Siden 2012 har jeg vært frivillig som erfaringskonsulent i Landsforeningen for barnevernsbarn, en organisasjon for og av barnevernsbarn i Norge. Jeg ledet den samme organisasjonen fra 2017 til 2020. I disse årene stod jeg i bresjen for å sikre god, reell og kvalitetssikret medvirkning fra barn og unge på systemnivå.
Det som nå kommer frem om Forandringsfabrikken gjør meg flau på vegne av den jobben jeg, og flere med meg, har gjort for å sørge for at barn og unges stemme blir tatt med i fagutviklingen.
Ikke så barnestyrt som de vil ha det til å være
Den 23. mai publiserte Psykologisk.no en artikkel om graverende arbeidsforhold hos Forandringsfabrikken, hvor flere tidligere ansatte beskriver ledelsen i organisasjonen som truende, pressende og skremmende. Det påpekes jevnlig at det først og fremst er lederen i stiftelsen, Marit Sanner, som skaper utfordringer.
For meg, som både tidligere brukerrepresentant og barnevernsbarn selv, stiller jeg meg svært kritisk til hvordan ungdommene i Forandringsfabrikken blir brukt som en brikke i spillet Sanner koordinerer. Jeg tror ikke lengre kunnskapen som kommer fra Forandringsfabrikken er så barnestyrt som de tidligere har ville hatt det til å være.
I samme artikkel blir det påpekt at «det som gikk igjen, var at enten så er du med oss, eller så er du mot oss.» Det er tydelig at det er flere på feltet som kjenner seg igjen i dette, blant annet har Willy-Tore Mørch, Marius Strøm Pettersen og Torbjørn Mohn-Haugen skrevet ytringer om dette de seneste dagene.
Det er av min mening at Forandringsfabrikken har bygget seg opp en praksis hvor de mener sin egen formidling er den «ene og hele sannheten». Det er den ikke. På vegne av flere barnevernsbarn kan jeg trygt si at nei, det er ikke alltid den oppsummerte kunnskapen til stiftelsen samsvarer med det barn i barnevernet forteller.
Jeg er redd for at vi svikter de unge
Sanner stilte den 23. mai opp i Dagsnytt 18 på NRK med budskapet om at Forandringsfabrikken jobber etter barnekonvensjonen, hvor det blir understreket viktigheten av at barn og unge skal få si sin mening. Jeg vil gjerne spille denne ballen tilbake til Sanner og stille spørsmål ved om det er reell brukermedvirkning når den som skal lede, blir omtalt som «en som styrer med jernhånd» og «hun bestemmer alt»?
Når det i tillegg kommer frem at flere av pressemeldingene og uttalelsene som tilsynelatende skal komme fra barn og unge selv, er fabrikkert og skrevet av Sanner, braser illusjonen av barn og unges inkludering i arbeidet for min del.
I samme nyhetssending påpeker Sanner at flere har sagt at «å få gi råd til politikere er bedre enn å gå i terapi». Det skremmer meg hvis dette er holdningene barn og unge blir møtt med når de kommer til Forandringsfabrikken. Vi må ikke glemme at dette er ungdom som i mange tilfeller søker etter trygge, stabile og varme relasjoner, og som ofte vil finne et svært etterlengtet nettverk hos andre med lignende erfaring. Hvis man møter disse forbildene som har som budskap at påvirkning er viktigere enn behandling er jeg redd vi svikter mange barn og unge som har behov for hjelp.
De eldre ungdommene blir stående på bar bakke
Det har i mange år vært snakk om hva som skjer med ungdommene i stiftelsen når de blir for gamle til å delta, og nå får vi den triste sannheten bekreftet: «ungdommen blir tatt inn i varmen. De jobber lange dager. Det eneste nettverket ungdommene har, er Forandringsfabrikken. Når de blir for gamle, blir de stående på bar bakke».
Jeg vil gjerne synliggjøre at vi her ofte snakker om svært sårbare barn og unge som mange har søkt etter en trygghet og et nettverk. Barn og unge som ikke har det godt søker tilflukt til steder de føler seg trygge. Det er tydelig at Forandringsfabrikken for mange er et slikt sted. Det er likevel på sin plass å spørre seg selv hvor disse ungdommene søker seg til når de ikke lengre er velkomne der de har bygget opp hele nettverket sitt.
Stiftelsen er viktig for barna
Jeg tror ikke Forandringsfabrikken driver med reell brukermedvirkning slik de arbeider nå. Samtidig er jeg sikker på at stiftelsen er svært viktig for de barna og de ungdommene som deltar aktivt der. Det vil jeg ikke ta fra dem. Men jeg oppfordrer dem sterkt til å tørre å si ifra om urett.
Barn og unge sin stemme skal, uten voksnes påvirkning, få ta en del av fagutviklingen i Norge. Så lenge Sanner leder Forandringsfabrikken, tror jeg ikke deres kunnskap er en del av dette.
Avslutningsvis vil jeg be barna i Forandringsfabrikken fortsette å engasjere seg. Jeg vil gjerne høre deres stemmer klart og tydelig i fagutviklingen. Men det er barna og ungdommene jeg vil høre, ikke de voksne.