Kunnskapsforbannelsen er trolig den beste forklaringen på at flinke fagfolk skriver dårlig sakprosa. Hva er kunnskapsforbannelsen for noe? Her er en definisjon: «Kunnskapsforbannelsen er en kognitiv skjevhet (bias) som oppstår når et individ som kommuniserer med andre individer, ubevisst antar at de andre har den samme bakgrunnen til å forstå» (Usertesting, 2019).  Det vil si at man har et såkalt innenfra-perspektiv.

På mine skrivekurs der mange av deltakerne har vært eksperter, har vi ofte diskutert problemet med å skrive for innforstått. Da har det gjerne vist seg at fagfolkene ville beholde fagord eller sjargong og ikke skjønte at disse ordene var ubegripelige for leserne.

Vanskelig å forutse hva mottakerne vet

Dette fenomenet har psykologiprofessor ved Harvard, Steven Pinker (2014), skrevet utførlig om. Pinker beskriver kunnskapsforbannelsen slik: en vanskelighet med å forestille seg hva det vil si for noen andre å ikke forstå noe du vet. Som lærer har jeg gang på gang erfart at det jeg trodde jeg hadde forklart godt, ikke ble forstått av studentene. Hvis du har skrevet lærebokstoff for elever eller studenter, har du sikkert vært borti problemstillingen. Det kan være vanskelig å vite hvor mye du kan forutsette at mottakerne vet. Men husk at studentenes forutforståelse er mye dårligere enn din.

Selv når fagfolk skriver for andre fagfolk, kan de bomme på lesernes kunnskapsnivå. Tidligere redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening, professor Magne Nylenna, har undersøkt hvordan legene leser fagtekster. Han sier blant annet dette om den utbredte praksisen med å skrive forkortelser på tre bokstaver i fagtekster: «Jeg har faktisk gjort en undersøkelse av norske legers forståelse av trebokstavsforkortelser. […] forståelsen var desidert lavere enn man skulle tro» (Tønnesson, 2008).

Ikke overvurder lesernes kunnskap

Lærere og journalister er de to gruppene som burde være best til å kommunisere på lesernes nivå. Men selv ikke de klarer det alltid, ikke engang når de skriver noe som de er sikre på at kollegaen deres forstår. Det følgende er en erfaring jeg selv gjorde for mange år siden da jeg skrev en lærebok for videregående skole sammen med en god kollega, som også var norsklærer. Jeg hadde skrevet et utkast til et kapittel om et tema som var nokså nytt for oss begge, og hadde derfor lest meg opp på en del bakgrunnslitteratur. Da jeg hadde lest høyt et par avsnitt for henne, stoppet hun meg og sa: «Aage, hva mente du med det avsnittet?» Jeg forklarte da med litt andre ord hva jeg hadde ment, hvorpå hun svarte: «Fint, skriv det.»

Så hvis du vil være sikker på at du ikke overvurderer lesernes kunnskaper, les i det minste det du har skrevet for en kollega som du tror kan det samme som deg (men som sannsynligvis ikke kan det). Be ham eller henne stoppe deg med en gang det er noe de ikke forstår.

Unngå å skrive for vanskelig

Hva med journalistene? De klarer vel alltid å skrive på leserens nivå? Vi går til et eksempel fra en artikkel i Klassekampen av vitenskapsjournalisen Bjørn Vassnes (2019). Artikkelen handler om byggematerialene til inkabyen Machu Picchu i Peru, der man brukte store, regelmessige steinblokker som forskerne ikke tidligere hadde kunnet forklare opprinnelsen til. Et stykke ut i artikkelen forekommer denne setningen: «Machu Picchu er nemlig anlagt rett på toppen av geologiske forkastninger, der tektoniske plater i jordskorpa støter sammen.»

Noe her er nok forståelig for folk uten særlige forkunnskaper. Kanskje vet leserne hva forkastninger er. Men hva med tektoniske plater? Her er vi langt inne i geologiens verden, og det er tvilsomt om selv leserne av Klassekampen – en avis som henvender seg til en forholdsvis opplyst lesergruppe – vet hva tektoniske plater er.

Nå kan det godt hende at Bjørn Vassnes ikke syntes det var bryet verdt å forklare akkurat den fagtermen, det framgår jo av sammenhengen omtrent hva det er. Men både journalister og fagforfattere skriver for vanskelig uten å være klar over at de kommuniserer over hodet på sine lesere. Hvorfor gjør de det, enda de strengt tatt burde vite bedre?

Kunnskapsforbannelsen kan forklares

Fagfolk kommuniserer ikke over hodet på leserne fordi de er onde, arrogante eller egoistiske. De gjør det fordi det nesten er umulig for dem å unngå kunnskapsforbannelsen. Jo mer de vet om et emne, desto vanskeligere er det for dem å tilpasse seg lesernes nivå. Fenomenet kan forklares med noen sterke mekanismer ved vår hjerne som psykologene har avdekket de senere år.

Den viktigste mekanismen bak kunnskapsforbannelsen er tankeblindhet («mind blindness»). Fenomenet går ut på at vi har problemer med å forstå hva andre mennesker ikke kan eller vet. Et psykologisk eksperiment illustrerer fenomenet: Erfarne mobilbrukere ble spurt hvor lang tid de trodde det ville ta for en nybegynner å lære å bruke en mobiltelefon. De gjettet 13 minutter. En noe mindre erfaren gruppe mobilbrukere fikk samme spørsmål og anslo at det ville ta 20 minutter. Begge gruppene tok feil, for den tiden det faktisk tok for nybegynneren, var 32 minutter. Og kanskje mest interessant – de beste ekspertene tok mest feil. Konklusjonen er at jo mer du vet om noe, desto dårligere husker du hvor lang tid det tok å lære det (Pinker, 2014, s. 60–61).

En annen psykologisk mekanisme er falsk konsensus. Vi har en tendens til å tro at våre egne meninger, antagelser og preferanser er mer fremherskende i befolkningen enn de er i virkeligheten (Wikipedia, 2020). Denne forutinntatte meningen opptrer typisk i gruppemiljøer, der det utvikles en form for gruppetenkning. Falsk konsensus rammer derfor lett fagfolk som omgås andre fagfolk.

For eksempel kan mange akademikere innenfor et fagfelt bedømme sitt eget fag som mer betydningsfullt enn det er dekning for.  Eller de antar uten videre at de fleste andre i samfunnet vet hvordan deres fag er inndelt i deldisipliner.

De forutsetter kanskje at alle har den samme forståelsen av økonomisk teori, drivhuseffekt, lovverk eller annet som de selv har – alle fagfolkene er jo enige om denne forståelsen.

Men den deles ikke av oss andre, fordi vi mangler mye av den konteksten fagfolkene kjenner: fagets historie, hva slags forskning som er gjort og gjøres, hvilke forskningsmetoder som er vanlige, hvem som er fagfeltets «stjerner», og mange andre forhold som er ukjente for de fleste legfolk.

Kilder

Pinker, S. (2014). The Sense of style. The thinking person’s guide to writing in the 21st century. London: Penguin Books.

Tønnesson, J. (2008). Hva er sakprosa. Oslo: Universitetsforlaget.

Usertesting (2019, 17. juli). The curse of knowledge: how it imapacts you, and what to do about it. Hentet fra https://www.usertesting.com/blog/curse-of-knowledge/

Vassnes, B. (2019, 3. september). Machu Picchu-mysteriet løst! Klassekampen.

Wikipedia (2020, 14. juni). False consensus effect. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/False_consensus_effect