Det er oppsiktsvekkende å følge med på de endringene som skjer i verden i dag. Jeg er født på 80-tallet og har alltid opplevd verden – eller snarere min verden, Vesten – som et sted der fellesskap, frihet, åpenhet og inkludering har vært dominerende prinsipper.
Demokratiet har vært stabilt og selvsagt.
Men i dag innser jeg at dette synet har vært preget av en viss naivitet.
Jeg har verken vært spesielt politisk aktiv eller vist noe særlig engasjement i de geopolitiske strømningene som har formet vår tid. Noe jeg mistenker har bidratt til min naivitet – at jeg har tatt demokratiet for gitt.
Nå forstår jeg at det må forsvares, og mitt bidrag som psykologspesialist og gruppeanalytiker vil naturligvis bære preg av det jeg kan – psykologi, dialog og relasjoner.
Hvordan fikk polariseringen så dype røtter? Utviklingen vi ser i dag, særlig i land som USA, bekymrer meg sterkt. Ikke nødvendigvis fordi jeg frykter krig, men fordi de demokratiske verdiene jeg alltid har sett som selvsagte, nå trues på flere nivåer og fra ulike hold.
Menneskesinnet er sårbart for splittelse. Når frykt dominerer, svekkes evnen til refleksjon, og våre instinkter overtar.
Det blir lettere å kategorisere verden i svart-hvitt, godt og ondt, oss og dem. Symboler og realiteter blandes sammen, og grensene mellom fantasi og virkelighet viskes ut.
I et slikt klima får potente følelser som raseri, avmakt og hat fritt spillerom. Når disse følelsene blir for overveldende, kan vi bli løsningsorienterte og handle impulsivt – eller trekke oss tilbake i taushet, som faktisk kan være vel så ødeleggende for dialogen.
En tilspisset oss-dem-retorikk florerer. Polariseringen øker. Meninger blir mer ekstreme, og steile fronter bygges. Men hvor blir det av dialogen? Har vi blitt så opptatte av hva som gjøres mot meg at vi glemmer å spørre hva som skjer mellom oss?
Det er lett å avvise meninger vi finner ekstreme. Selvfølgelig må vi få mene hva vi vil, men vi må også ta ansvar for å lytte.
Når vi knebler meningsmotstandere, forsvinner ikke meningene deres – de forsterkes. Ekskludering skaper mistillit og sinne, og vi ender opp i ekkokamre der vi kun bekrefter våre egne holdninger.
I stedet for å fremme ekte dialog, har vi fått en form for debatt hvor målet er å overbevise, ikke forstå. Hvis vi kun ønsker å endre andres syn, men ikke er åpne for innsikt fra dem, risikerer vi fastlåste posisjoner.
Det er viktig å være åpen for at også de vi er uenige med kan ha gyldige perspektiver. Det betyr ikke at vi skal akseptere alt, men de kan være mer hensiktsmessig for dialogen og relasjonen.
For om vi avviser denne muligheten, er vi selv med på å fremmedgjøre den andre. Men meninger eksisterer aldri i et vakuum. De formes i relasjoner, i fellesskap.
Og relasjoner krever noe av oss. De krever at vi av og til legger vårt eget perspektiv til side og faktisk lytter. At vi lar oss berøre av andres ord – ikke nødvendigvis for å være enige, men for å møte uenighet med undring og nysgjerrighet fremfor avvisning og fremmedgjøring.
Dialog handler ikke bare om å ville påvirke den andre, men også om å være villig til selv å bli påvirket. Går vi inn i en samtale kun for å endre den andres syn, uten en åpenhet for at de kanskje har verdifulle innsikter eller følelser som kan annerkjennes, risikerer vi å kjøre oss fast.
Respekt for at andre kan ha gyldige perspektiver, uten at vi nødvendigvis trenger å være enige, er avgjørende for en ekte dialog.
Vi har alle nære relasjoner – mennesker vi står nær, men som kanskje tenker helt annerledes enn oss. Hvordan vi lytter til og snakker med disse menneskene betyr noe. Det er i disse møtene at vi utforsker viet – det som skjer mellom oss.
Poenget er ikke at vi aldri skal uttrykke sterke følelser eller heve stemmen i en samtale. Noen ganger er det nødvendig – følelser skaper engasjement som ofte er drivkraften bak viktige endringer.
Men vi må samtidig spørre oss selv: Fører vår kommunikasjonsform oss nærmere en løsning, eller bidrar vi ubevisst til økt polarisering?
Når rop og fordømmelse blir dominerende strategier, risikerer vi å forsterke ekkokamre snarere enn å bygge bro mellom mennesker.
Å møte motsetninger med åpenhet er en krevende øvelse, men det er nettopp i dette rommet – mellom oss – at muligheten for genuin forståelse oppstår. Å være villig til å lytte, til å reflektere over egen posisjon, til å anerkjenne at også den andre bærer på erfaringer som former deres syn, er ikke et tegn på svakhet. Det er tvert imot en styrke.
For som Søren Kierkegaard en gang sa: «Den som vil forstå et annet menneske, må aldri lytte til ordene han sier, men heller til den meningen som ligger bak ordene.»