Romanen «Extremely Loud & Incredibly Close» av Jonathan Safran Foer, handler om ni år gamle Oscar som mister faren sin i terrorangrepet i New York 11. september 2001. Ett år senere begynner han å lete etter låsen til en nøkkel han finner i farens garderobe.
Jeg tolker denne fånyttes letingen som et slags desperat og gagnløst sorgarbeid, men det er også veldig talende hvordan denne letingen også er hans forsøk på å forstå farens død – å få det meningsløse til å gi mening.
Et umettelig behov
Det er grunnleggende i oss, at når kriser rammer, søker vi hen til en ganske menneskelig, men umulig mestringsstrategi; vi vil slippe smerten ved å forstå den.
Litt som når jeg sitter på gulvet i leiligheten min klokka fire om morgenen, omringet av post-it-lapper, avispapir i bunker og en hel haug med bøker jeg aldri har lest, men som jeg finner meningsbærende sitater i.
Jeg sitter der med en saks i hånda og en markeringspenn i munnen, klipper ut bilder fra aviser, limer inn, markerer, henger opp på veggene. Dette er riktignok en beskrivelse av en av mine hypomane episoder, men jeg tror det også er symptomatisk for det vi alle kjenner på; et umettelig behov for å forstå oss selv og verden.
Min psykiske lidelse er ikke bare lidelse
Jeg vet ikke hvorfor, jeg tror det bare er så tilfredsstillende å finne frem til svar og forklaringer, kanskje det handler om behovet for kontroll, eller en annen form for trygghet.
Jeg tror behovet i meg ble enda sterkere da jeg var 19 år gammel, og begynte for alvor å plages av min indre uro. Da jeg måtte bruke mye av tiden på å forstå hvordan symptomene mine utartet seg, var jeg like besatt av å forstå hvorfor jeg fikk disse plagene i utgangspunktet.
Derfor kjente jeg en slags lettelse da jeg fikk min første diagnose, for da hadde jeg jo et svar, men jeg var også rådvill og forvirret, og klarte ikke å slå meg til ro med alle spørsmålene jeg hadde
Det er fantastisk på toppen
Jeg leste blant annet memoaren «An Unquiet Mind» av forfatter og psykiater Kay Redfield Jamison om hennes liv og personlige erfaringer med bipolar lidelse. Jeg leste av generell interesse, men kanskje mest for å føle meg mindre ensom. Jamison skriver følgende:
«The Chinese believe that before you can conquer a beast you first must make it beautiful. In some strange way, I have tried to do that with manic-depressive illness.
It has been a fascinating, albeit deadly, enemy and companion; I have found it to be seductively complicated, a distillation both of what is finest in our natures, and of what is most dangerous.»
Jeg kjenner fortsatt en støkk av gjenkjennelse i meg når jeg leser Jamisons ord; den dobbeltheten. Noen dager er det bare så smertefullt alt sammen, det tunge blir så tungt, mørket blir så mørkt, men så vet jeg at ikke bare har vært vondt heller. Det har ofte bare vært godt også, og det vekker sorg og fascinasjon i meg på samme tid.
Min psykiske lidelse er ikke bare lidelse, den kan til og med være min trygghet noen ganger. Jeg skal ikke legge skjul på hvordan de sterke kreftene av oppstemthet drar i meg, og hvordan jeg altfor ofte liker det. Når jeg rir den bølgen, stiger til den toppen, er det helt fantastisk å leve.
Hvem er jeg?
Men denne tilnærmingen til mine egne psykiske utfordringer er problematisk, mye fordi jeg kan havne i fallgruven av å romantisere min egne psykiske plager.
Jeg kan begynne å tenke at kreativiteten blir til i mine hypomane og psykotiske tilstander, at jeg lider av denne grunn, at kaoset og smerten, som også er en del av den kreative prosessen, er prisen jeg betaler for «god kunst».
Kanskje følelsene lurer meg, men jeg velger også å lukke øynene og holde meg for ørene for sannheten, fordi det bare føles så godt. Jeg vil ikke se det faktum at lidelsen også forfører, sniker seg inn, tilintetgjør sakte, men sikkert, skaperevnen og vitaliteten.
Denne dobbeltheten er også vanskelig å romme. Det at flere ting er sanne samtidig, er slitsomt. Kanskje det er derfor jeg liker diagnosen min litt, fordi den viser seg å gi en veldig enkel forklaring på en ganske innfløkt problemstilling; hvem er jeg, og hvorfor lider jeg?
Jeg er Malin
Men her er jeg allerede på avveie, fordi en diagnose er ikke konstruert til å gi meg svaret på det.
En diagnose forteller ingenting om hvem jeg er, eller hvorfor jeg har det vondt, men den kan virke samlende på det som er kaotisk og uoversiktlig, ved å sette sammen en liste over symptomene jeg kan få i perioder. Jeg vet jo dette; en diagnose er bare en konstruksjon.
Men jeg vet også dette; å være menneske er så komplekst og så fasettert at det aldri vil kunne sammenfattes i en diagnosemanual. Men kanskje det er nettopp derfor jeg trenger diagnosen. Jeg er Malin, med sårbarhet for psykose, og derfor lider jeg.
Denne enkelheten gir meg trøst. Ikke fordi den egentlig gir meg noe svar på hvorfor, men fordi den kan gi et stødig blikk, kall det gjerne en oversikt, og det er det blikket er jeg redd for å miste.
Mister jeg blikket og oversikten, mister jeg også et viktig holdepunkt i kaoset av å prøve å regulere svingningene, og mine ytterligere symptomer for øvrig.
En problematisk normalisering
I diskusjonen om normalisering og psykisk (u)helse, kjenner jeg meg ofte motløs og usikker, men også til tider irritert. Jeg husker en sykepleier sa til meg en gang: «Alle kan føle seg euforiske iblant». Jeg nikket og sa meg enig, men senere har jeg tenkt mye på den uttalelsen.
Kanskje hun mente å trøste, at jeg ikke skulle føle meg så annerledes. Det er ikke det at jeg er direkte uenig; eufori er en jo en allmennmenneskelig følelse, som vi alle kan oppleve i øyeblikk eller perioder i livet.
Men nei, tenker jeg samtidig. Ikke alle er så euforiske at de, som i mitt tilfelle, vasser uti Akerselva og blir innlagt på psykiatrisk avdeling. Vi må ikke undergrave psykisk smerte ved å bli besatt av å normalisere alt hele tiden.
Kall det gjerne sykeliggjøring
Noen ganger har jeg tanker som er på siden av det «vanlige», noen ganger har jeg en smerte som ikke er «normal». Og det er viktig, fordi det forteller meg at det er ikke sånn jeg skal ha det.
Det er viktig, fordi da finnes behandling, det finnes hjelp, da finnes det håp. Kall det gjerne sykeliggjøring, men dette handler om å våge å se våre utfordringer slik de faktisk er; et alvor, det er liv og helse, tap av vitalitet og dyrebar tid.
Jeg vet ikke hva jeg ville gjort for å få tilbake de syv årene jeg har vært syk, (og ja, jeg kaller det sykdom, ikke bare livet som er «vanskelig»), innleggelsene, utprøvingene av medisinene, utredningene, og de evige terapeutiske prosessene.
Jeg vet jeg har lært mye av det, tilegnet meg kunnskap og innsikt jeg ikke ville vært foruten, men jeg har mistet så mye også.
«Ikke viktig hva man kaller det»
Jeg mener på ingen måte at diagnoser skal definere oss, eller vektlegges mer i behandling enn de allerede gjør. Jeg mener bare at det ikke gagner særlig å få berøringsangst for dem. Psykisk helse er så overveldende diffust og flytende – en diagnose kan derfor gjøre det abstrakte mer konkret.
Det er lett å ta avstand til diagnoser, det er lett å ha en rasjonell tilnærming til dem, helt til man får en diagnose selv. Det er i hvert fall min erfaring. Jeg likte før å tenke at jeg ikke var så opptatt av diagnoser, tok til meg det som ble sagt av behandlere; «det ikke er så viktig hva man kaller det».
Det var helt til jeg satt der i den fordømte stolen på det fordømte samtalerommet på akuttpsykiatrisk avdeling.
Det er ikke enten-eller
Behandler sa ordene jeg lengtet etter, men samtidig ikke kunne fordra: «Schizoaffektiv lidelse». Det var plutselig ganske viktig likevel.
Samtidig klarer jeg ikke å slå meg til ro med denne enkelheten. Selv om jeg ikke liker det, klarer jeg ikke å finne en annen logisk tilnærming enn at årsaken til våre psykiske utfordringer er så sammensatt, at det sjelden er enten-eller, men ofte både-og, at flere forklaringer kan være sanne samtidig.
Jeg blir i tvil
Diagnosen kan kanskje gi meg et enkelt svar, likevel gir den meg aldri sinnsro fra den eksistensielle grublingen jeg sitter fast i.
Jeg er fortsatt besatt av å vite hvorfor. Og så blir jeg i tvil. Hva skal jeg kalle «symptomer», og hva skal jeg kalle «normale reaksjoner», hvor går den grensen? Hvor går grensen mellom normalt og avvik?
Opplever jeg dette fordi jeg er et menneske, fordi «sånn er livet bare», at det går opp og ned, og noen av oss har den forbannelsen (og velsignelsen) at vi føler de opp- og nedturene litt mer intenst enn andre? Eller er det en ren patologisk forklaring? At dette helt utelukkende er sykdom?
Det er paradoksalt av meg – som er så opptatt av å bekjempe stigma – at jeg kanskje er den som stigmatiserer meg selv aller mest. Jeg setter meg selv i bås, i en kategori, mye fordi det skjer helt automatisk, men mest fordi det er behagelig og trygt å være i den båsen.
Noen ganger trenger jeg en pause fra de store spørsmålene, den store meningsløsheten, en pause fra de overveldende nyansene. Noen ganger trenger jeg bare at verden er litt svart-hvitt.
Illusjon av en forklaring jeg aldri får
Å slippe smerten ved å forstå den, er kanskje irrasjonelt, men det er likevel en strategi jeg tyr til fordi behovet mitt for å slippe smerte er større enn behovet mitt for å være rasjonell. Det meningsløse gir jo ikke mening, men jeg vil aldri slutte å søke etter den meningen likevel.
Jeg vil våkne om noen dager, og ingenting av post-it-lappene og avispapirene på vegger og gulv vil gi mening for meg lenger, og de søvnløse nettene og all den grublingen vil være bortkastet tid. Kanskje dette ikke hjelper. Kanskje ordene mine forblir banale og intetsigende.
Kanskje jeg er åpen om meg selv og mine utfordringer av helt selviske grunner, fordi det gir meg trygghet og trøst, fordi det er slik jeg gjør beistet vakkert, det er slik jeg håndterer kaoset. Kanskje diagnosen er illusjonen av trygghet, illusjonen av en forklaring jeg aldri får, nøkkelen som aldri finner sin lås.
Og så må jeg fortsette det evige prosjektet med å forsone meg med det jeg ikke forstår, at livet er urettferdig, og at vi noen ganger lider uten grunn.
Kanskje lidelsen kan være vakker også, og at å romantisere smerten er en måte å håndtere den på, men mest av alt håndterer jeg min psykiske lidelse ved å se den i øynene for hva den faktisk er; jeg er Malin, med sårbarhet for psykose, og det er noen ganger grunnen til at jeg lider.