Sterke negative opplevelser i barndommen er veletablert som risikofaktor for depresjon senere i livet. Slike erfaringer er vanlige, kan ha vedvarende virkninger og har ofte en felles familiekomponent. Blant slike erfaringer er tap av mor eller far, vannskjøtsel, fysisk, emosjonelt og seksuelt misbruk, ustabilt hjemmemiljø og vold (Jorm & Mulder, 2018).
En metaanalyse av statistiske sammenhenger mellom mishandling og overgrep i barndommen og depresjon og angst i voksen alder blant 116 000 deltakere, omfatter 19 studier. I 14 av dem målte de depresjon. I 13 av dem målte de angst. Måleinstrumentene var dels validerte skalaer, dels klinisk diagnose. Resultatene viser at seksuelle overgrep før 16 års alder dobler risiko for senere depresjon (OR = 2,04, 95 % CI: 1,65–2,53), mens fysiske overgrep øker risiko med en halv gang (OR = 1,49, 95 % CI: 1,29–1,72). Risiko for senere angstlidelse etter seksuelt misbruk økte med to og en halv gang (OR = 2,52, 95 % CI: 2,12–2,98) og etter fysisk misbruk med drøyt to tredjedeler (OR = 1,70, 95 % CI: 1,33–2,18) (Lindert mfl., 2014).
Overgrep tredobler risikoen
I en annen metaanalyse undersøkte forskerne hvilke typer barndomstraumer som er sterkest knyttet til depresjon i voksen alder. På tvers av 26 undersøkelser nesten tredoblet emosjonell mishandling risikoen for senere depresjon (OR = 2,78; 95 % CI: 1,89–4,09). Vannskjøtsel gav også nær tredobbelt risiko (OR = 2,75; 95 % CI: 1,59 – 4,74). Deretter fulgte seksuelt misbruk som ga to og en halv gang økt risiko (OR = 2,42; 95 % CI: 1,94–3,02), vold i hjemmet som ga dobbelt risiko (OR = 2,06; 95 % CI: 1,69–2,51) og fysisk mishandling som også ga dobbelt risiko (OR = 1,98; 95 % CI: 1,68–2,33). Blant både pasienter (kliniske utvalg) og folk flest (befolkningsutvalg) hadde vannskjøtsel størst effekt på senere depresjon. Blant pasienter tredoblet vannskjøtsel i barndommen risikoen for depresjon i voksen alder (OR = 3,04; 95 % CI: 0,69–13,44). Blant folk flest ga emosjonell mishandling enda større utslag med tre og en halv ganger økt risiko for depresjon i voksen alder (OR = 3,53; 95 % CI: 2,31–5,41) (Mandelli, Petrelli & Serretti, 2015).
Sterke negative barndomsopplevelser øker ikke bare risikoen for depresjon når man blir voksen, det påvirker også forløpet av depresjon. I to metaanalyser av henholdsvis befolkningsundersøkelser og kliniske forsøk undersøkte forskerne sammenhenger mellom overgrep og mishandling i barndommen (fysisk, seksuelt, vold, vannskjøtsel, familiekonflikt) og varighet, behandlingsrespons og tilbakefall etter psykologisk, farmakologisk og kombinasjonsbehandling av depresjon. Depresjon ble dels målt med validerte skalaer og dels kategorisk som f.eks. diagnose. Metaanalysen av befolkningsstudier omfatter 16 undersøkelser med 23 500 deltakere. Her viser resultatene at overgrep i barndommen nesten tredobler risiko for å utvikle tilbakevendende eller langvarige depressive episoder (OR = 2,75; 95 % CI = 1,95–3,91). Metaanalysen av kliniske forsøk omfatter 10 forsøk med 3 098 deltakere. Den viser at overgrep i barndommen nesten dobler risiko for å utvikle tilbakevendende eller langvarige depressive episoder (OR = 1,78; 95 % CI = 1,36–2,34) i tillegg til å redusere respons på behandling (OR = 1,43; 95 % CI = 1,11–1,83). (Nanni, Uher & Danese, 2012).
Forebygging kan redusere risikoen
En begrensning ved mange studier er at de bruker tversnittdata (sammenligninger på ett tidspunkt), ikke langtidsoppfølginger. En annen begrensning er at opplysninger om overgrep og mishandling gjerne er basert på selvrapportering. Selektiv og fordreid hukommelse, ønske om å skape mening, og falsk hukommelse kan da spille inn. Ytterligere en innvending kan være at mange studier måler depresjon med selvutfyllingsskalaer, ikke diagnoser.
Li, D’arcy og Mengs (2016) metaanalyse tar tak i alle disse problemstillingene. Den omfatter kun longitudinelle kohortstudier og studier der mishandling i barndommen er dokumentert, og det er brukt diagnostiske mål på depresjon. Bare åtte høykvalitetsstudier tilfredsstilte disse kriteriene. Resultatene samsvarer godt med tidligere metaanalyser. De finner at mishandling i barndommen dobler risiko for depresjon (OR = 2,0; 95 % CI: 1,37–3,01) og nesten tredobler risiko for angst (OR = 2,70; 95 % CI: 2,10–3,47). For depresjon og angst samlet slo de spesifikke mishandlingsformene ut slik: fysisk mishandling: dobbelt risiko (OR = 2,00; 95 % CI: 1,25–3,19), seksuell mishandling: to og en halv ganger økt risiko (OR = 2,66; 95 % CI: 1,88–3,75), vannskjøtsel: i underkant av dobbelt risiko (OR = 1,74; 95 % CI: 1,35–2,23).
Li og kolleger har også forsøkt å regne på hvor mye forekomsten av depresjon kunne vært redusert hvis vi hadde fått bukt med mishandling og overgrep mot barn. Beregningene er basert på såkalt Population Attributable Fraction (PAF). PAF er en statistisk metode for å gi et kvantitativt uttrykk for hvor mye vi kunne redusert forekomst med om risikofaktoren hadde vært redusert eller fjernet. Forfatterne kommer til at over halvparten av alle tilfeller av depresjon og angst globalt (diagnoser) kan tilskrives selvrapportert mishandling i barndommen. Men det kan ikke være korrekt.
Li og medarbeideres beregninger lider av flere alvorlige svakheter. De summerer effekter fra overlappende fenomener som fysisk misbruk, seksuelt misbruk og fysisk/emosjonell vannskjøtsel og mishandling som om dette var uavhengige fenomener. Men slik er ikke virkeligheten. Dette er fenomener som ofte opptrer sammen. De summerer også effekten av vannskjøtsel på angst og på depresjon som om disse lidelsene var uavhengige. Slik er heller ikke virkeligheten. Depresjon og angst opptrer ofte samtidig. Heller ikke tar de høyde for at årsakssammenhengen mellom risikofaktorene, vannskjøtsel, mishandling og overgrep i barndommen, og utfallet, depresjon og angstlidelser i voksen alder, ikke er tilstrekkelig entydig avklart. Mange andre omstendigheter i livet kan spille inn. Til sammen fører dette til at PAF blir kraftig overestimert, noe de også selv antyder.
Når det er sagt, rapporterer alle disse studiene, også studien til Li og medarbeidere, risiko-resultater (OR) som sier noe viktig om den negative effekten som vannskjøtsel, mishandling og overgrep i barndomsår, har.
Konklusjon
Depresjon og angstlidelser står for halvparten av tapte friske leveår fra psykiske lidelser og er landets dyreste sykdommer for samfunnet (Se Artikkel 1). Mishandling, vannskjøtsel og overgrep i barndommen er betydelige risikofaktorer for utvikling av depresjon og angstlidelser i voksen alder. Gjennomgående to- til tredobler det risikoen. Det gjelder enten man baserer seg på selvrapportering eller dokumenterte overgrep. Det gjelder enten man baserer seg på validerte skalaer eller diagnoser. Mishandling i barndommen har også stor betydning for forløp og behandling av depresjon. Pasienter med depresjon som har vært mishandlet i barndommen, har mer langvarige episoder, responderer dårligere på behandling og har hyppigere tilbakefall. Vannskjøtsel og emosjonell mishandling ser ut til å gi sterkest effekt. Men også seksuelle og fysiske overgrep gir betydelige effekter.
Mishandling og overgrep øker risikoen for depresjon og angst betydelig.
Kilder
Jorm, A. F. & Mulder, R. T. (2018). Prevention of mental disorders requires action on adverse childhood experiences. Australian & New Zealand Journal of Psychiatry, 52, 316–319. doi:10.1177/0004867418761581
Li, M., D’arcy, C. & Meng, X. (2016). Maltreatment in childhood substantially increases the risk of adult depression and anxiety in prospective cohort studies: systematic review, meta-analysis, and proportional attributable fractions. Psychological Medicine, 46, 717–730. doi:10.1017/S0033291715002743
Lindert, J., von Ehrenstein, O. S., Grashow, R., Gal, G., Braehler, E., Weisskopf, M. & G. (2014). Sexual and physical abuse in childhood is associated with depression and anxiety over the life course: systematic review and meta-analysis. International Journal of Public Health, 59, 359–372. doi:10.1093/eurpub/cku162.051
Mandelli, L., Petrelli, C. & Serretti, A. (2015). The role of specific early trauma in adult depression: a meta-analysis of published literature. Childhood trauma and adult depression. European Psychiatry, 30, 665–680. doi:10.1016/j.eurpsy.2015.04.007
Nanni, V., Uher, R. & Danese, A. (2012). Childhood maltreatment predicts unfavorable course of illness and treatment outcome in depression: a meta-analysis. American Journal of Psychiatry, 169, 141–151. doi:10.1176/appi.ajp.2011.11020335
