt på sensitivitetsaspektet. Det vil si at en intervensjon som er begrenset til å veilede foreldrene om at de bør reagere raskt og passende på barnets signaler, kan komme til å forstyrre vesentlige aspekter relatert til den affektive kommunikasjonen. Et lite barn kan som regel se bort fra mye som en observatør ville oppfatte som insensitivitet, hvis omsorgspersonen etter en liten stund reagerer på en fortolkende måte som er egnet til å fremme forholdet mellom henne eller ham og barnet. Og omvendt kan barnet ignorere mye som ville bli oppfattet som sensitivt, hvis denne handlingen bare er en praktisk manøver fra den voksnes side som ikke har noe å gjøre med selve relasjonen.

I terapi med foreldre og barn i alderen fra seks måneder til to år er begrepet intuitiv omsorgsatferd en innfallsport for å fremme kvaliteten på barnets tilknytning. Ved å hjelpe foreldre til å innse at deres intuitive fortolkning av barnets følelsesmessige uttrykk kan være en reell virkningsfaktor, vil en terapeut ofte kunne reformulere en vanske på en konstruktiv måte. En slik reformulering vil finne sin begrunnelse i viten om mekanismer for nevroregulering. Reguleringen av stresshormoner er i barnets første levetid under dyadisk kontroll; selvreguleringen begynner i takt med etablering av tilknytning i perioden fra seks til tolv måneder og dens konsolidering utover i det andre leveåret (jf. Gunnar & Vazquez, 2006).

Til slutt skal det understrekes at barnets temperament kan være en moderator i forholdet mellom foreldres sensitivitets og barnas tilknytningstrygghet. Hvis foreldre ikke tar hensyn til hvor sårbart eller robust barnet er, kan antakelsen om at «jo mer stimulering de gir, desto bedre fremmer de barnets utvikling og tilknytning» lett vise seg å være feil. I de senere årene har hypotesen om differensiell sårbarhet hatt stor gjennomslagskraft (Belsky, Bakermans-Kranenburg & van IJzendoorn, 2007; Ellis, Boyce, Belsky, Bakermans-Kranenburg & van IJzendoorn, 2011). Barn kan være mer eller mindre mottakelige (til det bedre eller verre) overfor miljøpåvirkninger. Disse forskjellene skyldes genetiske temperamentsdisposisjoner som gjør at enkelte barn vil reagere negativt på at foreldrene følger råd om å stå på og være mer sensitive, og at de samme barna vil reagere positivt på at foreldrene følger sin egen intuisjon om å fortolke barnets atferd. Barn som ikke har en slik disposisjon, vil være mindre påvirkelige av hvilken omsorgsstrategi foreldrene anvender. Vi snakker her selvsagt om friske barn av vanlige, oppegående foreldre som utøver «god nok» omsorg. Hva som er «god nok» omsorg, er et vanskelig spørsmål, men man kan neppe lære omsorgspersoner opp til å bli «superforeldre». Noen foreldre mangler imidlertid evne til intuitiv omsorgsutøvelse på grunn av rusmisbruk, psykopatologi eller andre uheldige forhold. Og enkelte barn er så atypiske i utgangspunktet at selv de mest ressurssterke foreldre trenger hjelp. I slike tilfeller må begrepet intuitiv omsorgsatferd komme til kort. Men i stedet for å ha oppmerksomheten ensidig rettet mot sensitiv foreldreatferd, bør terapeuten legge mer vekt på å bistå omsorgspersonene til å se og forstå sitt barns atferdsmessige og emosjonelle uttrykk og egenskaper.

Konklusjon

Intuitiv omsorgsatferd er evolusjonært baserte støtteaktiviteter som motsvarer spedbarnets integrerende kapasiteter. Dette er potensielle former for didaktisk, omsorgsbaserte inngrep, som regel utført uten at omsorgspersonen er seg det bevisst. Spedbarnets atferdsrepertoar leveres som «atferdspakker» og fungerer som kommunikative grunnstørrelser. Omsorgspersonens repertoar bidrar til å regulere barnets atferdstilstander, gir støtte til generelle dialogferdigheter og fremmer barnets vokale produksjon. Begrepet intuitiv omsorgsatferd harmonerer med den moderne nevrovitenskapelige forståelsen av at mange mentale funksjoner er underlagt ubevisst prosessering. I rådgivning og terapi vil intuitiv omsorgsatferd være en hensiktsmessig innfallsport for å fremme barns tilknytning og tidlige utvikling. Hvis rådgivere og terapeuter ikke har forståelse for denne formen for didaktisk intervensjon, vil de lett kunne gjøre vondt verre ved å utelukke foreldrenes intuitive fortolkning av meningen i spedbarnets atferd.

Referanser

Belsky, J., Bakermans-Kranenburg, M. J. & van IJzendoorn, M. H. (2007). For better and for worse: Differential susceptibility to environmental influences. Current Directions in Psychological Science, 16, 300–304. doi: 10.1111/j.1467-8721.2007.00525.x.

De Haan, M. & Gunnar, M. R. (red.) (2009). Handbook of developmental social neuroscience. New York, NY: Guilford.

DeWolff, M. S. & van IJzendoorn, M. H. (1997). Sensitivity and attachment: A meta-analysis on parental antecedents of infant attachment. Child Development, 68, 571–591. doi: 10.1111/j.1467-8624.1997.tb04218.x.

Ellis, B. J., Boyce, W. T., Belsky, J., Bakermans-Kranenburg, M. J. & van IJzendoorn, M. H. (2011). Differential susceptibility to the environment: An evolutionary–neurodevelopmental theory. Development and Psychopathology, 23, 7–28. doi: 10.1017/S0954579410000611.

Fagan, J. F. (1973). Infants’ delayed recognition memory and forgetting. Journal of Experimental Child Psychology, 16, 424–450. doi: 10.1016/0022-0965(73)90005-2.

Fantz, R. L. (1961). The origin of form perception. Scientific American, 204, 66–72. doi: 10.1038/scientificamerican0561-66.

Ferguson, C. A. (1964). Baby talk in six languages. I J. Gumperz & D. Hymnes (red.), The ethnography of communication, 66, 103–114.

Gunnar, M.R., & Vazquez, (2006). Stress neurobiology and developmental psychopathology. I D. Cicchetti, & D.J. Cohen (red.), Developmental psychopathology, bd. 2: Developmental neuroscience (s. 533–577). Hoboken, NJ: Wiley.

Kandel, E. R. (2007). In search of memory: The emergence of a new science of mind. New York: Norton.

Kelly, D. J., Quinn, P. C., Slater, A. M., Lee, K., Gibson, A., Smith, M. et al. (2005). Three-month-olds, but not newborns, prefer own-race faces. Developmental Science, 8, F31–F36. doi: 10.1111/j.1467-7687.2005.0434a.x.

Mehler, J., Jusczyk, P. W., Lambertz, G., Halsted, N., Bertoncini, J. & Amiel-Tison, C. (1988). A precursor of language acquisition in young infants. Cognition, 29, 143–178. doi: 10.1016/0010-0277(88)90035-2.

Papousek, H. (1967). Experimental studies of appetitional behavior in human newborns and infants. I H. W. Stevenson, E. H. Hess & H. L. Rheingold (red.), Early behavior: Comparative and developmental approaches (s. 249–277). New York, NY: Wiley.

Papousek, H. & Papousek, M. (1987). Intuitive parenting: A dialectic counterpart to the infant’s integrative competence. I: J. D. Osofsky (red.), Handbook of infant development (2. utg., s. 669–720). New York: Wiley.

Papousek, H. & Papousek, M. (2002). Intuitive parenting. I M. H. Bornstein (red.), Handbook of parenting. Bd. 2: Biology and ecology of parenting (2. utg., s. 183–203). Mahwah, NJ: Erlbaum.

Pascalis, O., de Haan, M., Nelson, C. A. & de Schonen, S. (1998). Long term recognition assessed by visual paired comparison in 3- and 6-month old infants. Journal of Experimental Psychology: Learning, Memory and Cognition, 24, 249–260. doi: 10.1037/0278-7393.24.1.249.

Raval, V., Goldberg, S., Atkinson, L., Benoit, D., Myhal, N., Poulton, L., et al. (2001). Maternal attachment, maternal responsiveness and infant attachment. Infant Behavior and Development, 24, 281–304. doi: 10.1016/S0163-6383(01)00082-0.

Rochat, P. (2001). The infant’s world. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Sai, F. Z. (2005). The role of the mother’s voice in developing mother’s face preference: Evidence for intermodal perception at birth. Infant and Child Development, 14, 29–50. doi: 10.1002/icd.376.

Smith, L. & Ulvund, S. E. (1999). Spedbarnsalderen (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Stern, D. (1977). The first relationship: Infant and mother. New York, NY: Fontana/Open Books.

Vygotsky, L.S. (1978). Mind in society: The development of higher psychological processes. M. Cole, V. John-Steiner, S. Scribner, & E. Souberman (red.). Cambridge, MA: Harvard University Press.