I løpet av det 20. århundre opplevde den dystopiske litteraturen en renessanse innenfor europeisk åndsliv. I kjølvannet av grusomme verdenskriger og teknologiske nyvinninger, ble denne litterære sjangeren et viktig verktøy for å reflektere rundt de dramatiske omveltningene i verdenssamfunnet (Claeys, 2010; Haarberg, Selboe & Aarset, 2007). Spesielt én av disse bøkene, Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley (1932), fyrte opp under samfunnets kollektive forestillingsevne.
Huxley sjokkerte sin samtid med en forstyrrende fremstilling av et framtidssamfunn blottet for alle menneskelige kvaliteter. Et samfunn hvor mennesker ikke lenger blir født, men produsert på samlebånd og hvor virkelige mennesker, slik vi kjenner oss selv i dag, lever i et reservat i New Mexico, som relikvier fra en svunnen tid.
Veldig få av Huxleys fremtidsprediksjoner – hvis noen – har blitt til virkelighet. Allikevel er bokens grunnpremiss mer aktuelt enn noen gang: Hva vil skje, når mennesket får makt til å forme sine egne biologiske forutsetninger; ikke bare våre fysiske kropper, men også vår fenomenologiske opplevelse av virkeligheten – vårt sinn, vår psykologi?
Transhumanisme
Disse spørsmålene blir behandlet innenfor en gren av filosofien som kalles transhumanisme. Begrepet transhumanisme referer til en sosial og filosofisk bevegelse som jobber for å promotere og utvikle teknologier som har potensial til å fremme grunnleggende menneskelige ferdigheter (Encyclopædia Britannica, 2019). Begrepet ble lansert av Julian Huxley i 1957, en berømt biolog som tilfeldigvis – eller kanskje ikke? – var broren til Aldous Huxley (Encyclopædia Britannica, 2019).
Transhumanisme høres kanskje ut som en mørk fremtidsfantasi av typen Black mirror eller Orphan black. Sannheten er at transhumanismen er et felt som har vært i utvikling over ganske lang tid allerede.
Det eksisterer for eksempel en hel gren innenfor kognitiv nevrovitenskap, kjent under navnet brain–machine interface, som utforsker grensene mellom kropp og maskin. Denne typen teknologi gjør det mulig for mennesker med bevegelseshemninger å styre en pc-markør, eller bevege en mekanisk protese, ved hjelp av tankens kraft alene (Gazzaniga, Ivry & Mangun, 2014).
I februar 2019 skrev MIT Technological Review at et kontroversielt eksperiment i genredigering hadde blitt gjennomført i Kina. Hensikten var å undersøke om to spedbarn kunne utvikle resistens mot HIV-viruset. Effekten av denne «behandlingen» er ennå uvisst, men en mulig bieffekt er at tvillingparet utvikler økt kognitiv fungering innenfor læring og hukommelse (Regalado, 2019).
Homo sapiens eller homo deus?
Utenfor forskningens sfære finnes det også en rekke forsøk på transhumanisme. I 2014 skrev den britiske avisen The Guardian (Jeffries, 2014) om Neil Harbisson, en kunstner som omtaler seg selv som verdens første kyborg, altså en blanding av menneske og maskin. Harbisson har implantert en antenne i hjernen som, i følge kunstneren selv, tillater ham å koble seg opp mot internett via blåtann. Harbisson påstår at han kan høre ultrafiolett lys og lytte til malerier.
Den israelske historikeren Yuval Harari (2015, 2017) har spådd at flere ekstreme modifiseringer av menneskekroppen kommer til å bli hverdagskost i løpet av relativt kort tid. Harari hevder at den teknologiske utviklingen skjer såpass raskt at menneskeslekten snart vil være i stand til å ta kontroll over sin egen evolusjon. Han hevder at et slikt skifte i menneskets utviklingshistorie vil endre våre eksistensielle grunnbetingelser på en dramatisk måte – at vi, på et fremtidig tidspunkt, vil være like lite i stand til å forstå det indre livet til homo sapiens, som vi i dag er i stand til å forstå det indre livet til neandertalerne. Da har vi, i følge Harari, blitt en helt ny art: homo deus.
Vår tids ideologiske slagmark?
Om mennesket bør, eller ønsker, å gjennomføre en slik overgang fra homo sapiens til homo deus er derimot et helt annet spørsmål. Det er massive problemer knyttet til transhumanistisk tankegods. Denne typen filosofi har en bitter ettersmak av eugenikk og klasseskiller. Hvem skal få tilgang til eventuelle modifiseringer? Hvordan blir forholdet mellom modifiserte og ikke-modifiserte mennesker? Hva vil skje med verdigrunnlaget til homo sapiens, for eksempel empati, demokrati og likeverd?
Vi lever alle i en «vidunderlig ny verden».
Hvordan det vil skje, er mer uklart. Bare fremtiden kan gi oss svarene, og fremtiden holder alltid kortene tett til brystet. En tinge er imidlertid sikkert: Vi lever alle i en «vidunderlig ny verden», og det er vårt kollektive ansvar å stake ut kursen.
Kilder
Claeys, G. (2010). The origins of dystopia: Wells, Huxley and Orwell. I G. Claeys (red.), The Cambridge Companion to Utopian Literature (s. 107–132). Cambridge: Cambridge university press. doi:10.1017/CCOL9780521886659.005
Gazzaniga, M. S., Ivry, R. B. & Mangun, G. R., 2014. Cognitive Neuroscience: The Biology of the Mind. New York: Norton.
Haarberg J., Selboe, T. & Aarset, H. E. (2007). Verdenslitteratur: Den vestlige tradisjonen. Oslo: Universitetsforlaget.
Harari, Y. (2015). Sapiens: A Brief History of Humankind. London: Vintage Books.
Harari, Y. (2017). Homo Deus: A Brief History of Tomorrow. London: Vintage Books.
Huxley, A. (1932/2008). Vidunderlige nye verden. Oslo: Aschehoug.
Jeffries, S. (2014, 6. mai). Neil Harbisson: the worlds first cyborg artist. The Guardian. Hentet fra https://www.theguardian.com/
Regalado, A. (2019, 21. februar). China’s CRISPR twins might have had their brains inadvertently enhanced. MIT Technology Review. Hentet fra https://www.technologyreview.com/
Transhumanism (2019). I Encyclopædia Britannica. Hentet fra https://academic.eb.com/
