Det siste året, spesielt utslettelsen av Gaza, har kastet Europa ut i en identitetskrise. Det er blitt vanskelig å opprettholde vår selvoppfatning.
Vesten identifiseres med og i fronten for frihet, likhet og menneskerettigheter. Vestlige makters støtte til å begå og dekke over de grusomste forbrytelser i Palestina, gjør at mange kjenner på en akutt kognitiv dissonans fra hvordan vi anser oss og det som faktisk utspiller seg.
Gaza har katalysert refleksjoner om våre kjerneverdier og bevisstheten på sammenhengende mellom verdens lidelser. Ekkoene runger fra den brutale kolonialiseringens arv, helt fra Lappland til Kongos koboltminer og verdens miljøkatastrofer.
Før det amerikanske presidentvalget raste debatten om vi skal utfordre USAs forhold til folkeretten til fordel for Midtøsten. Når den nye presidenten allierer seg med diktatorer som anses som en trussel for Europas frihet, er folk fra alle samfunnslag tvunget til å stå opp for at Europa må kjempe for frihet og en rettsbasert verden, mot ekstremt kapitalistiske tech-regimer og få bukt med den voksende høyreekstremismen.
Vår velstand og utvikling har sin pris som betales av de utenfor kontinentets grenser, men på et punkt vil alle rammes. Krisen slår oss mest når vi selv blir sårbare. Endringer må til for å holde på en ønsket europeisk identitet med likhets- og frihetsidealer.
Skolenes og medienes narrativ om Europa som sentrum for verdens kunnskap og frihet ser ut til å ha kommet til kort. Kunne det vært et alternativ å forsøke å skape en global, menneskelig tilhørighet som rommer en felles arv, hvor vi lærer om ulike sivilisasjoners utvikling av hverandre? Mange fagfelt kunne nyttiggjort seg ved å tilby utvidede perspektiver på vår verdensforståelse, inkludert psykologi.
Et eurosentrisk narrativ på utviklingen av psykologi bidrar til å opprettholde en idé hvor «vi» vet mest om psykologiske prosesser og behandling. Når man i enhver forelesning av psykologifagets historie «primes» med hvite, mannlige ansikter fra det siste århundret, kjenner man ikke til noe annet. Kunnskap om andre sivilisasjoners utvikling på fagfeltet kan øke reell kulturell ydmykhet og kompetanse.
Det er mange eksempler på andre sivilisasjoners bidrag til psykologifeltet. Her nevnes noen fra «den islamske gullalderen», kjennetegnet av massiv vitenskapelig og kulturell utvikling mellom 700 og 1300-tallet. I islam anses sjelen og vårt ego – vårt indre – som forbundet med kroppen. Psyken manifesterer seg i hvordan vi har det kroppslig. Dette har vært førende for flere østlige vitenskapsmenn.
Vi lærer at kognitiv terapi ble utviklet i USA på 1960-tallet, av navn som Aaron Beck og Albert Ellis. Det kan påvirke oss til å forstå denne terapiformen som utviklet «av og for oss» i Vesten, og vanskelig tilgjengelig for de «utenfra». Kanskje anser vi oss også som mer viderekomne hvor vi har noe å gi resten av verden.
Men er det slik? Mange vet at den kognitive terapiens røtter stammer fra de greske stoikernes filosofi om å bruke fornuft for å overkomme vanskelige følelser. Det mange ikke vet er at dette tankegodset eksisterte i århundrer før Vesten videreutviklet det. Det ble omgjort til anvendbar kognitiv terapi på 800-tallet av de persiske pionerne Abu Zayid al-Balkhi og Muhammad al-Razi.
Al-Balkhi holdt til i dagens Afghanistan. Hans psykologiske mesterverk, «Sjelens vedlikehold», ble oversatt til norsk i 2015 av psykolog Arne Repål. Blant al-Balkhis bragder var at han trolig var den første som klart skilte mellom mentale og psykologiske forstyrrelser og mellom psykoser og nevroser. Han var også den første til å klassifisere emosjonelle lidelser i tråd med moderne tilnærming, hvor nevroser ble delt i typene frykt og panikk, sinne og aggresjon, tristhet og depresjon og tvangsforestillinger. Ifølge han kunne negative tanker føre til angst, sinne og tristhet, som igjen kunne føre til psykiske lidelser.
Al-Balkhi foreskrev en behandling hvor vi kan snakke til oss selv på en slik måte at vår tenkning påvirker våre følelser, helt i tråd med moderne kognitiv terapi. Han går enda lenger fordi han også beskriver en forebyggende tilnærming til maladaptive tanker, hvor man skal sette av tid i gode stunder til å utvikle gode tanker og følelser. Han beskrev også sammenhengen mellom menneskets psykiske og somatiske tilstand, og forespeilet dagens biopsykososiale modell.
Al-Balkhi var den første vi vet om som beskrev forskjellen mellom endogen og reaktiv depresjon. Over tusen år senere har Vesten kreditert Emil Kraeplin for dette. At al-Balkhi og hans bok ikke nevnes i noen historisk oversikt eller finnes på pensumlistene, gir et stort kunnskapshull i forståelsen av hvordan fagfeltet har utviklet seg.
Muhammad al-Razi levde på samme tid som al-Balkhi, men i Baghdad, datidens sentrum for vitenskapelig utvikling. Hans teorier hadde stor innflytelse på medisin og psykiatri i verden i flere århundrer. Al-Razi argumenterte også for en sammenheng mellom mental og fysisk helse. Han mente at mentale lidelser måtte bli behandlet på samme måte som medisinske tilstander, og foreskrev både medisiner, diett, aromaterapi, psykoterapi og musikkterapi.
Som direktør på et av Baghdads sykehus opprettet han den første psykiatriske avdelingen man vet om, så folk kunne få behandling for både kropp og sinn. Han beskrev flere nevropsykiatriske lidelser som mani, delirium, infantil epilepsi og ulike psykoser.
Al-Balkhi og al-Razis tankegods finner vi igjen hos flere østlige vitenskapsmenn og filosofer, blant annet den store Ali Ibn e Sina, kjent i medisinvitenskapens historie under det latinske navnet Avicenna.
Tiden er moden for å inkludere slike bidrag fra andre kulturer inn i psykologifaget. Vår identitet som europeere er bundet sammen med andre sivilisasjoner. En erkjennelse av dette hjelper oss å forstå at alle er avhengig av hverandre, kan lære av hverandre og utvikle seg. Det nærer menneskesynet om likeverdighet og reell respekt mellom mennesker med ulikt opphav.
Med selektive historiske narrativer hvor vi ikke blir kjent med andre folks frihetskamper og intellektuelle bidrag, lærer man ikke å se andre mennesker på linje med en selv. De blir fort noen som skal belæres eller hjelpes. I verste fall anses de ikke like viderekomne og verdifulle som oss. Da kommer man seg ikke ut av diskrepansen mellom hva vi står for og hvorfor tusener blir brutalt drept og fordrevet til vår taushet.
Europeisk identitet er delvis bygd opp rundt en bevissthet om at en «andre» utgjør en trussel, enten det er Russland eller islam. Men det vi nå ser foran oss er verdens maktsyke på en side, og folket både i øst og vest som roper om den samme friheten og likeverdet på den andre. Da spørs det om en europeisk identitet er tjent med trusselen om «de andre» og eurosentriske perspektiver som bidrar til at andre ikke likestilles med oss.
Vi kan forestille oss hvordan allmenn kunnskap i skole og akademia om at verdens første psykiatriske avdelinger oppstod i Irak, og kognitiv terapi i Afghanistan for over tusen år siden, hadde vært med å påvirke vårt syn på menneskene derfra. Kanskje hadde det vært mindre uoverensstemmelse mellom europeiske verdier og hvordan politikere og medier har tillatt seg å omtale konfliktene, invasjonene, lidelsene og menneskene «der».
Kanskje hadde vi ikke trengt å høre Trumps utspill eller se Musk fronte fascist-symbolikk for å forstå hvor vi har havnet. Men det er aldri for sent å se seg selv i nye lys og åpne seg for ny lærdom.