Nå ligger jeg i senga på rommet mitt, og kan høre klirret fra kjøkkentrallen over gulvet, se lyset som glipper gjennom dørsprekken. Det får meg til å gi opp. Jeg får ikke sove, klarer ikke å finne roen, men blir liggende likevel.
Jeg fester blikket i taket, hører ropene fra gangen, de tunge skrittene, dørene som smeller igjen. De anonyme rommene med hver sin kontrastvegg, og medpasienten som står og roper, begynner å bli noe trygt for meg.
Å se på hullene i taket her, er som å se på mønstrene jeg så på veggene om natten som liten, da lyset fra gatene og bilene traff taket eller gulvet, bevegde seg raskt, noen ganger langsomt, nedover, noen ganger oppover, langs veggen, og jeg kunne skimte mønstre, figurer og ansikter. Den var fin, den skal jeg ta vare på, tenkte jeg da mønstrene fylte rommet i et lite øyeblikk før de forsvant.
Det gjorde meg trygg, som da jeg vekket pappa midt på natten og krøp opp i sengen. Mamma sov, pappa sov, men pappa våknet da jeg sa: «Hjertet mitt går så fort», og så la han de store og varme hendene sine på brystet mitt slik at hjertet mitt ikke skulle gå så fort at det stoppet.
Og nå ser jeg på hullene i taket her, ikke sånne hull som kommer av forråtnelse, eller fordi bygget er gammelt, eller fordi taket holder på å falle fra hverandre. Det er hull som er der fordi de skal være der, fordi takplatene er bygget slik, slik at de danner et mønster, et mønster så jeg og de andre ni pasientene på avdelingen skal ha noe å se på der vi ligger på hvert vårt rom, i hver vår seng, med de anonyme veggene rundt oss, og vinduene med persienner som styres fra en innelåst bryter ute i gangen.
Jeg kan få persiennene til å slippe inn mer lys om jeg spør kontakten min, men nå orker jeg ikke.
*
Å se på hullene i taket her, bringer meg seks år tilbake da jeg ble innlagt for første gang. Da sykepleieren på legevakten spurte ledsageren min hvem hun var, sa jeg ingenting fordi jeg ikke klarte å prate og fordi spørsmålet var til henne.
«Jeg har vært læreren hennes, men nå er jeg med som en nær venn», svarte hun, og fortalte at jeg hadde vært i utredning, at jeg hadde vært litt «ustabil» i en periode. Hun snakket så jeg kunne slippe, og er det ikke det jeg har lengtet etter, at noen bare skal snakke for meg, når jeg har det vanskelig, når jeg har det vondt, jeg som alltid har likt å prate, finne ordene, dele det jeg har på hjertet.
Men jeg klarte ikke å snakke da, klarte ikke å formulere meg, for ordene ble en kraftanstrengelse. De bare glapp for meg. Så hun forklarte for sykepleieren at jeg var langt nede, at jeg trengte hjelp, hun holdt meg i hånden hele tiden. Og er det ikke det jeg ønsker nå, at noen bare skal holde meg i hånden?
Vi fikk beskjed om å sitte og vente. «Da jeg var her sist, så jeg det ligge en joint under en av stolene her», sa hun.
Jeg trakk på smilebåndet, for jeg visste at det var morsomt, men jeg klarte ikke le slik jeg pleide, ingenting var slik det pleide.
Vi ble sittende der i flere timer, jeg tok tak i hånden hennes, klemte hardere for ikke å miste henne. En lege ropte ut til venteværelset: «Harshis?»
Hun hvisket til meg, pekte under stolene: «Ja, jeg så en ligge under der.» Hun var tilsynelatende uanfektet av at jeg var så annerledes. Eller var hun redd for meg? Ble hun ikke skremt av at hun ikke nådde inn til meg nå, at jeg var så stille?
En uke tidligere hadde vi sett Shakespeare’s Globe spille Two Gentlemen of Verona, i borggården på Akershus festning. I pausen satt vi på en benk utenfor. Idet vi reiste oss for å gå, fant hun en skadet humle på bakken. «Å, nei! Elskling!» Hun bøyde seg. «Du ser at den fortsatt puster! Å, vi skulle hatt sukker! Hold ut, vennen!» Er det ikke det jeg ønsker nå, at noen skal bøye seg mot meg, der jeg ligger forslått og liten, at noen skal se meg, være til stede med omsorg og nærhet, binde fortiden og fremtiden med nåtiden, si: Hold ut, vennen. Dette klarer du, vennen. Det kommer til å ordne seg, vennen.
«Det er litt mange mennesker her», sa jeg og lukket øynene, der jeg satt på legevaktbenken.
«Ja», sa hun.
Så var det som om jeg kunne føle det hele, alt sammen, på en gang. Alt som går an å føle, alt som går an å tenke, det var der, så til stede. Som om detaljene i omgivelsene, i ansiktene til menneskene, ble synlige for aller første gang, stjal min fulle og hele oppmerksomhet, ropte til meg: Følg med nå, skjerp sansene. Og alt ble like viktig.
Var det det som skjedde, etter alle disse månedene, hvor jeg bare hadde følt ingenting, og ingenting-et jeg hadde følt, hadde vært så overveldende for meg, tomheten hadde vært så tung. Var det det som skjedde – der jeg satt på en benk på legevakten og så på menneskene for første og siste gang – at jeg følte alt, og alt falt inn mot meg? Falt alt inn mot meg der jeg satt? Den harde benken, den falt inn mot meg, ble så myk, hånden hennes ble så lett, det harde gulvet, det falt inn mot meg, ble flytende, luften mellom oss – mellom brusautomaten, under taket – det falt inn mot meg og ble så tett.
«Jeg føler jeg har føkka opp livet mitt», sa jeg, hev etter pusten, lot tårene renne.
«Nei, nei, nei,» sa hun. «Det er som å sitte der med kreft og bare: Jeg har føkka opp livet mitt. Man sier ikke sånt.»
*
Jeg blir ikke liggende lenge, står opp fra sengen, finner skoene mine, de som er litt trange, tenker at jeg skulle hatt tøfler. Jeg blir ikke liggende lenge, for medpasienten som kledde av seg på røykebalkongen første dag hun var her, står i gangen og roper.
Hun har stått en stund og ropt nå, og jeg begynner å bli vant til medpasienter som roper, pasienter som skriker i raseri og fortvilelse, jeg kan ofte føle med dem, forstå dem, få lyst til å rope selv, og jeg lar dem rope, klokken fem på morgenen, eller midt på natten.
Jeg lar dem bare rope.
Jeg er ikke en av de som roper, jeg er ikke en av de som kaster middagstallerkenen i veggen, eller kler av meg på røykebalkongen, og det er jo bra. Likevel kan jeg noen ganger ønske å være sånn, slik at det vonde kan være synlig på meg også. Ja, jeg kjenner noen ganger et behov for å smelle i døren, ta sats og sparke i veggen, rope av full hals – i raseri, fortvilelse og smerte, men så sitter jeg der bare, i stillhet.
Jeg får ikke frem en eneste lyd. Og det er verre. Det er verre å ikke få frem en eneste lyd, enn å gråte, skrike eller smelle i døren.
Så jeg lar dem rope, de andre menneskene på avdelingen, de menneskene jeg føler et underlig bånd til – selv om jeg ikke forstår dybden og bredden av deres frustrasjon og fortvilelse – og jeg tenker at kanskje de kan rope for meg, og så kan jeg snakke for dem.
Jeg kan skrive for dem, og så kan de rope for meg.
For jeg er ikke en av dem, men så er jeg det likevel. Men denne gangen åpner jeg døren, setter meg på stolen i gangen og tar på meg skoene mine som er litt trange, og ser henne stå og rope, og jeg tenker å gripe inn, jeg tenker at jeg kanskje skal si noe, for å hjelpe, for å få henne til å slutte å rope fordi ingen hører henne.
«Ehm, jeg tror du må banke på vaktrommet», sier jeg.
Hun snur seg, ser på meg, roper til meg: «Vet du, jeg må ingenting! Jeg ble født, det måtte jeg, og jeg skal dø en dag, det må jeg, men utenom det så må jeg ingenting!»
Nå skulle jeg gjerne ønske at hullene på innsiden av meg var som hullene i taket. Hullene som ikke kom av skade eller brist eller alderdom, men som bare var der fordi de skulle være der. Hvor fint det er med hull som er der, fordi de skal være der, som til og med danner et mønster, et mønster som har en estetisk verdi, som kan være beroligende å se på.
Nå skulle jeg ønske at uroen min ble møtt med en hånd over mine raske tanker, de som raser så fort, ukontrollert og ute av takt, så mye at jeg er redd de skal stoppe opp helt, eller at jeg skal miste dem.
Om de bare kunne gått litt langsommere, noen ganger, og ikke så fort som hjertet som hamret løs om natten da jeg var barn. Og hun slenger døren igjen, og jeg sitter der med sko som er for trange, og tenker: Ja vel. Og så bevarer jeg ordene og ropene hennes og mønstrene i taket. De fungerer som trøst, så jeg ikke mister tankene mine.
Jeg er ikke en av dem, men så er jeg det likevel.