Alle vet hvordan det er å føle noe. Men hva er egentlig en følelse? De fleste som får dette spørsmålet uten å ha tenkt over det før, kan streve med å gi et godt svar.

På mange måter er følelser for mennesket som vannet for fisken. De er der og preger oss hele tiden, uten at vi aktivt må hente dem frem eller jobbe for det. Det gjør dem også vanskeligere å beskrive.

Du kan skille mellom emosjoner og følelser.

Emosjoner er det innebygde programmet i hjernen og kroppen, som nærmest er kodet inn i genene dine. Kroppen din følger hele tiden med på dine indre og ytre opplevelser. Når noe fremstår som viktig for deg, oppstår emosjoner som et slags kroppslig signal, ment å sette deg i stand til å håndtere det som skjer.

Emosjoner varsler om at noe viktig kanskje er i ferd med å skje i omgivelsene.

Følelser er imidlertid dine subjektive opplevelser av emosjonene, og de inneholder en opplevd mening og betydning av emosjonen du kjenner på. Dermed kan du si at frykt er en emosjon, og hvordan du opplever frykten og gir mening til den, er en følelse.

Slik er en følelse et helhetlig fenomen. Et fenomen som springer ut av hva du sanser, hormoner, hjerneaktivitet, indre organer, muskulær aktivitet og hvordan du igjen forholder deg til alt dette. For enkelhets skyld vil vi bruke ordet følelser i denne teksten.

En følelse består grovt sett av fem ulike bestanddeler:

1. Et behov: I motsetning til hvordan det noen ganger oppleves, blir ikke følelsene dine tilfeldig aktivert. Som nevnt er alle følelsene dine knyttet til behov som sier noe om hva du trenger for å mestre omgivelsene. Følelsene aktiveres når du opplever at noe er eller kan være av betydning for dine behov. Når du er redd, trenger du trygghet. Når du er trist, trenger du trøst og støtte. Når du er sint, trenger du grenser eller rettigheter.
2. En kroppslig fornemmelse: Følelser spiller seg ut som fornemmelser i kroppen, som ulike former for behag og ubehag. Dette ser vi også gjennom språket, da det er typisk å beskrive følelser som kroppslige fenomener, for eksempel en klump i magen, et trykk i brystet, en klump i halsen eller sommerfugler i magen. Det gir oss informasjon om hvordan vi har det, og forbereder kroppen på handling.
3. En handlingsimpuls: Følelsene dine er ment å hjelpe deg med å mestre omgivelsene. De vil altså prøve å få deg til å gjøre noe. Glede kan få deg til å smile og le. Frykt kan få deg til å prøve å komme deg vekk. Sinne kan få deg til å ville angripe. Tristhet kan få deg til å ville gråte. Skam kan få deg til å ville gjemme deg. Slik sender du signaler til dem rundt deg i et forsøk på å påvirke omgivelsene. Samtidig er ikke en handlingsimpuls det samme som å handle. Du kan for eksempel føle frykt og likevel ikke flykte, men du kan ikke velge vekk impulsen.
4. En oppfatning av verden: Følelsene er ikke bare noe du kjenner på, de påvirker hele din oppfatning av deg selv og omgivelsene dine. De påvirker hvordan du ser, tolker og interagerer med verden. De blir filteret du opplever verden gjennom. Når du er redd, kan du oppfatte nærmest alt rundt deg som noe truende eller skremmende. Når du føler forakt for noen, oppleves de som vemmelige mennesker med dårlige egenskaper.
5. En mening: Følelsene dine inneholder en opplevelse av mening og retning. Når du ser barnet ditt og fornemmer en varme i brystet, kan du kjenne at barnet er viktig for deg, at du vil være nær det og ta vare på det. Når det går kaldt nedover ryggen og du blir urolig når du ser en som har såret deg, merker du at du bør holde deg unna denne personen. Du kan også sette ord på denne meningen, for å uttrykke den for deg selv eller andre («Jeg er glad i deg, jenta mi» eller «Han er ikke bra for meg, og jeg vil ikke han noe med ham å gjøre»).

Disse fem delene skaper til sammen den helhetlige opplevelsen du kjenner som en følelse. I noen tilfeller skjer dette lynraskt og automatisk, som når du spontant tar tak i barnet ditt og hindrer det i å løpe ut på bilveien. Andre ganger virker følelsene mer langsomt, som når kjærligheten til barnet ditt eller partneren din påvirker viktige veivalg i livet. I begge tilfeller kan følelsene dine hjelpe deg til å tilpasse deg omgivelsene i tråd med dine behov.

Primærfølelser – de opprinnelige reaksjonene og behovene dine

Følelser vekkes når det skjer noe viktig med oss – eller det vil si – når vi tror noe viktig skjer med oss. Slike følelser kalles primærfølelser. Primærfølelser er direkte reaksjoner på noe som skjer eller har skjedd. Du blir redd når noe eller noen truer deg. Du blir trist når du har mistet noen. Du blir skamfull når du oppfatter at andre vurderer deg negativt.

Primærfølelser oppleves som oftest som ekte og betydningsfulle. Det er akkurat som om det skjer noe inni deg som sier at dette er riktig, passer eller stemmer, selv om det kan være vondt. Dette er fordi primærfølelsene våre alltid er knyttet til et behov vi kjenner på.

Når du kommer i kontakt med en primærfølelse, er du nærmere en forståelse av hva du trenger. Det betyr ikke nødvendigvis at det er godt.

For eksempel kan det å miste noen du er glad i, føre til følelsesmessig smerte i form av tristhet. Tristheten gir likevel mening ut fra situasjonen, fordi det er vondt å miste noen. Når du kjenner tristheten slå over deg, prøver kroppen din å fortelle deg at du trenger støtte og omsorg.

En primærfølelse i sin reneste form vil motivere til handling og øke sjansen for at du får det du trenger.

Hvis noen ser at du er lei deg, ønsker de å trøste deg. Hvis du blir oppriktig sint på noen, kan den andre få dårlig samvittighet og forsøke å gjenopprette skaden. Hvis du viser noe du skammer deg over, vil den andre nærmest få en trang til å umiddelbart gi deg bekreftelse på at du er god nok i deres øyne.

Alle følelsene kan være primærfølelser, for eksempel glede, tristhet, skam, skyld, avsky, interesse, forakt og sinne.

Sekundærfølelser – dine følelsesmessige reaksjoner på en primærfølelse

Se om du kan finne en følelse som du ofte synes er vanskelig å ha eller vise. Når denne følelsen likevel oppstår, hva er det du opplever eller viser i stedet?

Hvis du for eksempel synes sinne er ubehagelig, hva opplever og viser du i stedet hvis noen tråkker over grensene dine? Hvis du synes redsel føles svakt, hva opplever og viser du da når du er i fare? Hvis tristhet er for sårbart å dele, hva kommer i stedet til uttrykk når viktige ting ikke går som du hadde håpet?

[Bokutdraget fortsetter etter videoen.]

Hvis du kan begynne å svare på disse spørsmålene, har du også begynt å finne ut av hva sekundære følelser er, og hvordan de har en rolle i ditt liv.

Sekundærfølelser er det som gjør at du kan bli sint når andre minner deg om noe du misliker ved deg selv. Eller at du blir bitter og avvisende når du egentlig bare savner den du har mistet. Sekundærfølelser er det som får deg til å bli oppslukt av irrasjonelle katastrofetanker når du egentlig bare trenger at noen skal være der for deg.

De kan gjøre at du kan bli grenseløst irritert på en person du har såret og gjort vondt, eller overdrevent nervøs for å holde en presentasjon når du føler deg dum og skamfull. Sekundærfølelser kan også komme som sterk skyldfølelse overfor foreldrene dine hver gang du tenker på å si hva du egentlig føler.

Følelsene dine står nemlig ikke alltid i stil med hva som skjer eller har skjedd. Det er ikke slik at vi alltid viser hva vi egentlig føler. Det kan være at vi selv ikke vet hva vi føler, at vi ikke forstår det, at det oppleves forbudt, eller at vi ikke ønsker å vedkjenne oss det.

I slike situasjoner kan det komme andre følelser (sekundærfølelser) og dekke over det vi først følte (primærfølelser). Dette kan gjøre situasjonen uoversiktlig og vanskelig å forstå, siden følelsene som blir uttrykt, ikke virker å passe til det som egentlig foregår, og heller ikke gir deg informasjon om behovet ditt.

Du kan med andre ord ikke alltid stole på følelsene som synes på overflaten, verken hos deg selv eller andre.