En personlig kriseplan er som en huskelapp for hva man kan gjøre når symptomene på psykisk sykdom bygger seg opp.
Planen skal fortelle deg hvilke varselsignaler som pleier å vise seg og hva som kan hjelpe deg å flytte fokuset vekk fra en negativ tankespiral. Gjøremålene som er listet opp, kan være enkle ting som å ta klesvasken eller ringe en fortrolig venn. Planen inneholder også en liste med kontaktinformasjon til fagpersoner som kan hjelpe.
Rådet for psykisk helse anbefaler at pasienter i psykisk helsevern utskrives med en slik plan.
– Formålet med en kriseplan er at brukeren skal klare seg selv med egne ressurser og føle mestring over sin situasjon, sier Helmer Engen, psykiatrisk sykepleier i Helse Nord-Trøndelag, til Psykologisk.no.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– Mestringsstrategiene er individuelle, det viktigste er å finne ut hva som hjelper. De fleste ønsker å klare seg på egen hånd så langt de kan, innleggelse er det siste leddet. En kriseplan skal hjelpe brukeren når situasjonen begynner å føles uhåndterlig og uoverkommelig.
Skrev vitenskapelig artikkel
Til daglig jobber Helmer Engen som psykiatrisk sykepleier på Klinikk for psykisk helsevern og rus ved Sykehuset i Levanger, som er en del av Helse Nord-Trøndelag. Nå er han aktuell med en vitenskapelig artikkel basert på hans masteroppgave i psykisk helsearbeid, hvor han intervjuet seks pasienter om opplevelsene deres med å ha en kriseplan. Artikkelen har han skrevet i samarbeid med Siv Grav, som er førsteamanuensis ved Fakultet for sykepleie og helsevitenskap ved Nord universitet.
Arbeidet er publisert i Scandinavian Psychologist og har fått tittelen «Ingen andre kan fly det helikopteret bortsett fra deg selv».
– Dette er en metafor som en av informantene brukte. Ingen kjenner deg bedre enn deg selv. Det å komme dit man vil kan være som å fly et helikopter fullt av spaker. Det er ikke så lett å vite hvilke spaker man skal trekke i, men når man får rettledning og en plan, blir det lettere å få det til. Ingen andre kan fly helikopteret for deg, sier Engen.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Intervjuet seks personer
De seks informantene i studien ble rekruttert fra en døgnavdeling ved en seksjon i psykisk helsevern og rus i Midt-Norge. Brukerne ved denne avdelingen har diagnoser som ruslidelse, personlighetsforstyrrelser, bipolar lidelse, angstlidelse og depresjonslidelse. Kriteriene var at personene skulle ha vært skrevet ut av en avdeling for psykisk helsevern og rus med en kriseplan.
Deltakerne i studien ble kontaktet to måneder etter utskrivelse og intervjuet, og i ettertid har Engen og Grav analysert intervjuene ved å systematisere uttalelser i hovedtemaer og undertemaer.
Informantene hadde mye positivt å si om det å ha en personlig kriseplan. Noen hadde arket med seg overalt. Andre hadde det hengende som en påminner på kjøleskapsdøra. Flere av informantene opplevde at planen ga dem noe konkret å følge og mer kontroll når symptomene viser seg.
– Det å ha en kriseplan ga deltakerne mer kontroll og trygghet i hverdagen. Et av hovedtrekkene i studien vår er at kriseplanen hjalp informantene til å skifte fokus når det har vært vanskelig å tenke klart, sier Engen.
Noe konkret å følge
En av informantene forteller om hvordan det kan hjelpe å gjennomføre konkrete gjøremål som er listet opp i planen, istedenfor å handle på impuls:
Det å utsette ting for meg og ikke styre på impulsene, det har mye å si. En time kan ha veldig mye å si. Så, da tok jeg avgjørelsen om å utsette det en time, før jeg tok noen valg og handlet på det. Så, etter en time var jeg ut av det verste.
Flere av informantene trakk frem at de hadde blitt mer observante på sin egen symptomutvikling:
Jeg er jo veldig obs på slike tegn og symptom nå da. I forhold til før da, så kunne det jo komme som ei bombe liksom. Uten at jeg merket noen ting».
Engen forteller at pårørende også kan ha god nytte av planen.
– Pårørende har en kopi av kriseplanen og er viktige samarbeidspartnere i psykisk helseomsorg. Det er ikke alltid at brukeren selv har oversikten. En av informantene våre fortalte at samboeren pleide å se varselsignalene før han selv. I planen står det hvem som kan kontaktes og hva som kan gjøres, og det gir de pårørende mer trygghet.
– Det å ha planen lett tilgjengelig har en forbyggende effekt. Likevel er ikke dette universelt, en kriseplan kan ikke hjelpe alle, sier Engen.
Planen må være godt implementert
Flere av informantene fortalte at planen hadde gjort dem mer bevisste på at de selv må gjøre jobben for å bli bedre. Men de trakk også frem at planen må utformes på en måte som de selv er enige i.
– Dersom det står ting i planen som pasienten vet at ikke fungerer, kan det i verste fall forverre situasjonen. Brukermedvirkning er veldig viktig her som med mye annet.
Noen av informantene påpekte at arbeidet med kriseplan kan være vanskelig, og at den ikke alltid har hjulpet.
Hva kan være årsaker når kriseplanen ikke fungerer slik den er tenkt?
– En av årsakene er manglende implementering. Det er ikke alltid at planen er tilgjengelig i pasientens journal, da oppdager ikke helsepersonell engang at personen har en kriseplan. Man må komme i gang med utarbeidelsen av en slik plan tidligst mulig i behandlingsforløpet, og planen må evalueres kontinuerlig, for det kan ta lang tid å finne de beste strategiene.
Studien er basert på et lite utvalg, og forfatterne påpeker at man ikke kan generalisere ut fra de seks intervjuene.
– Men jeg tror at andre som har en kriseplan, kan kjenne seg igjen. Studien gir noen nyttige pekepinner for oss som jobber på feltet, sier Helmer Engen.
Vil du vite mer? Les den nye artikkelen ««Ingen andre kan fly det helikopteret bortsett fra deg selv»: En kvalitativ studie av opplevelser med bruk av kriseplan» i Scandinavian Psychologist.
