– Jeg husker vi sto og gråt på bakrommet under en konferanse. På dette tidspunktet hadde vi begge sagt opp jobben, men vi måtte holde ut litt til, sier Mathilde Blichfeldt Mjønes til Psykologisk.no.
I 2015 jobbet hun og Guro Hovde (41) i Forandringsfabrikken. På denne tiden trengte stiftelsen midler til å utforme en rapport.
Forandringsfabrikken hadde i flere år mottatt økonomisk støtte fra det danske mediekonsernet Egmont, via deres stiftelse Egmont Fonden. Men for å fortsette arbeidet trengte Forandringsfabrikken mer penger.
Hovde og Blichfeldt Mjønes hadde jobbet i Forandringsfabrikken siden 2014. De var blitt hentet inn for å jobbe med et prosjekt i skolen.
– Rapporten var ikke en gang laget da vi begynte i jobben. For å få pengene til neste fase måtte vi lyve om at første fase var ferdig, sier Hovde til Psykologisk.no.
– Hvor direkte ble dere bedt om lyve?
– På en konferanse i 2015 fikk vi helt konkret beskjed om at dersom Egmont spurte om rapporten, måtte vi lyve og si at vi hadde glemt den på kontoret.
Blichfeldt Mjønes hadde før tiden i Forandringsfabrikken jobbet ti år med metode i Riksrevisjonen. Hun forteller at hun ble forfjamsa av situasjonen:
– Jeg kom rett fra Riksrevisjonen, jeg kunne jo ikke juge!
Ble latterliggjort foran nye kolleger
– Det er på mange måter det vanskeligste halvåret jeg har opplevd, sier Blichfeldt Mjønes. Hun snakker om de seks månedene hun var ansatt i Forandringsfabrikken.
Forandringsfabrikken er en ideell stiftelse som kaller seg et kunnskapssenter. Virksomheten henter inn meninger fra barn og unge, med mål om å påvirke politikere til å forandre barnevernet, skolen og andre systemer barn er innom.
Den siste tiden har tidligere ansatte i organisasjonen stått frem og fortalt om kritikkverdige arbeidsforhold. Nå velger Blichfeldt Mjønes og Hovde å stå frem med fullt navn. De forteller om en kunnskapsinnsamling som ikke tåler dagens lys.
– Allerede første uken på jobb stilte jeg spørsmål til ledelsen om det metodiske. Da fikk jeg kjeft og ble latterliggjort, foran mine nye kollegaer, sier Blichfeldt Mjønes.
I den nye jobben merket hun fort at det var noe som skurret. Hun forteller at hun forsøkte å endre organisasjonen fra innsiden, men at hun måtte gi opp og prioritere egen mental helse, etter kun et halvt år.
Ledelsen ved Forandringsfabrikken er forelagt kritikken som fremkommer i denne saken. Les deres tilsvar nederst i saken.
Fikk angst på grunn av jobben
Både Hovde og Blichfeldt Mjønes tok kontakt med Psykologisk.no etter å ha lest historien til en rekke tidligere ansatte. De kjenner seg igjen i det meste som kommer fram i saken, der ansatte føler seg overvåket og manipulert av ledelsen.
– Å lese den saken ble en bekreftelse på at det jeg har vært igjennom var reelt. At det ikke handlet om meg, sånn som jeg ble fortalt av Forandringsfabrikken, sier Hovde. Etter noen måneder i jobben ble hun sykmeldt, og hun sa opp etter seks måneder.
De to tidligere ansatte kan også vitne om et enormt arbeidspress på fabrikken.
– Like før jeg sluttet, fikk jeg et panikkanfall på jobb. Jeg husker at jeg hyperventilerte, fikk kramper og ble lagt på en sofa. Den endte med at jeg ble hentet i ambulanse. Jeg var så utrolig redd den siste måneden jeg jobbet der, sier Hovde og fortsetter:
– Jeg koblet ikke dette opp mot arbeidsforholdene da, men i ettertid er det ingen tvil om at det var jobben som ga meg angst. Likevel fikk jeg høre at det handlet om mine personlige problemer.
– Jeg følte meg kneblet
Blichfeldt Mjønes forteller at hun var sint og fortvilet døgnet rundt, som ansatt i Forandringsfabrikken:
– Jeg var opprørt på ideens vegne. Det faglige hang ikke sammen, jeg så at prosjektet ikke var liv laga sånn som det ble drevet. Det var så frustrerende. Jeg følte meg også kneblet fordi jeg ikke fikk bidra med den faglige kompetansen min, og fordi det ikke var rom for å stille spørsmål ved hvordan organisasjonen ble drevet.
Hun forteller at hun fikk krangla til seg en arbeidskontrakt, som den første i organisasjonen. De to tidligere ansatte sier også at det sjeldent var innafor for å ta seg en pause eller en dag fri.
– Jeg husker da en tidligere kollega døde av kreft, og jeg ba om å få gå i begravelsen. Da ble jeg anklaget og latterliggjort: «Bryr du deg mer om de døde enn de levende?», sier Blichfeldt Mjønes.
– Formulerte spørsmål som ga svarene vi var ute etter
Blichfeldt Mjønes ble overrasket da hun fikk innsikt i Forandringsfabrikkens metoder:
– Det fantes svært få krav til systematikk i måten man innhentet data på. Dersom spørsmålene i en undersøkelse ikke ga de riktige svarene, endret vi bare spørsmålene til neste gang, sier hun.
Hovde, som nå er seniorrådgiver i Utdanningsforbundet, forteller:
– Man formulerer spørsmål på en måte som gir de svarene man er ute etter. Dersom vi ikke rakk å samle inn nok svar til et prosjekt, fikk vi beskjed om å bruke svar fra andre undersøkelser om igjen. «Vi vet jo hva svarene er» – fikk vi veldig ofte høre, sier Hovde.
De to tidligere ansatte stiller seg kritiske til hvordan organisasjonen drives.
– Jeg kjenner på en enorm skam når Forandringsfabrikken blir snakket om i min seksjon i Utdanningsforbundet. Jeg er så skamfull over å ha vært med på dette, sier Hovde.
Fikk trusler om å miste jobben
Forandringsfabrikken har publisert en rekke rapporter og flere lærebøker om barn og unge. Psykologisk.no har snakket med flere av dem som tidligere har vært involvert i det redaksjonelle arbeidet.
En anonym kilde som var ansatt for et par år siden, forteller at hun begynte å tvile på om organisasjonen faktisk formidlet majoriteten av barns meninger.
– Jeg fikk se hvilke svar som lå til grunn for tekstene vi skrev. Jeg ble overrasket over å se at et avsnitt kunne bygge på svaret fra tre ungdommer, mens leseren fikk inntrykk av at dette var noe en betydelig gruppe ungdommer mente.
Hun legger til at daglig leder Marit Sanner kunne dysse det ned, dersom hun påpekte at påstander Forandringsfabrikken skrev i tekster ikke var underbygget av undersøkelser de hadde gjort.
– Jeg var en av dem som kunne være litt kritisk og stille spørsmål. Det kunne Marit bli irritert over. En dag ble jeg kalt inn på kontoret, der ledelsen sa jeg måtte slutte i jobben hvis jeg fortsatte med å se problemer i alt.
Flere kilder forteller at de ikke hadde noe nettverk uten Forandringsfabrikken. De valgte derfor å fortsette i jobben, uten å stille så mange spørsmål.
22 tidligere proffer sier de ble fryst ut etter å ha vært kritiske
Psykologisk.no har gjennomført en undersøkelsene blant tidligere proffer ved Forandringsfabrikken. Det er ungdommer som har vært tilknyttet organisajsonen, enten gjennom lønnet eller frivillig arbeid.
Her oppgir 18 personer at de har blitt instruert av Forandringsfabrikken til å enten dikte opp eller overdrive råd og erfaringer.
22 personer melder at de har gitt råd i regi av Forandringsfabrikken som de selv ikke er enige i, og like mange sier de har blitt kjeftet på eller fryst ut av miljøet for å stille seg kritisk til stiftelsen.
23 personer sier at de opplevde at det ikke var rom for å dele sine faktiske erfaringer eller råd hos Forandringsfabrikken. Totalt har 27 personer svart på undersøkelsen.
– Ikke helt etter boka
En tidligere ansatt Psykologisk.no har vært i kontakt med, bekrefter at Forandringsfabrikkens datainnsamling ikke ble gjort helt etter boka:
– De er opptatt av at hvert enkelt barns stemme teller, men kan basere et helt avsnitt i en rapport på noe kun ett barn sier. Barnas meninger skal konverteres til politikk, og det skjer mye i prosessen fra datainnsamling til ferdige rapporter. Det brukes en litt fri metode.
Også Mathilde Blichfeldt og Guro Hovde bekrefter at det er veldig vanskelig å forstå og etterprøve om meningene som fremstilles i rapporter tilhører kun ett barn eller flere hundre.
Flere tidligere proffer – og ansatte – forteller lignende historier om datainnsamlingen til Forandringsfabrikken. Flere kilder forteller at idédrodling fra samtaler i små grupper av proffer, senere har blitt presentert som funn i rapporter og som hovedfunn.
– Jeg har svart på spørsmål og gruppeoppgaver på proffsamlinger, og så har jeg sett dette dukke opp i rapporter. Det er tydelig at de runder opp, forteller en tidligere proff til Psykologisk.no.
Fant opp egen metode
Forandringsfabrikken har utviklet en egen metodikk for innhenting av kunnskap fra barn, kalt Forandringsmetodikk. Marit Sanner, daglig leder ved Forandringsfabrikken, svarte mandag på kritikk rettet mot stiftelsen i et innlegg i Psykologisk.no. Her utdyper hun òg hvordan metodikken fungerer.
Metodikken kjennetegnes ved at barn og ungdom samles i grupper, hvor de inviteres til å svare på åpne spørsmål om hjelpesystemene.
Forandringsfabrikken skriver på sine egne sider at et viktig prinsipp i Forandringsmetodikken er at kunnskapen til barn og unge ikke tolkes og analyseres av voksne.
– Det skal være barnas stemmer, men vi har tatt den informasjonen vi har fått og systematisert den. Vi har hentet litt der og litt her, og satt sammen hovedsvar, sier Hovde, og fortsetter:
– Når Forandringsfabrikken sier at dette er barnas stemmer helt ufiltrert, så er ikke det riktig. Sanner skulle også godkjenne hvert ord før det ble publisert. Det er så viktig at barn og unge blir hørt, men ikke på denne måten.
– Det tegnes et fiendebilde av voksne
Forandringsfabrikken utvikler nye undersøkelser basert på temaer som dukker opp fra barn og unge i tidligere undersøkelser. De opplyser òg at de legger vekt på hva slags kunnskap fagpersoner og nasjonale myndigheter trenger fra barn.
Det er tilretteleggere ved Forandringsfabrikken som går gjennom svarene fra samtalene, og de kategoriserer råd og erfaringer som går igjen som «hovedfunn».
Fredag forrige uke sto flere tidligere proffer frem og fortalte at Forandringsfabrikken har en forutbestemt «hovedfortelling», og at ungdommens svar fra undersøkelsene blir tilpasset denne fortellingen.
– Generelt tegnes det et slags fiendebilde av offentlige systemer. Voksne er fiender – de vil deg ikke godt, sier Hovde. Dette bildet bekreftes av flere tidligere ansatte Psykologisk.no har vært i kontakt med.
Hovedfortellingene til Forandringsfabrikken skal blant annet omhandle bruk av tvang, at diagnoser er dårlige, og at barn og ungdom møtes av kalde behandlere.
Lyttet ikke til barns faktiske meninger
Blichfeldt Mjønes og Hovde forteller at de holdt tilbake resultater som ikke passet med det Forandringsfabrikken pleide å formidle.
De forteller for eksempel om en gang de gjorde en undersøkelse på en skole nord i Oslo. Undersøkelsen handlet blant annet om klassemiljø og på hvilken måte det kunne bli trygt i klasserommet – for å få til bedre læring.
– Forandringsfabrikken hadde allerede slått fast at det å le av andre, aldri var en god ting. Men ifølge svaret fra akkurat disse elevene, var latter i klasserommet fint. Disse resultatene ville ikke Forandringsfabrikken ha. Vi hadde samlet inn svar fra elever på papirlapper. Papirlappene med svar vi ikke ville ha ble ikke tatt med, sier Blichfeldt Mjønes.
Ungdom skal også ha fått beskjed om å ikke si meningene sine når de holdt foredrag på scenen, forteller de to tidligere ansatte:
– Jeg husker en som sa at anmerkning i skolen fungerte bra for hen, men dette ble slått hardt ned på av Forandringsfabrikken. Det ble gjort klart for ungdommen at det aldri var greit med anmerkninger, det hadde ingenting å si at hen synes det var et godt verktøy, sier Hovde.
Turte ikke si hva hun egentlig mente
Dersom et offentlig hjelpesystem ville ha innspill fra Forandringsfabrikken til en konkret problemstilling, kunne organisasjonen samle en gruppe proffer for å finne svar, forteller en tidligere proff som ønsker å være anonym.
– Da sitter proffene i en ring og svarer på spørsmål. Svarene som kom frem i disse situasjonene, tenker jeg at ikke kan regnes som helt pålitelige. Jeg følte ofte selv at jeg ikke kunne si noe som gikk imot det jeg visste var hovedsvar i tidligere rapporter, sier kilden og fortsetter:
– For eksempel handler et hovedsvar om at diagnoser ikke er bra. Da føltes det ikke helt greit å si: «Jeg synes det var nyttig å få en diagnose, jeg.» Det var et sterkt samhold rundt det å presentere hovedsvar blant proffene. Det ble ofte veldig selvforsterkende. Derfor ble det vanskelig å nyansere eller si noe som ikke stemte overens med det andre sa.
Forandringsfabrikken skal òg ha omformulert bidrag som kommer fra ungdom. En tidligere proff, Madeleine Fredheim, forteller følgende om et anonymisert innlegg hun sendte til en rapport som kom ut i 2019:
– Fortellingene er anonyme, men man kjenner jo igjen sin egen tekst. Jeg kjente igjen overskriften på innlegget mitt, men det var bare få ord og setninger som var mine egne. Alt annet var omformulert av Marit.
Ifølge en annen tidligere proff, «Victoria», skal ansatte og «yndligsproffer» ha jobbet med å ferdigstille rapporter «bak lukkede dører».
– De kan holde på sånn som de vil, for de har så mye støtte og anerkjennelse hos politikere, sier Hovde og fortsetter:
– Forandringsfabrikken er uangripelige. Du kan ikke kritisere dem, nettopp fordi de skyver barn og ungdom foran seg. Er du kritisk, blir du anklaget for å ikke lytte til barns meninger.
Hovde og Blichfeldt Mjønes opplyser om at de varslet styret om kritikkverdige forhold da de jobbet i Forandringsfabrikken. To av de som var med i styret den gang, sitter fremdeles i styret.
Tirsdag ble kjent via NTB at Forandringsfabrikken bestiller en rapport fra revisjonsselskapet PwC Norge.
Psykologisk.no har vært i kontakt med daglig leder ved Forandringsfabrikken, Marit Sanner, i forbindelse med kritikken som fremkommer i denne saken. Hun opplyser at hun er sykmeldt, og henviser til styreleder.
Tilsvar fra styreleder Odd Christopher Hansen:
Praksisen for hvordan vi gjennomfører undersøkelser, ble gitt av Marit i innlegget som dere publiserte mandag. Som beskrevet der, har Forandringsfabrikken i alle år vært opptatt av å utvikle og forbedre metodene virksomheten jobber etter.
Påstandene som her fremsettes, og som nå er syv år gamle, er nye både for meg og styret. Som en del av PwCs undersøkelse vil de se på denne saken og vi ønsker selvsagt også kontakt med disse tidligere medarbeiderne.
Forandringsfabrikkens mål er å gi en sannferdig beskrivelse av hva barn og unge forteller i undersøkelsene. Når det gjelder vår metode for rapportskriving blir innholdet redaksjonelt bearbeidet, men uten at meningsinnhold endres.
Undersøkelser gjøres ikke på nytt, men i den grad vi trenger ytterligere data kan undersøkelser utvides med flere respondenter eller økes med flere spørsmål. Slik at de blir solide og viktige underlag for endring og tiltak, som gjør hverdagen bedre for barn og unge.
I dette arbeidet er det riktig at det legges vekt på hovedfunn, men som Marit tidligere har beskrevet, viser rapportene også frem synspunkter som færre har gitt uttrykk for og også enkelte sitater fra en respondent.