For tolv år siden var min dobbeltkompetanse utgangspunkt for en strålende karriere. Brukermedvirkning og erfaringskunnskap var politiske slagord, og rus og psykiatri var et satsningsområde for forskning.
Jeg var som skapt for dette fagfeltet med mine personlige erfaringer med rusavhengighet og psykiske lidelser, kombinert med doktorgrad og stilling som forskningsleder for rusfeltet: Ta to betal for en.
Jeg var i en unik posisjon
«Det må jeg si! Du har virkelig gjort en imponerende jobb!» fikk jeg høre. Jeg var imponert selv. Hvem ville ikke være stolt av det jeg har oppnådd?
Etter alle solemerker skulle kombinasjonen av personlige erfaringer og høyere utdannelse brakt meg inn i en unik posisjon, der liv og lære skulle smeltet sammen og gjort meg til en ekspert. En som var i stand til å se det hele i et større og mer helhetlig perspektiv.
Men det har ikke blitt slik. Som bærer av både liv og lære har det i stedet meldt seg en stigende uro med tanke på hvordan personlige erfaringer og teoretisk kunnskap henger sammen, eller rettere sagt, hvordan vi prøver å få det til å henge sammen i praksis.
Etter å ha gitt uroen et uttrykk og satt den på prøve i boka Rus – Avhengighetens paradokser (Hertervig forlag) har den ikke blitt mindre, snarere tvert imot.
Avhengigheten er universell
Avhengighet er et allment og menneskelig fenomen. Til min store forskrekkelse har jeg fra min posisjon oppdaget at de samme mekanismene som ligger bak konsumering av rusmidler, også gjør seg gjeldende innenfor akademia.
Rusen er en søken etter noe endelig, som handler om mennesket som et grunnleggende sosialt vesen. Det handler om endelig identifisering, anerkjennelse og tilhørighet, og om det å være et menneske blant sine like i et fellesskap.
Min oppdagelse er at disse mekanismene også spiller seg ut i det akademiske feltet. Her finnes i stedet en grenseløs søken etter produksjon og posisjoner. Det gjelder å publisere flest mulig artikler, og doktorgrader produseres over en lav sko.
Fellesskapet kan ikke konsumeres
Det tragiske er at denne konsumeringen også har slått rot i det mellommenneskelige. Det råder en misforståelse som sier at det er mulig å konsumere seg til identifisering, anerkjennelse og tilhørighet i et fellesskap.
Men det å være en del av et fellesskap kan ikke erobres og konsumeres, verken med akademiske meritter eller biokjemiske substanser.
Jeg har forsøkt begge deler, og tro meg, det virker ikke.
Vi er alle avhengige av anerkjennelse
Når jeg summerer opp det hele ser jeg at det ene uttrykket for min lengsel etter anerkjennelse og tilhørighet – rusatferden – er svøpt inn i en forståelse som gjør lengselen til noe sykt og destruktivt.
Det er blitt en sykdom som kan lokaliseres i meg, eller i noe ved meg, mens det andre uttrykket for den samme lengselen – min akademiske karriere – blir hyllet og bejublet.
Hvis vi lytter nøye, vil vi kunne høre tonene fra melodien om dette bedraget.
Rusproblematikk – en liten del av et større bilde
Det er det rastløse menneskelige begjæret, som er styrket i vår samtid, som prøver å gjøre oss oppmerksomme på et kulturelt ubehag: Vi er alle avhengige av anerkjennelse og tilhørighet, men lengselen etter dette er omdannet til forbruk og konsum.
Det er således konsumenten – forbrukeren – som er vår tids Sisyfos. Han ble dømt til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen.
I dette bildet er rusmiddelavhengighet bare en liten del av større avhengighetsproblematikk: En problematikk som handler om hva det vil si å være et menneske.
LES OGSÅ: