Begrepet er sentralt ikke minst fordi det (a) synliggjør en risikofaktor i relasjonen mellom barn og omsorgspersoner, (b) gir dybde til forståelsen av omsorgssvikt og relasjonelle traumer, og (c) er assosiert med fremtidige psykiske vansker. Fordi kjernen i desorganisert tilknytning er dysfunksjonell stressregulering, har begrepet også (d) betydning for å forstå utviklingen av fysisk helse (Farrell mfl., 2018).
Begrepet er både komplisert og sammensatt (jf. Rutter mfl., 2009). Det er uklarheter som gjør at det lett kan misforstås og misbrukes i viktige sammenhenger, som ved omsorgsovertakelse, og det er avgrensinger man må være oppmerksom på (Brandtzæg, Torsteinson, Smith, 2019; Duschinsky, 2018; Granqvist mfl., 2017). Derfor er formålet med denne artikkelen å tydeliggjøre hva man i dag vet om desorganisert tilknytning og hva som ennå er uavklart. Vi drøfter på hvilken måte man kan bruke begrepet i kliniske sammenhenger og hvilke begrensninger som hefter ved begrepet.
Definisjon
John Bowlby (1960) introduserte begrepet desorganisert i tilknytningslitteraturen for å beskrive hvordan en persons følelser kan bli så intense og overveldende at det atferdsmessige uttrykket blir desorientert og fragmentert. Mary Main og Judith Solomon (1986, 1990) foreslo en utvidelse av Mary Ainsworths tre opprinnelige tilknytningstyper: trygg (B), utrygg unngående (A) og utrygg ambivalent/resistent (C) (Ainsworth, Blehar, Waters & Wall, 1978). De kom frem til at ikke alle barn passer inn i denne A-B-C-typologen, og at det trengtes en ny kategori. Sentrale kjennetegn for barn i denne nye typen er at de gir uttrykk for frykt i relasjonen til omsorgspersonen, og at noen av dem i Ainsworths fremmedsituasjon viser motsetningsfull atferd når de blir stresset sammen med foreldrene. Fremmedsituasjonen er en strukturert observasjon hvor barnet systematisk blir utsatt for en relativt mild form for stress, slik at man kan vurdere kvaliteten på barnets tilknytningstaferd.
Observasjonene til Main og Solomon bygger på Bowlbys (1969) teori om at barn har en biologisk disposisjon til å søke nærhet til og kontakt med tilknytningspersonen når de opplever fare eller er urolige. Et barn med desorganisert tilknytning (D) viser motsetningsfull atferd når tilknytningssystemet er aktivert: Samtidig som barnet har behov for å søke trøst og beskyttelse, viser det også frykt for omsorgspersonen. Main og Hesse (1990) hevdet at desorganisert tilknytning kan forstås som at barnet er i en uløselig «approach–avoidance»-konflikt, det vil si at barnets tilknytningssystem er aktivert, samtidig som barnets fryktsystem er aktivert. Dette resulterer i at barnet både har søkeatferd mot omsorgspersonen, samtidig som barnet trekker seg vekk. Man kan derfor si at det er barnets biologiske tendens til å søke nærhet til en tilknytningsperson som det samtidig er redd for, som skaper konfliktfylt atferd.
Denne innsikten ble anvendt for å tolke usedvanlige observasjoner av barns tilknytningsatferd i fremmedsituasjonen; observasjoner som tidligere hadde vært så vanskelige å skåre at videoopptakene hadde blitt lagt til side. Men forskningen har også avdekket en rekke kompliserende forhold. For eksempel kan D-mønsteret dominere et barns atferd ved gjenforening, eller det kan forekomme mer flyktig og subtilt innenfor et ellers organisert mønster av tilknytningsatferd. Videre er det oppdaget to undergrupper av desorganiserte barn. Noen barn viser både desorganisert og trygg atferd; dette mønsteret kan man ofte observere i utvalg der det er få risikofaktorer (Jacobvitz mfl., 2011). Uttrykkene må forekomme såpass ofte eller med en viss intensitet for at tilknytningsatferden skal bli skåret som desorganisert. Andre barn viser desorganisert og utrygg atferd; det er ofte assosiert med høy risiko, eller med fosteromsorg eller familievold (Lyons-Ruth, Melnick, Bronfman, Sherry & Llanas, 2004).
Main og Solomon (1990) advarte mot å bruke kodesystemet for desorganisert tilknytning på barn over 20 måneder. Når de blir større, utvikler mange barn mer kontrollerende strategier for å håndtere uregulert, upredikerbar og skremmende omsorgsatferd (Main & Cassidy, 1988). Det er faglig enighet om at nevrologisk sårbarhet kan gjøre det vanskelig for noen barn å ta i bruk en tydelig strategi når tilknytningssystemet er aktivert (Granqvist mfl., 2017). Man må også være oppmerksom på at desorganisert tilknytning er et relasjonsspesifikt begrep; et barn kan vise desorganisert tilknytning i én relasjon, men ikke i en annen (Steele, Steele & Fonagy, 1996). Og det er viktig å understreke at desorganisert tilknytning, i motsetning til tilknytningsforstyrrelse, ikke er en klinisk diagnose.
Forekomst
Metanalyser tyder på at om lag 15 prosent av alle individer i småbarnspopulasjonen viser desorganisert tilknytningsatferd. Dette er et høyt tall, men gjenspeiler flere forhold, så som at barn kan være desorganiserte i en avgrenset periode og bare overfor en bestemt person. Blant barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status kan forekomsten være så høy som 34 prosent (van IJzendoorn, Schuengel & Bakermans-Kranenburg, 1999). Utbredelsen av desorganisert tilknytning er betydelig større i høyrisikoutvalg (Cyr, Euser, Bakermans-Kranenburg & van IJzendoorn, 2010). Cicchetti, Rogosch og Toth (2006) har vist at opp mot 90 prosent av mishandlede barn viser tegn på desorganisert tilknytning. En metaanalyse tyder på at både mishandling og flere andre risikofaktorer øker sannsynligheten for atypisk tilknytning (Cyr mfl., 2010). Alt i alt viser forskningslitteraturen at når flere risikofaktorer går sammen, øker risikoen (Bernier & Meins, 2008). Og jo mer direkte faktorene påvirker omsorgsatferden, desto sterkere innvirker det på barnas utvikling (Cyr mfl., 2010).
Omsorg og biologi
Den første antagelsen var at det er barn som hadde vært utsatt for mishandling eller direkte truende omsorgsatferd, som utvikler desorganisert tilknytning. Men ifølge Hesse og Main (1999) ble denne forutsetningen raskt nyansert til at også barn som ikke lever med direkte skremmende foreldre, kan utvikle atypisk tilknytning. Undersøkelsen var basert på en gjennomgang av Adult Attachment Interview (AAI) med foreldre til barn som viste D-mønsteret. Blant disse foreldrene var det mange som hadde uløste traumer fra egen oppvekst. Hesse og Main mente at barna dermed kunne ha blitt skremt av at foreldrene ble redde i tilknytningsrelaterte omsorgssituasjoner som reaktiverte deres tidligere traumer, eller at de voksne av samme grunn dissosierte og viste merkelig atferd i samhandling med barna. Flere studier har senere støttet denne hypotesen. En metaanalyse viser at barn med foreldre som uttrykker skremt eller skremmende atferd eller tegn på dissosiasjon i omsorgsutøvelsen, i gjennomsnitt har 3,7 ganger høyere sjanse for å være desorganisert i fremmedsituasjonen (Madigan mfl., 2006).
Studier som har anvendt AMBIANCE (Atypical Maternal Behavior Instrument for Assessment and Classification) (Lyons-Ruth, Bronfman & Atwood, 1999) for å skåre foreldreatferd i Fremmedsituasjonen, har gitt ytterligere innsikt. Det er ikke bare dimensjonen skremt/skremmende omsorgsatferd som er forbundet med desorganisert tilknytning, men også grenseforvirring, forstyrret affektiv kommunikasjon samt fysisk og emosjonell tilbaketrekning (Madigan mfl., 2006).
Enkelte studier har undersøkt sammenhengen mellom samspillskvalitet i de første seks levemåneder og senere desorganisert tilknytning. Da har man funnet at flere former for forstyrret affektiv kommunikasjon er assosiert med senere desorganisert tilknytning (Beebe mfl. 2010; Tomlinson & Murray, 2005).
En annen vitenskapelig innfallsvinkel har vært å undersøke hvorvidt barns biologiske egenskaper er en medvirkende faktor i utviklingen av desorganisert tilknytning. Noen studier tyder på at barnets temperament kan virke inn på evnen til å samle seg om en strategi (Padrón, Carlson & Sroufe, 2014). Det har også vært spekulert på om det kan være en interaksjon mellom arv og miljø, uten at dette spørsmålet ennå er avklart (Gervai mfl., 2007; Luijk mfl., 2011; Lyons-Ruth & Jacobvitz, 2016). Det har videre vært undersøkt om barnas kjønn kan ha en betydning (David & Lyons-Ruth, 2005; Taylor mfl., 2001). Antakelsen er at jenter i større grad viser tilnærming til en skremmende tilknytningsfigur, mens gutter i større grad reagerer med desorganisert atferd.
Oppsummert kan vi si at desorganisert tilknytning i stor grad synes å henge sammen med relasjonsspesifikke omsorgserfaringer, eller mer spesifikt med samvirket mellom barnets biologiske disposisjoner og kvaliteter i omsorgsmiljøet (Beebe mfl., 2010; Lyons-Ruth & Jacobvitz, 2016; Granqvist mfl., 2017; Brandtzæg mfl., 2019). Det er samtidig viktig å ha i mente at barn sjelden er desorganiserte overfor mer enn én omsorgsperson (Fonagy mfl., 1996; Main & Solomon, 1990).
Betydningen av frykt- og stressreaksjoner
Desorganisert tilknytning er tradisjonelt blitt forstått som barnets fryktreaksjon på omsorgspersonen, men denne oppfatningen har ført til begrepsforvirring (Duchinsky, 2018). Spørsmålet er om barnet må uttrykke frykt for tilknytningsfiguren for å demonstrere atypisk tilknytning. Granqvist mfl. (2016) hevder at den antatte forbindelse mellom fryktskapende omsorgsatferd og desorganisert tilknytning ofte har ført til at klinikere har trukket feil konklusjoner.
I Hesse og Mains (1999) forståelse av desorganisert tilknytning ligger en antakelse om at den motsetningsfulle atferden oppstår fordi barnet opplever frykt uten løsning. Som vi har vært inne på, er ikke skremt eller skremmende omsorgsatferd den eneste veien til desorganisert tilknytning, og heller ikke en nødvendig eller tilstrekkelig grunn til atypisk tilknytning (Hesse & Main, 2006). Det finnes barn som opplever både mishandling og omsorgssvikt, og som likevel ikke utvikler atypisk tilknytning (Cyr mfl., 2010). Motsatt finnes det barn som ikke har opplevd skremmende omsorgsatferd, men likevel utvikler desorganisert tilknytning (Madigan mfl., 2006).
At begrepet frykt har vært for lite spesifisert bidrar ifølge Duchinsky (2018) til forvirringen. Frykt i denne sammenheng kan fungere både på et bevisst og et ubevisst nivå (Hesse & Main, 2006). Frykten det er snakk om er en alarmfunksjon, det vil si at barnet får psykofysiologiske alarmreaksjoner når tilknytningsfiguren er fysisk nær. også omtalt som årvåkenhet (Duchinsky, 2018). Det er fare på ferde når denne alarmen bare i liten grad blir slått av. Desorganisert/desorientert tilknytning forutsetter at barnet opplever en tilnærmet kronisk aktivering av tilknytningssystemet (Hesse & Main, 1999).
Det er vist at barn også kan vise desorganisert atferd når årsaken til frykt er noe annet enn atypisk omsorgsatferd, så som kontekstuelle faktorer. Sannsynligheten for å bli oppfattet som desorganisert øker hvis et barn har vært i fremmedsituasjonen flere ganger på rad (Granqvist mfl., 2016). Videre kan barn som har vært utsatt for langvarige separasjoner vise desorganisert atferd ved gjenforening uten at det nødvendigvis har noen sammenheng med foreldrenes tidligere omsorgsatferd (Granqvist mfl.,. 2017). Dette er det viktig å være klar over når man skal vurdere atferden til barnevernsplasserte barns som opplever gjenforening med foreldre under samvær. Her er et eksempel til ettertanke:
Morten 1.5 år ble akuttplassert i beredskapshjem. Ved første samvær med biologiske foreldre gikk han mot foreldrene sine, men stoppet brått opp og gikk mot veggen i stedet, før han igjen snudde seg og gikk med ustødige steg mot foreldrene.
Gjenspeiler denne atferden Mortens desorganiserte tilknytning overfor foreldrene, eller blir Morten så aktivert og forvirret over gjensynet med dem at han viser en desorientert og motsetningsfull atferd? Vi kan argumentere for begge synsmåter, men en mer grundig forståelse kan man få ved å se Mortens atferd i en større sammenheng. Hvordan var samspillet tidligere? Hvordan er kvaliteten på samspillet over tid og i flere situasjoner? Hva er risikofaktorene i familien og så videre.
Main og Stadtman (1981) hevder at barn med unngående (A) tilknytning i situasjoner med mindre eller mer stress enn det fremmedsituasjonen fører til, kan vise atferd som er forenlig med desorganisert tilknytning. I fremmedsituasjonen ser man at disse barna som regel flytter aktiviteten over mot utforskning og selvstendighet når det de egentlig trenger er nærhet og trøst for å beskytte seg mot ubehaget i situasjonen. Hvis de er i en situasjon med mindre stress, trenger de ikke å beskytte seg på samme måte og kan lettere vise sinne og konfliktatferd; det vil si reaksjoner som kan beskrives som desorganiserte. Hvis de derimot er i en situasjon med mye stress, kan de bli så overveldet av egne følelser at de ikke lenger makter å bruke en strategi for å beskytte seg selv (Main & Stadtman, 1981); det vil si at uttrykket også nå blir desorganisert. På denne måten kan barn med A tilknytning i enkelte situasjoner vise et desorganisert uttrykk. Her følger et eksempel:
Under en fremmedsituasjon i klinikk viste Sahsia 20 måneder en klar unngående tilknytning overfor mor. Da mor gikk ut viste hun ingen protester. Det var som om det ikke betydde noe om hun var til stede eller ikke. Under selve separasjonen ga imidlertid Sasha signaler på stress. Hun gikk til døren og ropte etter mamma. Da mor kom inn tittet hun raskt opp, men tok ingen initiativ til kontakt. Derimot fokuserte hun oppmerksomheten over på leker. Mor bøyde seg mot henne, men Sasha vred seg unnvikende unna. Deretter fikk mor og datter kontakt gjennom leker. Et par uker senere dro vi på hjemmebesøk. Der kunne vi se at Sashia viste motsetningsfull nærhetssøking til mor i situasjoner som innebar mer og mindre stress enn fremmedsituasjonen.
I hjemmesituasjonen ble ikke Sashias egentlige tilknytningsstrategi overfor mor aktivert – fordi situasjonen enten innebar for lite stress eller var preget av overveldende stress, for eksempel når barnet var overtrøtt. Det er viktig å være klar over at tilknytningsstrategier aktiveres særlig under moderate nivåer av stress, slik vi ser i fremmedsituasjonen (Brandtzæg mfl., 2019).
De ambivalent/resistente barna (C) kan oppleve en annen form for konflikt. Når sinnet og aggresjonen blir for overveldende, kan disse følelsene komme i veien for at barna viser behov for nærhet og trøst når tilknytningssystemet blir aktivert (Duchinsky, 2015). Main har hevdet at det gjelder for en undertype av barn med ambivalent/resistent tilknytning, og at denne tilknytningsstrategien ligger på et kontinuum av desorganisert tilknytning (Main & Weston, 1981). Vi ser at Main allerede tidlig på 1980-tallet problematiserte grenselinjene mellom A, C og desorganisert tilknytning, og at hun hevdet at alle tilknytningsstrategiene ligger på et kontinuum.
Som generell rettesnor bør man alltid vurdere om et barns desorganiserte atferd kan skyldes noe annet enn frykt for tilknytningsfiguren. En mulighet er at barnet har en utviklingsforstyrrelse eller et nevrologisk avvik (Granqvist mfl., 2017; Dozier & Bernard, 2017). Andre forhold som kan spille inn, er om barnets reaksjoner kan skyldes nylig sykehusopphold, svekkelse på grunn av sykdom eller om de er svært slitne/trøtte. Det er alltid vanskelig å gjøre en klinisk vurdering om mulig desorganisert tilknytning uten ha tilleggsinformasjon om barnet, eller ved å vurdere situasjonen som barnet observeres i. Her er et eksempel:
Karl på 14 måneder hadde vært inn og ut av medisinske undersøkelser fordi foreldrene følte at noe var galt. I fremmedsituasjonen så vi en gutt som fremstod som svært stresset og redd. Da far kom inn etter separasjonen tittet gutten opp mot far, men løp så mot døren i stedet for mot far.
To uker senere fikk vi høre at gutten hadde alvorlig hjertesvikt og som innebar at han levde med store smerter. Observasjonsrommet minnet han om tidligere undersøkelser med smerte, slik at fremmedsituajsonen i dette tilfellet innebar så høyt nivå av stress at hans tilknytningsstrategi brøt sammen og vi så atferd som kunne minne om desorganisert tilknytning. Er halvt år senere gjorde vi ny observasjon og vurderte da tilknytningen mellom far og sønn som organisert.
Risiko og desorganisert tilknytning
Desorganisert tilknytning har helt fra starten av vært antatt å være en vesentlig risikofaktor for relasjonelle og psykiske vansker (Sroufe, Carlson & Levy, 1999). Metaanalyser har gitt støtte til den utviklingspsykopatologiske betydningen av desorganisert tilknytning (Bakermans-Kranenburg & Van IJzendoorn, 2009; Fearon, Bakermans-Kranenburg, Van IJzendoorn, Lapsey & Roisman, 2010; Van IJzendoorn mfl., 1999). Barn som har vært klassifisert som desorganiserte, har senere større risiko for å utvikle atferdsvansker (Fearon mfl., 2010; van IJzendoorn mfl., 1999). Men når det gjelder internaliserte vansker er det A-mønsteret snarere enn D-mønsteret som peker seg ut som den sterkeste forløperen (Groh, Roisman, van IJzendoorn, Bakermans-Kranenburg & Fearon, 2012; Madigan, Atkinson, Laurin & Benoit, 2013).
Dissosiasjon er et av symptomene på psykiske vansker som har vært gjenstand for noen sentrale ungdomsstudier. Carlson (1998) viste at desorganisert tilknytning i småbarnsalderen hadde en forholdsvis sterk assosiasjon med tegn på dissosiasjon i ungdomsalderen. I den longitudinelle Minnesota-studien gikk det frem at det var mødrenes emosjonelle tilgjengelighet i samvirke med barnas desorganisering som best varslet om dissosiative forstyrrelser i ungdomsalderen (Ogawa, Sroufe, Weinfield, Carlson & Egeland, 1997). Verken seksuelle overgrep eller fysisk mishandling var forbundet med senere dissosiasjon etter at det var kontrollert for kvalitet på tidlig tilknytningsrelatert omsorg. Disse resultatene er replikert av Dutra mfl. (2009), som fant at assosiasjonen mellom desorganisert tilknytning og dissosiering ikke var relatert til eksplisitte traumeopplevelser. Snarere var det forstyrret affektiv kommunikasjon i de to første leveår, så som mangel på positiv involvering, flathet og tilbaketrekning i omsorgsatferden, som var de viktigste forløperne.
Det samme mønsteret fremstår når man studerer borderlinesymptomer. Her er også tilknytningsfigurens fysiske og emosjonelle tilbaketrekning overfor spedbarnet den viktigste forløperen. Dette synes også å gjelde for selvskading og suicidalitet i ungdomsalder; tilbaketrekning av omsorgsatferd har større prediksjonsverdi enn barnets desorganiserte tilknytning (Lyons-Ruth mfl., 2013). Det innebærer at selv om barnets atferd i fremmedsituasjonen har prediksjonsverdi, synes tidlig omsorgsatferd vurdert med instrumenter som AMBIANCE å ha høyere prediksjonverdi for senere psykiske helse.
For å oppsummerere: D kategorien i tilknytning er en risikofaktor med tanke på utviklingspsykopatologi. Det er en mer alvorlig risikofaktorer enn A og C, men samtidig må en være klar over at D tilknytning ikke nødvendigvis fører til patologi. Når det gjelder dissosiasjon, borderlinesymptomer og suicidalitet peker enkelte studier i retning av at forstyrret affektiv kommunikasjon, og tilbaketrekning i omsorgsatferden er en enda bedre prediktor enn D tilknytning. Dette innebærer at om man vurderer omsorgsatferden som gjennomgående preget av forstyrret affektiv kommunikasjon eller tilbaketrekning så bør det anses som alvorlig, selv om barnet ikke vurderes å ha en desorganisert i tilknytning.
Tilknytningsbaserte tiltak
Tilknytningsbaserte tiltak skjøt fart på 1990- og 2000-tallet, og bygger i dag på mer enn 60 år med forskning på tilknytning (Powell mfl., 2014; Steele & Steele, 2017). Målet med en tilknytningsbasert intervensjon er å styrke omsorgsatferden, og eventuelt endre den. Forskning på desorganisert tilknytning har vært viktig for oppbygningen av målrettede tilknytningsbaserte intervensjoner; disse har vist at det er mulig å endre tilknytningskvalitet og bedre mulighetene for god helse (Steele & Steele, 2017).
Den modellen som vi kjenner best er Circle of Security-paradigmet. Det består av forskjellige versjoner av tiltaket som innebærer ulikt nivå av intensitet. COS Parenting (COS P) er for eksempel ikke utviklet for å være et fullstendig program for familier som trenger mer omfattende og spesifikk behandling, eller som er i høy risiko. Circle of Security Intervention (COS I) er imidlertid utviklet for å tilby større grad av intensitet i behandlingen (Hoffman mfl., 2006; Powell mfl., 2014). I denne modellen arbeider man blant annet direkte med øyeblikk hvor foreldrene viser omsorgsatferd som er assosiert med desorganisert tilknytning. Her er et eksempel:
William på 24 måneder ble vurdert til å være desorganisert tilknyttet til mor, men A tilknyttet til far. Begge foreldre fikk først COS P med psykoeduaksjon.
Far hadde stor nytte av COS P og viste mer tilgjengelighet for barnets behov for nærhet, mens mor trengte ytterligere tiltak. Hun fremstod som tilbaketrukket; dvs. viste mangel på foreldreinitiativ når barnet hadde tilknytningsbehov, hun dirigerte barnet vekk fra seg selv og over til leker og virket mest komfortabel med samspill på avstand.
Mor viste likevel lite eller ingen fiendtlighet og påtrengenhet og barnet kunne søke til henne for å oppleve fysisk nærhet. I slike øyeblikk var mors svar på barnet forsinket og stille. Andre ganger viste barnet tydelig at nærhetssøking var konfliktfylt, noe som kom frem ved at det flere ganger stoppet og startet på vei til moren.
Mor fikk COS I-behandling hvor vi i tillegg til psykoedukasjon brukte klipp fra fremmedsituasjonen som utgangspunkt for arbeidet. Der gikk vi igjennom klipp hvor mor viser initiativ overfor barnets tilknytningsatferd, og tydeliggjorde hvordan det påvirket på barnet. Vi gikk også igjennom klipp hvor mors tilbaketrukkethet virket desorganiserende på barnet. Etter omlag 20 ukers arbeid med COS I og med et tett samarbeid med mors behandler på DPS, som også var kjent med COS-modellen, viste mor økt emosjonell involvering med barnet og tilknytningen fremsto som mer organisert.
I Williams tilfelle ble behandlingen fokusert på det han ikke fikk fordi mor viste en tilbaketrukket omsorgsatferd. Med COS-modellen arbeider vi ikke bare med det som påfører barnet direkte frykt og stress, men vi forsøker også å øke det barnet mangler i omsorgen for å kunne kjenne seg trygg.
Pre–post-studier har vist lovende resultater når det gjelder å endre barns desorganisert tilknytning gjennom å ha arbeidet med foreldrenes omsorgatferd via COS I (Hoffman mfl., 2006; Huber, McMahon. & Sweller, 2015). I en nylig publisert randomisert studie fant man at deprimerte foreldre med uløste representasjoner på Adult Attachment Interview AAI (George, Kaplan & Main, 1984; Main, Goldwyn & Hesse, 2003) og som mottok COS I-behandling, fikk signifikante bedret sensitivitet sammenlignet med deprimerte mødre som fikk vanlig behandling (Ramsauer mfl., 2019).Tilknytningsbaserte metoder har gitt nye behandlingsmodeller, men vi trenger mer forskning for å få en bedre forståelse. Likefullt representerer dette en ny og viktig innfallsvinkel i arbeidet med barn som har desorganisert tilknytning.
Konklusjon
I denne artikkelen har vi sett både på betydningen av desorganisert tilknytning og på kompleksiteten som ligger i begrepet. Desorganisert tilknytning representerer en epokegjørende konseptualisering og har fått stor betydning for hvordan vi forstår barnesinnet, atferdens mening og utviklingen av mentale forstyrrelser. Et desorganisert atferdsuttrykk signaliserer at barnet opplever en konflikt ved å bli alarmert av en tilknytningsfigur som det samtidig er biologisk tilpasset å søke beskyttelse hos.
Selv om desorganisert tilknytning utgjør en risikofaktor for psykiske vansker, er det ting man skal være klar over. For det første at begrepet er både relasjons- og situasjonsspesifikt. Et barn kan være desorganisert overfor én omsorgsperson, men ikke overfor en annen.
For det andre kan det også være midlertidig desorganisert i den betydning at hvis familien får hjelp eller forholdene endres, kan det desorganiserte atferdsuttrykket avta. Et barn kan vise desorganisert atferd uten at det er forbundet med omsorgssvikt; det kan for eksempel skyldes at individet har vært utsatt for langvarig separasjon.
Desorganisert tilknytning utgjør en risikofaktor for psykiske vansker.
Å vurdere desorganisert tilknytning er utvilsomt komplisert, og anvendelse av begrepet i en klinisk sammenheng forutsetter kunnskap. Man kan for eksempel ikke bruke begrepet som evidens for at barnet har vært utsatt for mishandling, eller som et kriterium for å iverksette omsorgsovertakelse. En klinisk vurdering av barns tilknytningsstatus må alltid forstås i en større sammenheng, der man tar hensyn til observasjoner i hjemmet, kartlegging av risikofaktorer og barnets totale omsorgsmiljø (Granqvist mfl., 2017).
Når begrepet brukes på en innsiktsfull måte, kan det belyse kvaliteten på tilknytningsrelasjonen og være en viktig faktor i en målrettet, tilknytningsbasert intervensjon. Mer forskning på dette området vil bidra til at færre barn utsettes for omsorgssvikt og mishandling.
Kilder
Ainsworth, M. D. S., Blehar, M. C., Waters, E. W. & Wall, S. N. (1978). Patterns of attachment: A psychological study of the Strange Situation. Hillsdale, NJ: Erlbaum.
Bakermans-Kranenbrug, M. & Van IJzendoorn, M. (2009). The first 10 000 adult attachment interviews: Distribution of adult attachment representations in clinical and non-clinical groups. Attachment and Human Development, 11, 223–263. doi:10.1080/14616730902814762
Beebe, G., Jaffe, J., Markere, S., Buck, K., Chen, H., Cohen, P., mfl. (2010). The origins of 12 months attachment: A microanalysis of 4 month mother–infant interaction. Attachment and Human Development, 12, 3–141. doi:10.1080/14616734.2017.1302487
Bernier, A. & Meins, E. (2008). A threshold approach to understanding the origins of attachment disorganization. Developmental Psychology, 44, 969–982. doi:10.1037/0012-1649.44.4.969
Bowlby, J. (1960). Separation anxiety. International Journal of Psychoanalysis, 41, 89–113.
Bowlby, J. (1969). Attachment and loss: bd. 1 Attachment: Penguin Publishing.
Brandtzæg, I., Torsteinson, S. & Smith, L. (2019). Barn og relasjonsbrudd. Bind 2. Mikroseparasjoner: tilknytningsbasert forståelse, utredning og behandlingstiltak. Bergen: Fagbokforlaget.
Carlson, E. (1998). A prospective longitudinal study of attachment disorganization/disorientation. Child Development, 69,1107–1128. doi:10.1111/j.14
Cicchetti, D., Rogosch, F.A. & Toth, S.L. (2006). Fostering secure attachment in infants in maltreating families through prevention interventions. Development and Psychopathology, 18, 623–649. doi:10.1017/S0954579406060329
Cyr, C., Euser E.M., Bakermans-Kranenburg, M. & van IJzendoorn M. (2010). Attachment security and disorganization in maltreating and high-risk families: A series of meta-analyses. Development and Psychopathology, 22, 87–108. doi:10.1017/S0954579409990289
David, D. H. & Lyons-Ruth, K. (2005). Differential attachment responses of male and female infants to frightening maternal behavior: Tend or befriend versus fight or flight. Infant Mental Health Journal, 21, 1–18. doi:10.1002/imhj.20033
Dozier M. & Bernard K. (2017). Attachment and biobehavioral catch-up: Addressing the needs of infants and toddlers exposed to inadequate or problematic caregiving. Current Opinion in Psychology, 15, 111–117. doi:10.1016/j.copsyc.2017.03.003
Duschinsky, R. (2018). Disorganization, fear and attachment: Working towards clarification. Infant Mental Health Journal, 39, 17–29. doi:10.1002/imhj.21689
Dutra, L., Bureau, J.F., Holmes, B., Lyubchik, A. & Lyons-Ruth, K. (2009). Quality of early care and childhood trauma: A prospective study of developmental pathways to dissociation. Journal of Nervous and Mental Disease, 197, 383–390. doi:10.1097/NMD.0b013e3181a653b7
Farrell, A. K., Waters, T. E. A., Young, E. S., Englund, M. M., Carlson, E. E., Roisman, G. I. & Simpson, J. A. (2019). Early maternal sensitivity, attachment security in young adulthood, and cardiometabolic risk at midlife. Attachment & Human development, 21, 70–86. doi:10.1080/14616734.2018.1541517
Fearon, R. M. P., Bakermans-Kranenburg, M. J., Van IJzendoorn, M. H., Lapsey, A. & Roisman, G. I. (2010). The significance of insecure attachment and disorganization in the development of children externalizing behavior: A meta-analytic study. Child Development, 81, 435–456. doi:10.1111/j.1467-8624.2009.01405.x
Fonagy, P., Leigh, T., Steele, M., Steele, H., Kennedy, G., Mattoon, M., mfl. (1996). The relation of attachment status, psychiatric classification, and response to psychotherapy. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 64, 22–31. doi:10.1037/0022-006X.64.1.22
George, C., Kaplan, N. & Main, M. (1984). Adult attachment interview protocol. Upublisert manuskript, University of California at Berkeley.
Gervai, J., Novak, A., Lakatos, K., Toth, I., Danis, I., Ronai, Z., mfl. (2007). Infant genotype may moderate sensitivity to maternal affective communications: Attachment disorganization, quality of care, and the DRD4 polymorphism. Social Neuroscience, 2, 1–13. doi:10.1080/17470910701391893
Granqvist, P., Hesse, E., Fransson, M., Main, M., Hagekull, B. & Bohlin, G. (2016). Prior participation in the strange situation and overstress jointly facilitate disorganized behaviours: Implications for theory, research and practice. Attachment & Human Development, 18, 235–249. doi:10.1080/14616734.2016.1151061
Granqvist, P., Sroufe, L. A., Dozier, M., Hesse, E., Steele., M. & van IJzendoorn, M. (2017). Disorganized attachment in infancy: A review of the phenomenon and its implications for clinicians and policy-makers. Attachment & Human Development, 19, 534–558. doi:10.1080/14616734.2017.1354040
Groh, A. M., Roisman, G. I., Van IJzendoorn, M. H., Bakermans-Kranenburg, M. J. & Fearon, R. P. (2012). The significance of insecure and disorganized attachment for children’s internalizing symptoms: A meta-analytic study. Child Development, 83, 591–610. doi:10.1111/j.1467-8624.2011.01711.x
Hesse, E. & Main, M. (1999). Second‐generation effects of unresolved trauma in nonmaltreating parents: Dissociated, frightened, and threatening parental behavior. Psychoanalytic Inquiry, 19, 481–540. doi:10.1080/07351699909534265
Hesse E. & Main M. (2006). Frightened, threatening, and dissociative parental behavior. Development and Psychopathology, 18, 309–343. doi:10.1017/s0954579406060172
Hoffman, K. T., Marvin, R. S., Cooper, G. & Powell, B. (2006). Changing toddlers’ and preschoolers’ attachment classifications: The Circle of Security intervention. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 74(6), 1017–1026. doi:10.1037/0022-006X.74.6.1017
Huber, A., McMahon, C. A. & Sweller, N. (2015). Efficacy of the 20-week COS Intervention: Changes in caregiver reflective functioning, representations, and child attachment in an Australian clinical sample. Infant Mental Health Journal, 36, 556–574. doi:10.1002/imhj.21661
Jacobvitz, D., Hazen, N., Zaccagnino, M., Messina, S. & Beverung, L. (2011). Frightening maternal behavior, infant disorganization, and risks for psychopathology. I D. Cicchetti & G.I. Roisman (red), The Minnesota Symposium on Child psychology: The origins and organization of adaption and maladaption, 36, 283–322. New York: Wiley.
Luijk, M., Roisman, G., Haltigan, J., Tiemeier, H., Booth-LaForce, C., Van IJzendoorn, M., mfl. (2011). Dopaminergic, seroronergic, and oxytonergic candidate genes associated with infant attachment security and disoganization: In search of main and interaction effects. Journal of Child psychology and Psychiatry, 52, 1295–1307. doi:10.1111/j.1469-7610.2011.02440.x
Lyons-Ruth, K., Bronfman, E. & Atwood, G. (1999). A relational diathesis model of hostile-helpless states of mind: Expressions in mother-infant interaction. I J. Solomon & C. George (red.), Attachment disorganization (s. 33–69). New York: Guilford Press.
Lyons-Ruth, K., Bureau, J. F., Easterbrooks, M.A., Obsuth, I., Hennighausen, K. & Vulliez-Coady, L. (2013). Parsing the construct of maternal insensitivity: Distinct longitudinal pathways associated with early maternal withdrawal. Attachment & Human Development, 15, 562–582. doi:10.1080/14616734.2013.841051
Lyons-Ruth, K. & Jacobvitz, D. (2016). Attachment disorganization from infancy to adulthood. I J. Cassidy & P. Shaver (red.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (3. utg.) (s. 667–695). New York: Guilford Press.
Lyons-Ruth, K., Melnick, S., Bronfman, E., Sherry, S. & Llanas, L. (2004). Hostile-helpless relational models and disorganized attachment patterns between parents and their young children: Review of research and implications for clinical work. I L. Atkinson & S. Goldberg (red.), Attachment issues in psychopathology and intervention. Mahwah, NJ: Erlbaum.
Madigan, S., Atkinson, L., Laurin, K. & Benoit, D. (2013). Attachment and internalizing behavior in early childhood: A meta-analysis. Developmental Psychology, 49, 672–689. doi:10.1037/a0028793
Madigan, S., Bakermans‐Kranenburg, M. J., van IJzendoorn, M., Moran, G., Pederson, D. & Benoit, D. (2006). Unresolved states of mind, anomalous parental behavior, and disorganized attachment: A review and meta‐analysis of a transmission gap. Attachment & Human Development, 8, 89–111. doi:10.1080/14616730600774458
Main M. & Cassidy J. (1988). Categories of response to reunion with the parent at age 6: Predictable from infant attachment classifications and stable over a 1-month period. Developmental Psychology, 24, 415–426. doi:10.1037/0012-1649.24.3.415
Main, M., Goldwyn, R. & Hesse, E. (2003). Adult attachment scoring and classification system (3. utg.). Upublisert manuskript, University of California at Berkeley.
Main, M. & Hesse, E. (1990). Parents’ unresolved traumatic experiences are related to infant disorganized attachment status. I M. T. Greenberg, D. Cicchetti & E. M. Cummings (red.), Attachment in the preschool years (s. 161–181). Chicago: University of Chicago Press.
Main, M. & Solomon, J. (1986). Discovery of an insecure-disorganized/disoriented attachment pattern. I T. B. Brazelton & M. W. Yogman (red.), Affective development in infancy. Norwood, NJ: Ablex.
Main, M. & Solomon, J. (1990). Procedures for identifying infants as disorganized/disoriented during Ainsworth Strange Situation. I M. T. Greenberg, D. Cicchetti & E. M. Cummings (red.), Attachment in preschool years: Theory, research, and intervention (s. 121–160). Chicago: University of Chicago Press.
Main, M. & Stadtman, J. (1981). Infant response to rejection of physical contact by the mother: Aggression, avoidance, and conflict. Journal of the American Academy of Child Psychiatry, 20, 292–307. doi:10.1016/S0002- 7138(09)60990-0
Main, M. & Weston, D. (1981). The quality of the toddler’s relationship to mother and to father: Related to conflict behavior and the readiness to establish new relationships. Child Development, 52, 932–940. doi:10.2307/1129097
Ogawa, J. R., Sroufe, L.A., Weinfield, N. S., Carlson, E. A. & Egeland, B. (1997). Development and the fragmented self: Longitudinal study of dissociative symptomatology in a nonclinical sample. Development and Psychopathology, 9, 855–879. doi:10.1017/S0954579497001478
Padrón, E., Carlson, E. A. & Sroufe, L. A. (2014). Frightened versus not frightened disorganized infant attachment. American Journal of Orthopsychiatry, 84, 201–208. doi:10.1037/h0099390
Ramsauer, B., Mühlhan, C., Lotzin, A., Achtergarde, S., Mueller, J., Krink, S., … & Romer, G. (2019). Randomized controlled trial of the Circle of Security-Intensive intervention for mothers with postpartum depression: maternal unresolved attachment moderates changes in sensitivity. Attachment & Human Development, 1–22. doi:1080/14616734.2019.1689406
Rutter, M., Kreppner, J. & Sonuga-Barke, E. (2009). Emanuel Miller Lecture: Attachment insecurity, disinhibited attachment, and attachment disorders: Where do research findings leave the concepts? Journal of Child Psychology and Psychiatry, 50, 529–543. doi:10.1111/j.1469-7610.2009.02042.x
Sroufe L. A. (2016). The place of attachment in development I J. Cassidy J. & P.R. Shaver (red.), Handbook of attachment: Theory, research, and clinical applications (3. utg.) (s. 997–1011). New York: Guilford Press.
Sroufe, L. A., Carlson, E. A., Levy, A. K. & Egeland, B. (1999). Implications of attachment theory for developmental psychopathology. Development and Psychopathology, 11, 1–13. doi:10.1017/S0954579499001923
Steele, H. & Steele, M. (2017). Handbook of Attachment-Based Interventions. New York: Guilford Press.
Steele, H., Steele, M. & Fonagy, P. (1996). Associations among attachment classifications of mothers, fathers, and their infants. Child Development, 67, 541–555. doi:10.2307/1131831
Taylor, S. E, Klein, L. C, Lewis, B. P, Gruenewald, T. L, Gurung, R. A. & Updegraff, J. A.(2000) Biobehavioral responses to stress in females: Tend-and-befriend, not fight-or-flight. Psychological Review, 107, 411–429. doi:10.1037/0033-295X.107.3.411
Tomlinson, M., Cooper, P. & Murray, L. (2005). The mother–infant relationship and infant attachment in South African peri-urban settlement. Child Development, 76, 1044–1054. doi:10.1111/j.1467-8624.2005.00896.x
van IJzendoorn, M., Schuengel, C. C. & Bakermans-Kranenburg, M. (1999). Disorganized attachment in early childhood: A meta-analysis of precursors, concomitants, and sequel. Development and Psychopathology, 11, 225–249. doi:10.1016/j.bbr.2016.03.050