Barn og unge skal ha innflytelse på de tjenester som tilbys dem. Da må vi selvsagt gå dem i møte, samle deres erfaringer, lytte til deres vurderinger og bringe deres råd om forbedring videre. Det har Forandringsfabrikken gjort, og for det fortjener de honnør. De har særlig satt barnevernsbarnas situasjon på dagsordenen som ingen andre.
Forandringsfabrikken har drevet et genuint nybrottsarbeid i Norge, og rekken av rapporter og innspill er virkelig imponerende. Slik har de søkt, og selvsagt også fått, innflytelse. Det er derfor underlig å lese Willy-Tore Mørchs kritikk i Psykologisk.no 19.5.22.
Han fremholder at kunnskapen fra barn er viktig, og at denne kunnskapen må anvendes i utformingen av tilbud og tiltak. Så langt er vi helt enige. Mørch setter imidlertid så opp en stråmann ved å skape et inntrykk av at Forandringsfabrikken er mot relevant og pålitelig forskning. Det er et retorisk triks som en dyktig professor bør avholde seg fra.
Vi vet med sikkerhet at ungdommene som bidrar i Forandringsfabrikkens arbeid, vil ha «hjelp som hjelper» og at de ønsker at relevant og pålitelig forskning skal informere beslutninger om tjenestene. Mørch mener også at Forandringsfabrikken har for mye innflytelse, at det er vanskelig å ta til motmæle, at det ikke er viktig å endre begrepsbruken med mer.
Alt dette er vi helt uenige i. De har vært etterspurt over hele landet av kommuner, skoler, politi, profesjonsutdanninger mm. Det er overtydelig at Forandringsfabrikken trengs, og at de oppleves som nyttige.
Barnas stemme må høres
Det er helt legitimt at Forandringsfabrikken konsentrerer seg om sin hovedoppgave – å samle og å formidle barns erfaringer. Det er også helt uproblematisk at barna fremholder at fagfolk, forskere og beslutningstakere bør interessere seg mer for det de har av erfaringer med hjelpesystemene.
Det er snarere vi som bør ta selvkritikk over i liten grad å ha innhentet og systematisert barns opplevelser. Det er fortsatt store hull når det gjelder kunnskap fra barn som er i sårbare og utsatte livssituasjoner. Vi har heller ikke ofte nok brukt slik innsikt som en eksplisitt del av beslutningsgrunnlaget.
Det er ikke Forandringsfabrikkens oppgave å fremlegge systematiske oversikter over hva forskning viser. Det er forskernes jobb. Det handler jo også om et felt der det er kamp om «sannheten» og om hva som er gyldig og nyttig kunnskap. Det er stor uenighet om hva forskningen viser om effekten av mange tiltak. «Evidensbasert kunnskap» er derfor ikke et entydig begrep, og internasjonal debatt for eksempel om hva forskningen om MST egentlig viser, illustrerer hvor splittet og uenige fagfolkene er. Mørch underslår denne uenigheten.
Norge er ikke gode nok
Det som imidlertid er tindrende klart er hvilke forpliktelser Norge har, etter loven (heri opptatt Barnekonvensjonen). Vi skal høre barnas stemme, i det enkelte tilfelle og når vi skal treffe beslutninger på systemnivå. Etter vår vurdering er vi ennå ikke gode nok i Norge på dette punkt.
Noen har prøvd å bidra, og ingen mer enn Forandringsfabrikken. Vi kjenner ikke til noen andre miljøer i verden som har klart å få til en så omfattende kunnskapsinnhenting fra barn og unge som er i utsatte og vanskelige situasjoner. Vi har fått høre fra 63 ungdommers erfaringer med tvang i psykisk helsevern, 152 ungdommers innsikter fra å ha opplevd barnevernsinstitusjoner fra innsiden, og 100 barn har fortalt hva de mener om og har erfart i forhold til samvær med foreldre, for å nevne bare noen undersøkelser.
Det er soleklart at dette og flere titalls andre rapporter som gir oss ny og viktig kunnskap, må ha krav på interesse.
Sanner er en visjonær og utholdende leder
Vi registrerer det som kan virke som en godt planlagt kampanje og som fremføres i et ytterst tabloid format. I tillegg til å forsøke å diskreditere Forandringsfabrikken faglig, kritiseres arbeidsmiljøet av anonyme kilder.
Det er selvsagt en oppgave for organisasjonen selv og dets styre å ta tak i personalkonflikter og arbeidsmiljøkritikk, og det er fint at Forandringsfabrikken viser til at de har et systematisk forbedringsarbeid i gang, slik alle organisasjoner må ha det.
Den personhets som den visjonære og utholdende lederen Marit Sanner utsettes for, tar vi sterk avstand fra. Det er synd å se Psykologisk.no, som tidligere var friskt pust i fagformidlingen, legge til rette for en type heksejakt som ikke hører hjemme noe sted.