Mange som går i behandling for voldsbruk, faller fra ganske raskt. Hva kan gjøre at flere klienter ser nytten av psykoterapi og lykkes i å slutte med vold?

– Jeg håper at forskningsresultatene våre kan guide terapeuten i dette utfordrende arbeidet, sier Bente Lømo til Psykologisk.no.

Hun er til daglig psykologspesialist og forsker ved stiftelsen Alternativ til Vold. De siste årene har hun undersøkt hvordan behandlere kan bygge opp et terapeutisk samarbeid, eller en allianse, med menn som utøver vold.

Den 12. juni disputerte hun for doktorgraden i psykologi ved Universitetet i Oslo. Forskningen har hun utført ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i Oslo.

Forskningsmaterialet er hentet fra Lømos arbeidsplass, Alternativ til Vold, som i 30 år har tilbudt psykologisk behandling til menn som utøver vold mot partner.

En god start er avgjørende

Det å gå i terapi handler om at man skal utforske sine egne problemer og hvordan disse kan endres. Da kan man også forandre måten man er i verden på. Men det er gjerne en spesiell utfordring i voldsbehandling å få til en terapeutisk allianse om at det er noe med en selv som skal endres.

I avhandlingen sammenlignet Lømo terapiløpet til ti menn som avsluttet terapien etter kort tid, med ti menn som fullførte behandlingen og oppga at de hadde sluttet å bruke vold.

– Da vi skulle forstå hvordan klient og terapeut gikk frem for å danne en allianse, så vi først på klientens bidrag. Hva ønsker han å få ut av behandlingen? Hva inviterer han til? Deretter så vi på hvordan terapeuten responderte på dette, sier Bente Lømo.

Samtalemønsteret som terapeuten og klienten skapte i de første to timene, så ut til å prege resten av behandlingen. Det er med andre ord viktig å få en god start.

I de mest vellykkede behandlingsløpene hjalp terapeuten mennene til å utforske intensjonene, tankene og følelsene sine i situasjoner der de hadde tydd til vold. Dette førte ofte til at mannens personlige vansker ble tydeligere.

I de mindre vellykkede løpene forsøkte terapeuten i større grad å overbevise klienten om at volden var hans ansvar.

Ikke alle innser at de har et personlig problem

Vold kjennetegnes av at den skader, skremmer eller krenker andre. Volden kan være både fysisk og psykisk. Menn som utøver vold, uttrykker ofte at det er vanskelig å forstå at voldsutøvelsen først og fremst handler om dem selv og ikke den andre.

– Mange som kommer til Alternativ til Vold for behandling, strever med å se at de selv er ansvarlige for volden, forklarer Bente Lømo.

– De kan for eksempel oppleve at den andre i parforholdet har vært såpass krenkende eller irriterende at volden har vært uunngåelig.

– Da kan psykologisk behandling lett oppleves som unødvendig. Samtidig vet vi at det å leve med en voldelig partner er svært ødeleggende for den andre og for barna.

Klientens motivasjon er viktig

Lømo analyserte lydopptak fra terapitimene og kartla hva som skjedde. I den første behandlingstimen ble terapeuten kjent med mennenes motivasjon for å gå til behandling. Ønsket mennene å endre sider ved seg selv, eller kom de til terapi fordi viktige personer i deres eget liv krevde at de søkte hjelp?

Lømo undersøkte hvordan mennene presenterte seg i første time og hva de uttrykte av ønsker for samarbeidet med terapeuten.

– Vi analyserte mennenes refleksjon rundt det å komme til terapi og deres forståelse av hvilken type endring som var nødvendig. Vi så også på måten de snakket om volden sin på. De fleste av de 20 mennene bød på det vi kaller henholdsvis sterke og ambivalente, vage invitasjoner til et terapeutisk samarbeid. Med sterke invitasjoner mener vi utsagn som åpner for at klienten er villig til å utforske seg selv og egen bruk av vold.

– De ti klientene som fullførte behandlingen, bidro i første time med flere sterke invitasjoner til samarbeid enn klientene som droppet ut av terapien. Slik sett virket klientens motivasjon for endring å være avgjørende.

Mennene som så få grunner til å gå i terapi, sluttet etter kort tid.

– Det syntes vanskelig å få til et samarbeid med de klientene som var usikre på om de i det hele tatt hadde et voldsproblem og som tvilte på om det ville være nyttig å gå i behandling, sier Lømo.

Likevel viser eksisterende forskning at psykoterapeuter kan utgjøre en forskjell når klienten har en viss motivasjon for å gå i terapi.

Terapeuten må lytte etter invitasjoner

– Jeg mener det er viktig at terapeuten lytter etter hvor klienten inviterer sterkest til å utforske seg selv, sier Bente Lømo. – Er det kanskje i måten han snakker om volden på? Eller i hvordan han snakker om hvilken endring som er nødvendig?

En mann kunne for eksempel si at han syntes det var galt å bruke vold, samtidig som at han mente at samboerens måte å være på forklarte hvorfor han hadde gått så langt. Dette utsagnet kan tolkes som at mannen fraskriver seg ansvaret for at han tyr til vold. Da setter terapeuten lett fokus på det å få ham til å ta ansvar.

– Utsagnet «vold er galt» viser til at klienten ønsket å være en mann som håndterer vanskelige situasjoner uten vold, men at han ikke fikk det til fordi han lot seg irritere av kona. Da terapeuten utforsket hva som sto på spill for ham i disse situasjonene, og hvordan han skulle ønske at han forholdt seg, så det ut til å øke klientens forståelse av eget trøbbel. Det hjalp dem å finne frem til hva som kunne være nyttig å arbeide med i terapien.

Lømo gir også et eksempel på hvordan terapeuten kan tydeliggjøre klientens mål og ønsker for terapien ved å få han til å tenke over sine verdier:

– Flere av mennene hadde selv vokst opp med en voldelig far. Det var viktig for dem å ikke bli som han. Så opplevde de likevel å bli en skremmende pappa. Her kan man utforske hvem de ønsker å være som far, og hva de tenker barna trenger.

– Det ligger mye følelser i dette. Ikke bare er det galt å bruke vold, det gjør vondt også. En mann sa det slik at han opplevde å svikte barna, og at dette var smertefullt. Ved å få kontakt med disse følelsene kommer det frem hvorfor det var betydningsfullt for ham å gjennomføre et terapeutisk arbeid, selv om det er krevende.

Å skape undring

I de mindre vellykkede behandlingsløpene ble terapeutene mer ivrige med å formulere mål for terapien. De stilte oftere ledende spørsmål og prøvde i større grad å dytte klientene i riktig retning.

– Når terapeuten prøvde å «dytte» klienten mot et ønsket mål for terapien, sa han seg ofte enig med terapeuten, men uten å utforske seg selv noe nærmere. Når klienten derimot responderte på terapeutens intervensjoner med å bli mer nysgjerrig og undrende over seg selv, syntes de å være på et godt spor, sier Bente Lømo.

Hva kjennetegnet de gode samarbeidene som førte til at klienten sluttet å bruke vold?

– Det som kjennetegner disse sakene i doktoravhandlingen min er at klient og terapeut sammen utforsket hvordan klientens voldsutøvelse kunne forstås som et personlig problem. Dette hjalp dem i å bli kjent med klientens trøbbel og hva man trengte å arbeide med i terapien.

– Og de måtte begge være utholdende. Terapeuten måtte tåle at klienten gjentatte ganger fortalte historier om at kona var irriterende. Klienten måtte tåle å utforske hvordan disse erfaringene med kona belyser hans egen irritasjon og skuffelse.