Som en relativt ung psykolog med etter hvert noen års fartstid, måtte jeg plutselig en dag innse at min egen last hadde blitt for mye å bære. Det følgende er en kortfattet, personlig, om enn noe overfladisk beretning om min personlige kamp med depresjon, og om samspillet mellom yrkesforståelse, rolleutøvelse og personlige sårbarheter og ressurser på veien inn i og ut av lidelse.
Anamnese
Vi kommer vel ikke foruten en kortfattet anamnese, altså pasientens egen redegjørelse for sin sykehistorie.
Selv er jeg oppvokst i en typisk kjernefamilie, der det alltid har vært noen å lene seg på i vanskelige tider. Oppveksten min var likevel ikke alltid like enkel, og langvarig utenforskap i skolen kan gjøre ett og annet med selvbildet. I tenårene fikk dette utslag i form av noen depressive episoder, med suicidtanker og -planer som jeg ikke ønsket å snakke om med noen.
Selv da jeg som tenåring stod på fjellskrenten i hjembyen og hadde tanker om å hoppe – med usikker intensjon – var det ingen som visste hvordan jeg hadde det.
Et overlevelsesinstinkt og et håp klarte likevel å holde meg tilbake fra å handle på disse impulsene. Ting vil bli bedre, tenkte jeg, og tanken på å forvolde skade på de jeg var glad i, var for mye til at jeg klarte å handle.
Der og da, sett i retrospekt, handlet den uutholdelige lidelsen om en mangel på tilhørighet, og skam over ikke å være det mennesket jeg trodde at de rundt meg ønsket og trengte at jeg skulle være.
Om vi spoler fremover noen år, så fant jeg heldigvis etter hvert samhold og vennskap som gjorde at jeg fikk bygget opp en tro på min egenverdi som menneske.
Inn i psykologien
Min (iallfall bevisste) motivasjon for å gå inn i psykologien var aldri for å hjelpe meg selv, og innen studiene ble påbegynt, følte jeg meg mer robust og sterk enn noensinne. Min vei inn i psykologien var for å hjelpe andre mennesker, for lite gav mer mening til min tilværelse enn nettopp det.
Konturene av dette merket jeg allerede i perioder der jeg selv hadde det vondt. Det å kunne bidra med det en hjelpende hånd, en trøstende samtale eller gledelig selskap til de som trengte det, var ikke bare en distraksjon fra min egen tristesse, men en aktiv oppbygging av et verdigrunnlag som ville bli sentralt for hele min person. Lidelsen hadde lite å stille opp med i møte mot meningens fremvekst.
Studiet gikk, også der med nye bekjentskaper som la grunnlaget for uvurderlige vennskap jeg vil verdsette resten av livet. Noen opp- og nedturer til tross, så kom jeg meg gjennom seks år med mer eller mindre gripende og lærerike emner og praksisperioder, og vips – plutselig var arbeidshverdagen her med muligheter til å sette teori ut i praksis på fulltid.
Det har gått noen år siden den gang, og jeg tror (og har fått tilbakemeldinger fra kolleger og pasienter som tilsier) at jeg gjør en god jobb. Poenget med en så komprimert og forkortet historisk gjennomgang som dette, er simpelthen å vise til at jeg ikke nødvendigvis har vært noen skjør og tikkende nevrotisk bombe som gjennom fortrengning av gamle sår har klart å bli relativt fungerende til tross. Bagasje har vi alle likevel. Lidelsen var noe jeg etter hvert klarte å omfavne, og gjøre til en viktig bestanddel av historien om hvordan jeg ble som jeg ble – og den jeg ble, var jo ikke så halvgæren.
Grunnen slår sprekker
Men selv de stødigste reisverk kan lees av naturens elementer. Vennskap og nettverk er i stadig forflytning og endring gjennom ulike livsfaser. Når det etter hvert har gått lang tid siden man virkelig har behøvd støtte av andre, kan terskelen plutselig oppleves høyere, og mulighetene sjeldnere, for å søke hjelp hos sine nærmeste.
Om man på denne gyngende grunnen legger til samlivsbrudd og langvarige relasjonsvansker i etterkant, begynner grunnen plutselig å slå sprekker. En arbeidsmengde som lenge var overkommelig og utrolig givende, begynte plutselig å bli for mye, og før jeg visste ordet av det, hang jeg på ulike områder så langt bak med mine arbeidsoppgaver at skammen kom snikende.
Hverdagen handlet ikke lenger om å gjøre det som gav meg glede og mening, men om å gjøre det som var strengt tatt nødvendig for å få hjulene til å gå rundt. Dessverre er ikke dette en strategi som er særskilt holdbar i lengden. En dag fant jeg meg omringet av voksende arbeidsoppgaver jeg tenkte at jeg burde gjøre og klare, men som nå virket helt uoverkommelige. Den depressive spiralen ble, som vi kjenner til altfor godt, en selvoppfyllende profeti.
Livsgleden var plutselig helt borte. Kveldene ble tilbragt liggende på sofaen i eksistensiell stupor. Trening og gåturer ble en overlevelsesstrategi fremfor at det gav overskudd, og tidvis ble selv det lille overskuddet det gav, bare mer næring til angsten over alt jeg ikke fikk til.
Mine personlige relasjoner slet allerede grunnet omstendigheter utenfor min kontroll, og begynte parallelt å bli så tynnslitte av min egen nedadgående prosess, at jeg ikke ønsket å belaste noen noe mer med mine greier.
Plutselig ønsket jeg ikke å leve lenger. Plutselig var tankene så mørke at jeg ikke så poenget med å fortsette med dette evige jaget, siden all den innsatsen jeg hadde å gi uansett ikke var nok. Plutselig hadde jeg planer om å gjøre en ting jeg aldri hadde trodd jeg noensinne kom til å ville ha tanker om igjen. Faktisk var disse tankene så fristende at jeg ikke ønsket å snakke med noen om dem, fordi jeg ville bare få det unnagjort og slippe å forholde meg til mer av denne lidelsen.
Livsprosjektet er sårbart
Formålet mitt med å skrive denne teksten er ikke å lage et elendighetsnarrativ, men å belyse hvor sårbart dette livsprosjektet vårt kan være, selv for oss som hjelpere med flust av kunnskap om psykisk helse og uhelse.
Det snakkes om sekundærtraumatisering, altså at psykologer kan bli traumatisert av å høre pasienter fortelle detaljert om sine traumatiske opplevelser. Det snakkes om behovet for selvivaretagelse. Det snakkes om kollegastøtte. Det at disse perspektivene kommer frem, er helt uvurderlig, og nødvendig for å se psykologen også som et menneske i en kontekst.
Samtidig blir dette som et tema ofte hevet opp på et intellektuelt nivå som blir så fjernt fra opplevelsen det faktisk er å stå i en slik situasjon. Her var det mitt privatliv som var årsaken til svikten i min yrkesutøvelse. Selv om faktorer ved arbeidet også spilte inn og medvirket til situasjonen (på godt og vondt), var det min personlige motgang jeg ikke behersket. Min tiltagende svikt i yrkesutøvelsen skyldtes ikke forhold ved jobben, men forhold ved meg og ved livet. Det faktum gjorde det bare vanskeligere å håndtere.
Depresjon er en ytterst trangsynt prosess. Jeg kunne tvinge meg til å fokusere på kortvarige gjøremål, men tankene ville hele tiden tilbake til spørsmålet som Albert Camus i sin bok Myten om Sysifos postulerte som det viktigste av alle filosofiske problemstillinger (parafrasert gjennom min subjektive fortolkning): Gitt at livet er grunnleggende absurd og uten iboende mening, er det verdt å leve? Var det livet jeg levde verdt å leve? Min konklusjon var nei.
Tanker om døden som en utvei behøver ikke bety at man vil dø, men kan signalisere et ønske om å leve et annerledes liv enn det man livet man lever. For meg virket dette umulig i min persevererende håpløshet.
Kanskje størst av alle barrierene for å søke hjelp, var det faktum at jeg selv var psykolog. For hva sa det om meg som fagperson at jeg ikke klarte å hjelpe meg selv, og ikke turte å oppsøke hjelp fra andre når jeg selv kom til kort? Hvordan ville kolleger og veiledere håndtert det om jeg tok dette opp? Ville jeg egentlig ha hjelp? Hvordan ville en psykolog jeg oppsøkte egentlig tolke min situasjon? Var jeg kanskje ikke skikket for dette yrket likevel? Ville jeg til syvende og sist miste jobben som hadde betydd så mye for meg?
Hjelpesløse hjelpere
I en tidvis litt for intellektualiserende stil søkte jeg opp artikler om selvmord hos psykologer, og ble slått av hvor lite det var å finne, og hvor lite det var snakk om dette. Fraværet av informasjon bidro bare til å styrke følelsen av at jeg var helt alene om å være psykolog som ikke lenger ville leve.
Dørene til menneskene rundt meg ble mer og mer lukkede, og sakte, men sikkert lærte jeg at det var best å late som om jeg hadde det bra for ikke å dytte de få menneskene jeg hadde igjen enda lenger unna. Ensomheten gav den mest ulidelige smerten, og kontakten med mine venner og kolleger var den siste livbøyen jeg klamret meg fast til.
Dagen jeg hadde bestemt meg for å gjøre slutt på det hele, smilte og lo jeg sammen med kolleger, venner og pasienter. Det føltes helt absurd, samtidig som jeg var sikker i min sak på at jeg ikke kom til å bli savnet. Det føltes helt riktig. På veien hjem smilte jeg store deler av veien, fordi jeg følte at tiden endelig var inne.
Jeg skal ikke gå i detalj på hva det var jeg hadde planlagt, men like før jeg var i ferd med å gjennomføre, brøt jeg sammen i tårer på gulvet. Var det sånn det skulle ende for meg? For bare et kort tid siden var jeg et lykkelig menneske med orden på livet, og på denne korte tiden hadde jeg mistet all vitalitet, alt perspektiv og all mening. Skulle jeg bli den ensomme psykologen som ikke orket mer? Skulle jeg bli et ikke lenger levende bevis på at ikke all lidelse er til å stå ut? Skulle jeg bli den som syntes det var så vanskelig å møte skammen ved å trenge hjelp at jeg ville la livsprosjektet falle i grus?
Gråten var forløsende. Det hadde vært mye gråt de siste månedene, men dette var sorg. Dette var sorg over lidelsen jeg ikke ønsket å utsette mine nærmeste for. Dette var sorg over at jeg omsider hadde blitt helt knust. Dette var sorg over livet som ikke lenger skulle være.
Det slo meg, der og da, at det var en betimelig sorg, for det livet jeg hadde levd måtte ende. De to alternativene jeg i realiteten hadde, var enten å si meg fornøyd med livet som var levd, eller å påbegynne et nytt. Beslutningen ble tatt i det tårene tørket, kun i selskap av hybelkaninene på gulvet.
Av med psykologhatten
Jeg hadde allerede hatt noen sporadiske samtaler med en psykolog da dette skjedde. Siden begynnelsen hadde jeg underrapportert konsekvent, og fikk mitt terapiprosjekt trolig til å fremstå mer som et selvrealiseringsprosjekt enn et ønske om hjelp, og det til tross for en svært dyktig terapeut med en klinisk teft som skremte meg i min tildekkende natur.
I neste samtale etter den dagen satt jeg på gråten, stum av dilemmaet om hvorvidt jeg skulle fortelle hvordan det faktisk stod til. Hvilken betydning hadde det egentlig, når jeg var sikker på at det var konteksten og livet som hadde knekt meg, og det ikke var noe jeg kunne gjøre for å få det bedre? Jeg vet ikke hvordan, men det bare rant ut av meg i det jeg satt der. Skam kan være en voldsom fiende om den får satt seg hos en som er alene, men du verden så lite som skal til for å romme den når man er to.
Kanskje sier denne fortellingen mer om meg enn om et tabu blant psykologer og andre som arbeider med psykisk helse. Trolig sier den litt om begge deler.
Jeg håper og tror at dette ikke er et veldig utbredt problem, og har et inntrykk av at mange psykologer er flinke til å ivareta også sin egen psykiske og fysiske helse. Men hva var det egentlig som fikk meg til å fatte valget om å påbegynne et nytt liv den dagen?
Den kvelden jeg konfronterte min egen dødsangst, satt jeg meg ned og skrev denne teksten. Til og med historien om den fremtidige åpenheten med psykologen skrev jeg den kvelden, som en oppskrift til hva som nå måtte gjøres. Kanskje er dette teksten jeg selv ønsket å finne de gangene jeg iherdig bedrev nettsøk i et forsøk på normalisering av egne reaksjoner.
Mitt håp er simpelthen at om det noensinne er en eneste psykolog eller annen hjelper der ute i det langstrakte land som grunnet livsomstendigheter, personlige sårbarheter eller andre mer eller mindre sammensatte årsaker befinner seg i en lignende situasjon, så finner han eller hun denne artikkelen. Du er ikke den eneste, og selv om du kanskje føler deg ensom, så er du aldri alene.
Her er mine fem erkjennelser:
- Nei, sannsynligvis er vi ikke de mest kapable psykologene når vi selv strever så mye, og kanskje bør vi vurdere vår egnethet for pasientkontakt i det det står på.
- Ja, sannsynligvis vil ikke prosessen ut av dette være lett.
- Nei, sannsynligvis trenger ikke alle dine kolleger å vite om dette, men noen du jobber med eller er glad i har kanskje godt av å vite at ting ikke er helt som det skal.
- Ja, antageligvis har også du godt av nettopp dét.
- Og nei, det er sjeldent følelsene og tankene om bunnløs håpløshet, varer. Livet har det med å fremprovosere endring, så lenge vi gir det en liten dytt.
Vi er psykologer, ja, men først og fremst mennesker – mennesker med sammensatte liv der summen av lidelse plutselig en dag kan bli så stor at livet ikke lenger virker som det bedre alternativet. Om det skjer, så søk nå hjelp. Legg fra deg din egen psykologhatt hjemme, og finn noen å snakke med. Stolthet og behovet for å fremstå robust kan tidvis ha sin plass her i livet, men min konklusjon her ved begynnelsen av avslutningen på min egen kamp med meg selv, er at dét tvilsomt er verdt å dø for.
-
Trenger du hjelp?
- Har du akutte tanker om å ta ditt eget liv, ring 113.
- Hvis du opplever et problem du trenger rask hjelp med, ring 116 117. Da kommer du til nærmeste legevakt.
- Mental Helses Hjelpetelefon – tlf. 116 123 (hele døgnet).
- Kirkens SOS – tlf. 22 40 00 40 (hele døgnet).
- Rådet for psykisk helse – informasjonsside.