Sartres velkjente aforisme kan fremstå som et merkelig utsagn, spesielt med tanke på at den friheten vi nyter i dag og som nå, under COVID-19-pandemien, føles truet, er betalt for med blodet til våre forfedre.
Det er vanskelig å godta ideen om at mennesket er dømt til frihet, hvis du for eksempel skuer utover tusenvis av hvite kors på den amerikanske kirkegården ovenfor Omaha Beach i Normandie: Et minnesmerke til ære for menn og kvinner som ofret livet for å frigjøre Europa fra Hitlers despoti.
Det var ikke politisk frihet Sartre tenkte på da han proklamerte at mennesket er dømt til frihet. Han refererte til individets frihet til å velge sitt eget liv – å være sin egen årsak.
En grenseløs frihet
Sartre opplevde selv å være krigsfange under 2. verdenskrig, og var således klar over hvilken lidelse som følger med frihetsberøvelse (Daigle, 2010).
Kanskje var det derfor friheten ble hevet til en slik sentral posisjon i hans tenkning?
Sartre frontet en radikal, nærmest grenseløs, frihet (Sartre & Hambro, 1963). Han beskriver individets frihet på følgende måte, i romanen Frihetens veier fra 1945:
Han var fri, fri til alt, fri til å oppføre seg som et dyr eller en maskin, fri til å godta eller avslå, fri til å nøle; gifte seg, rømme, (…), han kunne gjøre hva han ville, ingen hadde rett til å råde ham, for ham eksisterte hverken det Gode eller det Onde uten at han selv oppfant det. (…). Han var alene midt i en knugende taushet, fri og ensom. Uten hjelp eller unnskyldning, dømt til å treffe en avgjørelse som han aldri kunne gjøre om igjen (Sartre & Hambro, 1949, s. 290).
Friheten oppleves selvfølgelig ikke like grenseløs for mennesker i den virkelige verden, noe Sartre også var klar over (Daigle, 2010). Det er mange ting vi ikke har valgt her i livet og mange ting vi ikke kan velge. Vi har for eksempel ikke valgt å bli født, eller hvem som føder oss. Ei heller har vi valgt våre gener, eller mange av våre livserfaringer.
Sartre fremholdt derimot at individet har en umistelig frihet til å velge hvordan vi skal forholde oss til de hendelsene vi ikke selv har valgt (Daigle, 2010).
Den jødiske psykiateren Viktor Frankl formulerte denne ideen på følgende måte:
(…) everything can be taken from a man but one thing: the last of the human freedoms—to choose one’s attitude in any given set of circumstances, to choose one’s own way (Frankl & Lasch, 1992, s. 75).
Det var en slik livsanskuelse som holdt Frankl i live, til tross for den umenneskelige behandlingen han måtte gjennomleve som fange i flere tyske konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig (Frankl & Lasch, 1992).
Frihetens ambivalens
Mange mennesker vil hevde at frihet er et ubetinget gode. Det kan derfor være vanskelig å forstå hvorfor Sartre benyttet ordet «dømt», et begrep som er svært negativt ladet, for å beskrive individets forhold til friheten. Sartre kunne tross alt valgt å skrive «mennesket har en umistelig frihet», eller en tilsvarende optimistisk formulering.
Jeg tror Sartere benyttet det negative ordet «dømt» for å tydeliggjøre at mennesket opplever en grunnleggende ambivalens i møte med friheten. Friheten innebærer både gleder og sorger, og vi kan ikke rømme fra noen av dem.
Jeg tror deler av frihetens ambivalens kan forklares ved hjelp følgende tre faktorer:
- Frihet har et janusansikt. Når vi har frihet til å forme vårt eget liv, har vi også et ansvar for å forme vårt eget liv. Dette ansvaret kan oppleves som ekstremt tyngende, spesielt i møte med kompliserte og smertefulle avgjørelser. Viktor Frankl (1992) har foreslått at Frihetsgudinnen på den amerikanske østkysten burde balanseres med en ansvarsgudinne på vestkysten. På denne måten kan Amerikas mest kjente monument fungere som en påminnelse om at frihet og ansvar er to sider av samme sak, akkurat som hodet til den romerske guden Janus.
- Det er en asymmetri mellom valg og bortvalg. Livet vårt er begrenset i tid. Dette står i en skarp kontrast til livets valgmuligheter som er endeløse. Da jeg valgte å utdanne meg til psykolog, måtte jeg også velge bort andre attraktive karriereveier, for eksempel sykepleier, barnehagelærer eller litteraturviter. Vi er altså nødt til å si nei til fryktelig mye, for å være i stand til å si ja til noe. Et valg kan derfor være forbundet med sorg og usikkerhet. På ungdomsspråket blir denne følelsen fanget av uttrykket FOMO, altså «fear of missing out».
- Vi lever med frykt for å velge feil. Livet kommer dessverre ikke med en fasit eller bruksanvisning. Vi er velsignet med friheten til å velge, men vi er ikke velsignet med en garanti for å velge riktig. Alt vi kan gjøre er å velge det alternativet som fremstår som mest attraktivt på bakgrunn av den begrensede informasjonen vi har til rådighet. Enkelte ganger kan det oppleves som tryggere å avstå fra å gjøre et valg, fremfor å velge feil. Å la være å velge er imidlertid også et valg.
Friheten kan likeledes være skummel i kraft av sin grenseløse natur. De aller fleste mennesker har stått på kanten av en høyde og skremt seg selv med tanken på sin egen frihet: «Tenk hvis jeg bare hadde hoppet utfor dette stupet nå…». Det er sannsynligvis ikke noe du ønsker å gjøre, og derfor ikke noe du kommer til å gjøre, men du har absolutt friheten til å fatte en slik beslutning. Kanskje tvangstanker, på et nivå, kan bli forstått som et ambivalent forhold til friheten? Nesten som en form for irrasjonell frykt for å misbruke sin egen frihet til å fatte umoralske eller ukloke valg?
Flukten fra friheten
Enkelte ganger kan frihetens ambivalens kjennes så overveldende at vi ønsker å flykte fra alle våre valgmuligheter. På et individuelt nivå kan dette ønsket komme til uttrykk i en form for handlingslammelse. En rekke studier indikerer at mennesket ønsker flest mulig valgmuligheter, men at en slik overflod av alternativer kan ha en negativ påvirkning på vår evne til å velge (f.eks. Berger, Fraganska, Simonson, 2007; Iyengar & Lepper, 2000; Vohs mfl. 2008). Denne effekt er gjerne kjent som Choice overload, eller Overchoice, innenfor psykologien.
En annen variant av flukt fra friheten kommer til syne i vår tendens til ansvarsfraskrivelse. Det er nemlig svært fristende å skylde på andre mennesker eller ytre omstendigheter, når livet ikke går som planlagt (Yalom, 1980). Ingvar Wilhelmsens (2011) har skrevet utfyllende om dette i boken Det er ikke mer synd på deg enn på andre.
På et samfunnsnivå kan flukten fra friheten muligens manifestere seg i form av en dragning mot totalitære ideologier og autoritære styreformer. Det kan være behagelig å løse frihetens problem ved å sverge troskap til en falsk fasit. Dette var i alle fall oppfatningen til den tyske psykologen Erich Fromm (1992). Han gir følgende analyse av nazismens fremvekst i Tyskland på 1930-tallet:
Vi er blitt nødt til å erkjenne at millioner i Tyskland var like ivrig etter å overgi sin frihet som deres fedre til å kjempe for den; at de istedenfor å ønske frihet, søkte etter utveier til å slippe fra den. (…) Kanskje det ved siden av et medfødt behov for frihet også fins et instinktivt ønske om underkastelse? (Fromm & Mowinckel, 1992, s. 16 og s. 17).
Eksistensiell skyldfølelse
Er det kanskje lurt å holde friheten på en armlengdes avstand, hvis det er sant at friheten er så forferdelig vanskelig å forholde seg til? Sannsynligvis ikke.
Psykiateren Irvin David Yalom (1980) hevder at vi kan oppleve et sterkt ubehag når vi forsøker å flykte fra friheten. Han kaller dette ubehaget for eksistensiell skyldfølelse. Ved å fornekte vår egen frihet begår vi et overtramp mot selvet, fordi vi gir avkall på muligheten til å forme et liv som er i tråd med egne verdier og preferanser. Vi lever altså i «ond tro», som Sartre ville ha sagt (Daigle, 2010).
Yalom (1980) hevder at den eksistensielle skyldfølelsen kan fungere som en slags GPS, som sier ifra når vi beveger oss i feil retning på livets landevei. I slike situasjoner er det nødvendig å gjøre en re-evaluering av hva som er viktig i livet, samt en re-prioritering av tid og ressurser for å skape et liv som er i tråd med egne verdier.
Å gripe ens eget handlingsrom
Det er lett å kritisere Sartre og den eksistensialistiske forståelsen av frihet. Det er et hav av forskning som demonstrerer at mennesket ikke er et blankt ark – en Tabula rasa.
Vi er formet av våre omgivelser, samtidig som vi også former oss selv. Det er heller ikke slik at friheten er et gode som er jevnt fordelt i samfunnet. Det er ikke alle som har mulighet til å si opp jobben sin for å leve autentisk på stranda i Thailand, slik tabloid-versjonen av eksistensialisme oppfordrer til.
En slik kritikk er absolutt relevant. Det er hevet over enhver tvil at mennesker har ulike forutsetninger når det gjelder biologiske, psykologiske, politiske og sosioøkonomiske betingelser. Jeg er likevel overbevist om at det er en fallitterklæring å fornekte sitt individuelle handlingsrom, uansett om dette handlingsrommet er lite eller stort.
Jeg tror det eksistensialistiske perspektivet på ansvar og frihet er helsefremmende og myndiggjørende.
Kilder
Berger, J. Fraganska, M. & Simonson, I. (2007). The influence of product variety on brand perception and choice. Marketing Science, 26(4), 460–472. doi:10.1287/mksc.1060.0253
Daigle, C. (2010). Jean-Paul Sartre. Abingdon: Routledge.
Frankl, V. E. & Lasch, I. (1992). Man’s search for meaning: An introduction to logotherapy (4. utg.). Boston: Beacon Press.
Fromm, E. & Mowinckel, J. L. (1992). Flukten fra friheten. Oslo: Aventura.
Iyengar, S. S. & Lepper, M. R. (2000). When choice is demotivating: Can one desire too much of a good thing? Personality Processes and Individual Differences, 79, 995–1006. doi:10.1037//0022-3514.79.6.995
Sartre, J. P. & Hambro, C. (1949). Frihetens veier. Oslo: Gyldendals Norsk Forlag.
Sartre, J. P. & Hambro, C. (1963). Eksistensialisme er humanisme. Oslo: J. W. Cappelens forlag.
Wilhelmsen, I. (2011). Det er ikke mer synd på deg enn andre: En bok om ansvar og frigjøring. Stavanger: Hertervig.
Vohs, K., Baumeister, R., Schmeichel, B., Twenge, J., Nelson, N. & Tice, D. (2008). Making choices impairs subsequent self-control: A limited-resource account of decision making, self-regulation, and active initiative. Journal of Personality and Social Psychology, 94(5), 883–898.
Yalom, I. D. (1980). Existential psychotherapy. New York: Basic Books.