– De siste årene har det kommet mye bra litteratur om menneskehjernen, og det er åpenbart et tema som fanger interesse. Det er jo et gjennomgående spennende, innviklet og utrolig organ, sier Marte Roa Syvertsen.

Hun er lege og hjerneforsker på nevrologisk avdeling ved Drammen sykehus, hvor hun blant annet forsker på epilepsi hos ungdom.

– Det jeg har savnet, er litteratur på hvorfor menneskehjernen er så fantastisk, ettersom nervesystemet vårt på mange måter er veldig likt andre dyrearter, sier Syvertsen videre.

For tiden er hun aktuell med boken Menneskehjernen – farlig og fantastisk (Strawberry Publishing), hvor hun ser nærmere på nettopp dette.

Og svaret, forklarer Syvertsen, ligger muligens i den fremste delen av hjernen, kalt pannelappen.

Hjernens tre deler

– Da jeg arbeidet med doktorgraden min, fordypet jeg meg i pannelappfunksjonene, og det ble klart at det var der det unike ved menneskehjernen lå, sier Syvertsen, og legger til:

– Pannelappen har ikke fått så mye plass i litteraturen tidligere, så derfor ønsket jeg å sette fokus på den. Jeg tenkte at det var en nisje jeg kunne fylle med alt jeg fordypet meg i under doktorgradsarbeidet.

Men for å forstå hva pannelappen egentlig er, hjelper det å først forstå hvordan hjernen henger sammen.

– Det er ulike måter å beskrive og dele inn hjernen på, men ofte starter vi med en tredeling. Først sitter de primitive funksjonene innerst, mot sentrum av hjernen; funksjoner som kontrollerer automatiske prosesser som respirasjon, fordøyelse og hjerterytme, forklarer Syvertsen.

Utenpå det igjen ligger funksjonene knyttet til følelser, hukommelse og læring, som er litt mer avanserte, men som vi òg finner hos flere dyrearter.

– Og helt ytterst finner vi hjernebarken, som vi antar er den nyeste delen, fra et evolusjonsperspektiv. Hos mennesker er denne veldig rynkete, så vi får mye hjernebark fordelt på et lite areal. Men hjernebarken vår er faktisk ikke så rynkete som hjernebarken til elefanter og delfiner, som også er intellektuelle arter.

Hjernen i hjernen

Hjernebarken er igjen delt opp i fire deler, forklarer Syvertsen videre. Disse er de såkalte lappene.

– Det er bakhodelappen, som er inneholder synsområdene, og tinninglappen, som er knyttet til hørselen og hukommelsen via hjernedelen hippocampus. Så er det isselappen, som er forbundet med berøringssansen, og til slutt er det pannelappen, som sitter lengst fremme.

Pannelappen er blant annet involvert i motorikken – altså evnen vår til å bevege oss. Men den er òg ansvarlig for en rekke andre funksjoner, og her er særlig ett område viktig: den prefrontale cortex.

– Dette er et område helt fremst i pannelappen, som jeg av og til kaller «hjernen i hjernen», sier Syvertsen, og legger til:

– Når vi sammenligner menneskehjernen med andre dyrehjerner, ser vi at pannelappen, og særlig prefrontal cortex, er større hos mennesker.

Noen primater, som sjimpanser og orangutanger, har riktignok òg store prefrontale cortexer. Forskjellen er at mennesket har et langt mer sofistikert og sammensatt kommunikasjonsnettverk mellom denne delen av hjernen og resten av nervesystemet.

– Den prefrontale cortex er særlig forbundet med de eksekutive funksjonene, og det er disse som er unike ved mennesker, forklarer Syvertsen videre.

En dirigent for valgene våre

Så hva er egentlig de eksekutive funksjonene, og hvordan gjør de oss mennesker spesielle?

– Eksekutive funksjoner er et samlebegrep, og det varierer litt hvordan de er definert i litteraturen, men de involverer blant annet arbeidsminnet, planlegging, impulskontroll, at man kan korrigere egne feil og tenke fremover i tid, sier Syvertsen.

Man kan se på eksekutive funksjoner som en dirigent, som styrer de andre kognitive prosessene i hjernen. Syvertsen forklarer at det er disse funksjonene som gjør oss i stand til å løsrive oss fra øyeblikket, tilpasse adferden vår, og nå mål som ligger langt frem i tid.

– Vi klarer å sette til side umiddelbare impulser til fordel for større behov. For eksempel kan vi la være å bare spise godteri, fordi vi forstår at det er usunt for oss.

En hund vil derimot spise alt den synes er godt i én stor jafs, uten tanke på rasjonering eller faren for overvekt.

– Jeg er rimelig sikker på at vi er flinkest på jordkloden til dette. Det er utvilsomt de eksekutive funksjonene som har gjort at vi har klart å utvikle de sivilisasjonene vi har nå, sier Syvertsen.

Et flokkdyr på godt og ondt

Men de eksekutive funksjonene veileder ikke bare hvordan vi porsjonerer mat. Syvertsen forklarer at disse egenskapene kan overføres til veldig mye – som hvordan mennesker er i stand til å utføre både fantastiske og grusomme handlinger.

– Vi er flokkdyr, og har et grunnleggende behov for fellesskap. Sånn har det vært så lenge vi har eksistert, og før det også, sier hun, og legger til:

– Så å gjøre ting som styrker fellesskapet og vår egen tilhørighet, er veldig overordnet for oss. Og vi får det til fordi vi kan sette våre egne umiddelbare behov til side.

Deling er et godt eksempel. Om du har noe godt, vil du gjerne dele det med andre. Det styrker både fellesskapet og din egen posisjon i flokken.

– Samtidig kan dette slå galt ut. Vi kan for eksempel sette til side våre egne reaksjoner på at noe er galt, dersom det fremstår riktig i fellesskapets kontekst, fordi det for eksempel er en lov eller regel at vi skal oppføre oss på en spesifikk måte.

Dette finnes det mange historiske eksempler på, forklarer Syvertsen.

For eksempel kunne mange sette til side avskyen sin mot å ta andres liv under heksebrenning, ettersom heksejakt hadde en kulturell status og ble ansett som nødvendig for å ivareta folks sikkerhet.

I Norge ble om lag 300 personer henrettet i perioden 1570 til 1700, etter anklager om trolldom. Over 80 prosent av dem var kvinner. Disse tallene var relativt høye sammenlignet med andre land i Europa.

– Når slike forferdelige ting settes i system, klarer vi takket være de eksekutive funksjonene å sette til side egne følelser og reaksjoner, fordi vi jobber mot en større plan, sier Syvertsen.

Fortsatt lang vei å gå

Hjernen er et ekstremt sammensatt og kompleks organ, og på mange måter fremdeles et mysterium.

– Det er mye ved sosialt samspill, og hvordan vi reagerer på andre, som vi ennå ikke forstår, sier Syvertsen.

– Men vi ser for eksempel at når sykdom rammer pannelappen, begynner folk å oppføre seg uhemmet fordi de eksekutive funksjonene ikke lenger fungerer. De slutter å tenke på hvordan de fremstår for andre, og handler i stedet på impuls, legger hun til.

Syvertsen sier at et mål for videre forskning, bør være å kartlegge hele hjernen, slik vi har klart med andre områder av kroppen, som DNA-et.

– Vi har fortsatt en lang vei å gå når det kommer til å forstå helhet rundt hjernen i hjernen og de eksekutive funksjonene, sier Syvertsen, og fortsetter:

– Det er enormt spennende, og kjempeinteressant. Det er virkelig her det skjer.

Hun legger til at mens hun fordypet seg i pannelappens funksjoner, ble hun både overrasket, engasjert og underholdt.

– Å forstå hvordan pannelappen fungerer, har også gjort det lettere å forstå både mine egne og andres handlinger. Jeg håper at leserne av boken vil sitte igjen med den samme opplevelsen, uten å måtte bruke flere år og en hel doktorgrad på å komme dit, avslutter Syvertsen.