Det vanskelige båndet mellom forelder og barn

Relasjonen mellom forelder1 og barn er blant de sterkeste emosjonelle båndene som eksisterer. Dette båndet er vårt første inntrykk av den sosiale virkeligheten og fungerer som en modell for alle senere relasjoner.

I motsetning til insekter og fisk har menneskeslekten valgt å investere enorme ressurser i å oppdra et lite antall barn, som vi ofte har et livslangt forhold til (Bereczkei, 2012). Kjærligheten til våre nærmeste er altså signert med biologiens blekk. Jeg synes dette er en vakker tanke!

Selv om vi er biologisk predisponert til å elske våre barn, betyr dette på ingen måte at barnas beste alltid er vårt fremste fokus. Det betyr heller ikke at båndet mellom foreldre og barn er ukomplisert, tvert i mot! Denne relasjonen er en krevende øvelse i balansekunst, og det er helt normalt å snuble. Dette er en påregnelig, kanskje til og med nyttig (Winnicott, 1971), del av en normal oppvekst. Likevel kan en alvorlig forstyrrelse i tilknytningen få store utviklingsmessige konsekvenser for barnet i alle livets faser (se for eksempel Dagan, Facompré & Bernard, 2018; Pallini, Chirumbolo, Morelli, Baiocco, Laghi & Eisenberg, 2018).

Vi skal se hvordan tre kunstnere – Egon Schiele, Franz Kafka og Lucian Freud – har bearbeidet kompliserte tilknytnings­relasjoner på en slik måte at det fått følger for kunst- og litteraturhistorien. Disse tre kunstnerne har maktet å gi et språk til den mørkere siden av kjærligheten mellom forelder og barn, en side som de fleste av oss er skånet for, men som altfor mange har måttet leve igjennom.

Forhåpentligvis kan disse tre eksemplene gi en følelse av gjenkjennelse og felleskap til de av oss som har opplevd vanskeligheter i sine egne tilknytningsrelasjoner.

Egon Schiele – fanget i morens skjød

Den østerrikske kunstneren Egon Schiele (1890–1918) er kjent for sin kompromissløse behandling av menneskekroppen. Han avbildet gjerne forvridde, groteske kropper mot en hvit bakgrunn, og viste en spesiell interesse for avbildning av kroppen under påvirkning av intense psykologiske tilstander (Steiner, 2017). Denne praksisen hadde et tidligere forelegg innenfor medisinfaget: Nevrologene ved sykehuset La Salpêtriér i Paris ble berømt for sin fotografiske dokumentasjon av hysteriske kvinner under påvirkning av kraftige psykosomatiske anfall (Blackshaw, 2007; Martin, 2014).

Den billedlige fremstillingen av relasjonen mellom mor og barn har en spesiell betydning innenfor Schieles oeuvre. Kunstnerens portrettering av mor–barn-dyaden er mørk, dyster og skremmende (Steiner, 2017). I maleriet Dead mother I har Schiele valgt å avbilde et spedbarn som er fanget på innsiden av en dødende kvinne. Kvinnefiguren i maleriet innhyller barnet i en mørk, håpløs verden. Uttrykket hennes er frakoblet, øynene hennes er sløret. Den sykelige fargen i morens ansikt står i skarp kontrast til den vitale fargen som er brukt til å fremstille barnet i maleriet – et lysende geni, som mest sannsynlig skal forestille kunstneren selv.

Dead mother I er tydelig påvirket av Schieles problematiske forhold til sin egen mor, Marie (Harris, 2014; Steiner, 2017). Maleriet kan tolkes som en symbolsk fremstilling av Schieles kamp for å bryte løs fra morens negativ innflytelse over livet sitt. Kunstneren forsøker å fremstille seg selv som et selvskapt geni som måtte kjempe seg vekk fra sitt begrensede opphav. Schiele skriver følgende til sin mor, etter en opphetet brevveksling: «Jeg er kreativ og ve dem som forsøker å ta dette fra meg – fikk det ingensteds fra, og ingen hjalp meg, jeg har bare meg selv og takke for min egen eksistens.» (forfatterens egen oversettelse; som sitert i Steiner, 2017, s. 70.)

Franz Kafka – et oppgjør med barndommens tyranni

Franz Kafka (1883–1924) er blant 1900-talles mest fremtredende litterære skikkelser. Kafka var en foregangsmann innenfor modernismen og er kjent for sine absurde, symboltunge tekster. Hans litterære virke skildrer det moderne mennesket sett i lys av straff, skam og skyldfølelse. Forfatteren er blitt et symbol på det fremmedgjorte individet og har lånt sitt navn til etablerte begreper som «kafkask» og «kafka-stemning» (Haarberg, Selboe & Aarset, 2007).

I 1919, da Franz Kafka var 36 år gammel, skrev han et berømt brev, som er kjent under tittelen Brief an den Vater (brev til faren). Brevet består originalt av 103 håndskrevne sider og inneholder et knusende oppgjør med Kafkas dominerende far, Hermann Kafka. Hermann fremstilles som en despotisk pater familias med uinnskrenket makt til å utstede lover for familien som han selv er hevet over. Kafka skriver:

(…) Jeg som barn [Franz Kafka] tok hvert ord som utgikk av din munn [Hermann Kafka] som et guddommelig påbud som jeg aldri glemte, det var og ble mitt viktigste middel til å bedømme verden og fremfor alt til å bedømme deg. (…) Ved måltidene var det ikke tillatt å gjøre noe annet enn å spise, men du renset og skar neglene dine, spisset blyanter, stanget deg i øret med tannpirkeren. Kjære deg, far, forstå meg rett – alt dette kunne i og for seg ha vært bagateller uten noen som helst betydning – det som gjorde dem så deprimerende for meg var jo først og fremst at du, det mennesket som for meg var så absolutt toneangivende, ikke selv overholdt de reglene du satte opp for meg. (…) Jeg var alltid skamfull – enten fulgte jeg dine påbud og skammet med over det, for de gjaldt jo bare for meg; eller jeg var trassig og skammet med over det også, for hvordan kunne jeg våge å sette meg opp mot deg (…). Slikt tenkte vel ikke barnet bevisst, men slik føltes det. (Kafka & Holmbie, 1991, s. 16–17.)

Det var Kafkas intensjon at Brief an den vater skulle leveres til faren, og således bidra til å reparere det anstrengte forholdet mellom de to mennene. Dette skjedde aldri. Hermann Kafka fikk aldri lese det inderlige brevet som sønnen hadde skrevet (Martens, 2016). Brief an den vater har allikevel blitt stående som et slående testament til de langvarige senvirkningene av en dominerende oppdragerstil (Kimmage, 2013; Martens, 2016). Brevet kan utvilsomt tilby andre barn av despotiske foreldre visdom, gjenkjennelse og felleskap, selv om teksten aldri var ment for publikasjon.

Lucian Freud – depresjonens jernteppe av separasjon

Lucian Freud (1922–2011) er en av de mest sentrale billedkunstnerne i den europeiske etterkrigstiden. Kunstneren er berømt for sin brutale og ærlige fremstilling av menneskekroppen (Smee, 2015), og nyter et kunstnerisk slektskap med den østerrikske ekspresjonisten Egon Schiele (se over). Der bestefaren Sigmund Freud søkte etter symbolske sannheter, kan barnebarnet Lucian by på en brutal realisme: Alle kroppens lyter skal frem i dagslyset! Hver fure i ansiktet skal meisles ut med pensel og pigment. Selv ikke dronning Elizabeth av Storbritannia fikk unnslippe kunstnerens inntrengende blikk og kompromissløse stil.

Freuds serie med portretter av sin mor er blant kunstnerens mest bemerkelsesverdige artistiske prosjekter. Moren, Lucie Freud, ble kastet inn i en dyp depresjon i kjølvannet av ektemannens død i 1970 (Smee, 2015). Lucian beskriver situasjonen som følgende:

Hun var fryktelig deprimert fordi hun fortsatt var i live etter hun hadde tatt denne avgjørelsen [forsøkt å ta sitt eget liv]. Jeg begynte å male henne fordi hun hadde mistet interessen for alt, inkludert meg. (…) Jeg hadde en god modell, men jeg gjorde det også for å muntre henne opp. For å gi henne noe å gjøre. Jeg hentet henne, eller fikk noen til å hente henne, på morgenen, og jeg gjorde dette i åtte eller ni år før hun døde. Jeg laget mange bilder av henne. (Forfatterens egen oversettelse, som sitert i Smee, 2015, s. 43.)

En artikkel i People Magazine meldte at mor og sønn hadde tilbragt over 4000 timer på denne måten – i taust felleskap med kunsten som eneste bindemiddel (Jones, 1928).

Maleriet The painter’s mother resting er et godt eksempel på Freuds portrettering av sin deprimerte mor. Bildet viser en eldre kvinne som ligger kledd i et hvitt antrekk på en oppredd seng. Fargene i rommet er blasse og livløse. Rullegardinen er trukket ned. Blikket til moren er frakoblet, og ansiktet hennes har en maske-lignende kvalitet. Jeg synes det er noe svært rørende ved dette maleriet til tross for den hjerteskjærende tematikken. For meg forteller kunstverket en historie om en mor og sønn som har funnet en måte være sammen på, til tross for depresjonens jernteppe av separasjon.

Kilder

Bereczkei, T. (2012). Parental impacts on development: How proximate factors mediate adaptive plans. I R. I. M. Dunbar & L. Barret (red.), Oxford handbook of evolutionary psychology (s. 255–273). doi:10.1093/oxfordhb/9780198568308.013.0019

Blackshaw, E. (2007). The pathological body: Modernist strategising in Egon Schieles self-portraiture. Oxford Art Journal, 30(3), 344–401. doi:10.1093/oxartj/kcm020

Dagan, O., Facompré, C. & Bernard, K. (2018). Adult attachment representations and depressive symptoms: A meta-analysis. Journal of Affective Disorders, 236, 274–290. doi:10.1016/j.jad.2018.04.091

Harris, J. C. (2004). Dead mother I. Archives of General Psychiatry, 61(8), 762–762. doi:10.1001/archpsyc.61.8.762

Haarberg J., Selboe, T. & Aarset, H. E. (2007). Verdenslitteratur: Den vestlige tradisjonen. Oslo: Universitetsforlaget.

Jones, J. (1978, 24. April). Is Lucian Freud’s relationship with mother odd, or is it art? People magazine. Hentet fra https://people.com/archive/is-lucian-freuds-relationship-with-mother-odd-or-is-it-art-vol-9-no-16/

Kafka, F. & Holmboe, L. (1991). Brevet til faren. Oslo: Cappelen. Hentet fra https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110200066

Kimmage, M. (2013). Fathers and writers: Kafka’s “letter to his father” and Philip Roth’s non-fiction. Philip Roth Studies, 9(1), 27–40. Hentet fra https://www.jstor.org/stable/10.5703/philrothstud.9.1.27

Martens, L. (2016). Framing an accusation in dialogue: Kafka’s letter to his fatherand Sarraute’s childhood. European Journal of Life Writing, 5, 61–76. doi:10.5463/ejlw.5.207

Martin, C. (2014). Scrutinised bodies: Egon Schiele and psychiatry. The Lancet Psychiatry, 1(7), 508–508. doi:10.1016/S2215-0366(14)00099-6

Pallini, S., Chirumbolo, A., Morelli, M., Baiocco, R., Laghi, F. & Eisenberg, N. (2018). The relation of attachment security status to effortful self- regulation: A meta-analysis. Psychological Bulletin, 144(5), 501–531. doi:10.1037/bul0000134

Smee, S. (2015). Freud. Köln: Taschen.

Steiner, R. (2017). Schiele. Köln: Taschen.

Winnicott, D. (1971). Playing and reality. London: Tavistock.

1. Ordet foreldre brukes i betydningen de signifikante andre – et begrep som anerkjenner at genetisk slektskap, seksualitet og kjønn ikke er bestemmende for tilknytnings­relasjonen mellom voksen og barn. [↩]