Jeg var livredd for at morfar skulle komme og ta oss. I mange år trodde jeg at han var farlig. Det var slik mor beskrev ham. En gang hadde han forsøkt å drepe henne, sa hun. Far og resten av den tyrkiske familien min trodde på det mor fortalte. Jeg tror at hvis far hadde fått sjansen, ville han banket morfar helseløs.

Men en julaften kom morfar og mormor og hentet oss. Jeg husker ikke hvorfor de kom. Dette var etter at mor og far hadde flytta fra hverandre. Vi hadde bodd på et krisesenter rett før jul.

Jeg tror jeg må ha vært ganske redd. Jeg hadde lært at jeg ikke skulle stole på mormor og morfar. På vei inn fra bilen bar morfar lillebroren min i armene. Jeg gikk alene. Stua var pyntet med juletre, og det luktet pinnekjøtt fra kjøkkenet. Vi kunne drikke så mye brus vi ville, og de hadde småkaker og mandariner vi kunne forsyne oss av. De hadde funnet fram en masse leker som lå strødd på gulvet, og jeg la meg på teppet for å leke.

Mor var 14 eller 15 år gammel da hun kom dit fra Iran. De ble adoptivforeldrene hennes, og hun var der noen få år. Siden har hun brukt utrolig mye krefter på å hate dem.

Morfar gjorde noe helt annet

Jula hos mormor og morfar er den beste jula i hele mitt liv. Jeg husker mormors hender når hun løftet meg opp på fanget og morfar som lot oss leke rundt beina sine. Han satte seg ned på gulvet litt lenger borte. Så lot han meg leke alene der jeg holdt på. Han fant et bankebrett og begynte å hamre med en lekehammer. Han sa ingenting, bare slo på pinnene som stod opp av brettet.

Jeg var ikke vant med at voksne lekte på en slik måte. Sammen med far gjorde jeg helt andre ting. De gangene mor kjøpte leker til oss, var det bare så vidt at hun gadd å hjelpe oss med å åpne pakningen. Hun ga oss beskjed om å gå bort i en krok og leke der. Så ble hun sint om vi ikke var stille. Morfar gjorde noe helt annet. Jeg forstod ikke hva han drev på med. Det var bare en jevn bankelyd og den store mannen som slo på trepinnene.

Jeg slapp det jeg hadde i hendene, og gikk bort til ham.

Da merket jeg den sterkeste formen for kjærlighet jeg har kjent i mitt liv. Han sa ingenting. Bare viste at han var glad i meg. Jeg kan fortsatt høre lydene av bankebrettet. Morfar merket sikkert at jeg lente meg tett inntil ham. Han lot meg få låne hammeren, og så banket vi sammen. Jeg slo, og han snudde brettet når alle pinnene var slått ned, og vi kunne starte på nytt fra den andre siden.

Det må ha vært rart for morfar og mormor å ha to barnebarn de aldri fikk lov å besøke. De så jo hvor ille vi hadde det, men de slapp ikke til. Mormor skrev meldinger til barnevernet om hvordan det var hos oss, men i mange år lurte mor barnevernet, og de lot oss bli værende.

Hvor var fars muskler?

Jeg har brukt så utrolig mye tid på å tenke gjennom livet mitt. Jeg klarer ikke å skille mellom hva som kan regnes for normalt, og hva som er helt sykt.

Jeg var nettopp fylt åtte år den dagen barnevernet kom og hentet oss. Hele den tyrkiske familien min satt hjemme i stua. Onkler og tanter. Sofaen var full da det ringte på døra.

Jeg fikk beskjed om å følge med de to som kom. Jeg tenker på hvor forvirret jeg må ha vært denne dagen. Hvordan blikket mitt må ha lett i rommet etter noen som kunne forklare meg hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg virkelig bli med disse to fremmede ut i bilen og så bare forsvinne? Er det ingen av dere som skal være med meg? Så hadde jeg ikke noe valg. Jeg tok ranselen min i den ene hånda og hadde en hånd ledig så jeg kunne leie den fremmede mannen ut til bilen. Far ropte, og mor gråt. Mannen og damen brukte ord og setninger som ikke var ment at jeg skulle forstå.

Hvor var fars muskler denne dagen? Jeg kjente hvor våt jeg var på kinnet av klemmen fra mor. Hun hadde gjort et siste forsøk på å redde oss. Hun brukte de knepene som hadde virket tidligere.

«Skal jeg finne noe til dere? Vil dere ha kaffe? Et glass vann? Kan vi sette oss ned og snakke om det?»

Så ryddet hun rotet som lå på gulvet. Mor snakket og gråt og smilte og ørtet. Far ropte og diskuterte. Mannen og damen lot være å ta av seg skoene. De ventet i yttergangen. Papirene holdt de i hånda. Lillebroren min og jeg stod ved døra til kjøkkenet. Vi kunne sneket oss inn på rommet og gjemt oss under dyna, så fikk vi beskjed om å kle på oss ytterklærne, og så kjørte de oss bort.

«Barn elsker dyr»

Den fremmede mannen og damen fulgte oss fra bilen og bort til det nye huset vi skulle bo i. Hun som skulle bli fostermora, åpnet døra, og hundene kom veltende mot oss. Å være redd hunder er som å være redd edderkopper. Hundene var bitte små, men størrelsen har ingen betydning. Dette kan en hundeeier aldri forstå, hvordan det er for et barn som er livredd hund, å ta på pelsen til slike dyr. Det kunne vært slanger. Slanger og hunder er omtrent like farlige. Så kunne de tvunget fosterbarna til å ta på slangene og la dem lukte barna i ansiktet.

De ville at hundene skulle bli kjent med oss. Jeg måtte lære meg hvordan vi taklet dem. De beit når jeg håndterte dem feil. De glefset i ansiktet og hånda. Ikke livsfarlig, men jeg lærte å leve med hund, og senere ble den ene hunden en av min beste venner.

Hvem kan du snakke til når du ligger om kvelden og gruer deg til neste skoledag? Hvem var de folkene som mannen og damen hadde kjørt oss til? Hva var de lydene jeg hørte inne fra stua? Skulle de ha fest? Ville det komme fremmede? Jeg hørte at hundene tasset utenfor rommet vårt. Hundene var sikkert noe de hadde brukte som argument den gangen disse folkene ble valgt til fosterhjem.

«Barn elsker dyr», hadde de sikkert sagt. «Tenk hvor flott det er å vokse opp i en familie med seks hunder.»

Den nye skolen

Jeg lente meg over kanten på køyesenga. Lillebroren min lå under meg. Han sov allerede.

Første dagen på den nye skolen gruet jeg meg helt sinnssykt. Jeg hadde så ekstremt vondt i magen. Fostermora hadde lagt fram nye klær. Men jeg tok på meg de klærne jeg hadde gått med dagen før. Det var klær mor hadde kjøpt for lenge siden, som jeg hadde vokst ut av. Da jeg kom inn på kjøkkenet, ville fostermora at jeg skulle gå tilbake på rommet og skifte. Men hun forstod at det kom jeg aldri til å gjøre. Ved frokosten spurte jeg etter far.

«Kommer far for å være med oss på skolen?» spurte jeg.

«Nei, det er jeg som skal følge dere», svarte hun. «Vet lærerne at vi skal komme?»


«Selvfølgelig, de gleder seg til å se dere. Det er ikke hver dag de får nye barn i klassen.»


«Tenk om de andre ikke vil være med oss?»


«Dere kommer til å like den nye skolen. Det er en skole hvor alle er snille, og jeg vet at læreren gleder seg til å se dere.»

Nesten normal

Vi tok på oss ytterklærne, og jeg fant ranselen som var helt tom, med bare et pennal i bunnen. Fostermora hadde smurt mat som hun la i sekken min. Jeg holdt min bror i hånda og var helt alene.

Hva kom de til å spørre om på skolen? Hvem er faren din, hvem er hun damen? Hvorfor har du flyttet hit? Hvor bodde du før?

«Du kan fortelle om hundene våre», foreslo fostermora. «Det er sikkert ikke mange i klassen som har seks hunder.»

«Så hyggelig at du vil begynne hos oss, Selim», sa rektor.

Hver dag det neste året ringte de fra skolen for å fortelle om noe jeg hadde gjort. Jeg fyrte av brannalarmer, lurte meg unna leksene og sloss med alle utenom de andre i klassen min. Det gjorde ingenting om jeg fikk juling. Skolen krevde en måte å oppføre seg på som jeg aldri hadde lært. Hvordan vi jobbet i gruppe, holdt presentasjoner for klassen, leste høyt fra leksa eller spiste niste uten å kaste papiret i hodet på jentene som satt foran i klasserommet.

Jeg brukte mest tid på å tulle. De andre lo. Lærerne forsøkte å roe klassen, og når det ble stille og vi skulle i gang med det lærerne hadde tenkt, fant jeg på noe nytt tull. De eneste timene jeg satt stille, var i musikk- og historietimene. Da var jeg nesten normal.