– It can be your darkest night, keep on walking towards the light, synger Richard med sikker rockerøst fra scenen under Schizofrenidagene. Han er frontfigur i musikkterapibandet Starmancer, som består av terapeuter og pasienter fra Sola DPS. Men i den taktfaste og følelsesmettede fremførelsen får man inntrykk av at de aldri har gjort noe annet enn å være musikere.
Når de avslutter, og applausen omsider dør ut, setter vi oss ned med musikkterapeut Torgrim Vågan. Han forteller at han føler seg mest som gitarist og bare delvis som musikkterapeut når de spiller sammen, til tross for at bandet ble opprettet som del av et behandlingstilbud.
Etterlyser flere musikkterapeuter
Musikkterapi som behandlingsform har vokst i popularitet de siste årene, men er fortsatt sjelden vare, til tross for at Helsedirektoratet gir det høyeste anbefalingsgrad, og at metoden har fått påvist god effekt på et mangfold av pasientgrupper. Vågan håper at flere snart ser verdien i metoden:
– Det er litt rart at vi ikke har flere musikkterapeuter ennå. Vi har høyeste anbefalingsgrad, og evidensen er på samme nivå som for eksempel kognitiv atferdsterapi.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Vågan påpeker at pasienter med psykose, som er notorisk vanskelig å behandle, er en av gruppene musikkterapi har god effekt på.
– Evidensen viser at personer som har en psykoselidelse får spesielt godt lette på de negative symptomene forbundet med lidelsen. Det vil si at musikkterapi hjelper mot fravær av motivasjon, tilbaketrekning fra sosiale situasjoner og tap av kontakt med følelsene. Dette er viktig, for i motsetning til de positive symptomene, som for eksempel hallusinasjoner, er dette noe som medisiner og annen behandling i mindre grad har klart å gjøre noe med.
Vågan understreker at musikkterapi ikke er ment å erstatte andre behandlingsmetoder, men er tenkt som et supplement.
En annen vei inn
Vågan var tidligere ansatt ved Sola DPS i Rogaland, men har nå fortsatt med liknende musikkterapeutisk arbeid ved Søndre Oslo DPS. Bandprosjekter som det som fremførte under Schizofrenidagene, er en av de mer omfattende måtene han jobber musikkterapeutisk på. Ofte gjøres det så enkelt som ved å opprette «lyttegrupper», en form for gruppeterapi hvor medlemmene tar med seg egen musikk og snakker om hva den betyr for dem.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– Musikk blir en annen vei inn til pasientene, du kan komme i kontakt med følelser og kropp på en måte som det ikke alltid er like lett å få til gjennom den verbale ruten.
Pasientvitnet Liv Fevang delte scenen med Torgrim Vågan i forkant av konserten, og fortalte publikum om sine erfaringer:
– En av de viktigste opplevelsene for meg i musikkterapi må ha vært da jeg fikk et trekkspill i hendene. Trekkspill er et fantastisk instrument. Terapeuten viste meg hvordan jeg skulle spille en C i bassen og tangentene på høyrehånden, og i det jeg trakk i belgen så kjente jeg, for første gang på så lenge jeg kan huske, at noe bevegde seg i kroppen min.
Relasjoner gjennom musikken
I måten Fevang beskrev sitt møte med helsevesenet på, kunne man ane en kritikk av konvensjonell psykoterapi.
– Man må huske at det finnes mange sånne som meg, som har en traumehistorie i bunn, som ikke har kontakt med kroppen sin og følelsene i den. Og da hjelper det ikke bare å sitte snakke om det i time ut og time inn.
Torgrim Vågan omtaler musikkterapi som ressursorientert. Man fokuserer mindre på symptomer og er mer opptatt av mestring, samarbeid og relasjoner.
– Musikk er en veldig subjektiv greie. Det er vanskelig å vite hvordan musikken kommer til å påvirke hver enkelt. Når vi lager disse musikkgruppene, enten det er band, lyttegrupper eller andre tiltak, ser vi hvor meningsfullt det er for mennesker å skape og gjøre musikk sammen.
– Vi ser at det fremmer livsglede og motivasjon og hjelper mennesker ut av isolasjon.
