Kroppen er sinnrik

Sinnet er kropp, og kroppen er sinnrik. Vi vil ofte skjule våre følelser, men de trer gjerne frem i ansiktet, som kortpustethet, eller i våre bevegelser.

De forskjellige følelsene har sine forskjellige kroppslige uttrykk. Dette er temaet i Charles Darwins bok The Expression of the Emotions in Man and Animals (1872/1999). Ikke minst inspirert av Darwin reiste den amerikanske psykologen og affektforskeren Paul Ekman (2004) verden rundt og konstaterte at ansiktet er universelt når det gjelder å vise de forskjellige følelsene. Skam er slik, tristhet er slik, og lyst er slik, enten man er kineser eller østerdøl. Terapeutens oppgave er altså å være årvåken for slike kroppslige manifestasjoner.

Utover dette allmenne poenget vil jeg her presentere noen eksempler på hvordan det kroppslige kan tre frem i det terapeutiske rommet.

Skamkroppen 

La meg blant de grunnleggende følelsene velge skam. Kroppen kan bære skammens tegn på mange forskjellige vis (Skårderud, 2006). Det kan være det unnvikende blikket og den unnvikende manøveren, den bøyde nakken eller den tilbakeholdte skamstemmen. I en periode møtte jeg en ung og svært skamfull mann. Vi var like høye inne på kontoret mitt. Når vi sammen gikk ut på gaten, ble han lavere enn meg. Intuitivt bøyde han rygg og nakke, så ned i bakken, som om han skulle skjule seg for de fantaserte fordømmende blikkene fra andre. Skammen er kalt «blikkets sykdom», fordi det handler om følelsen av å være avslørt, enten det er reelt eller innbilt.

Skammens kroppslige tegn kan også være at man sulter seg selv, fordi man ikke synes man fortjener den nødvendige næringen. Eller det kan dreie seg om at man i skammen over å være den man er, forsøker å reparere skaden og anstrenger seg for å skulptere sin egen perfekte kropp. Det kan også være at man forsøker å komme vekk fra seg selv og sin skam gjennom rusens glemsel og midlertidige time out. En plagsomt aktuell problemstilling i dag er den skamferte kroppen. Det finnes mange unge mennesker som, ofte drevet av skam, går løs på seg selv med barberblader, sakser eller lighter.

Den traumatiserte kroppen

Minner er kroppslige. Anekdoter er ofte bare overbygninger over kroppens gjenkjennelser av behag eller ubehag. I kroppshukommelsens litteratur finnes det særlig én eksemplarisk scene: Marcel Prousts Madeleine-kake i første bind av På sporet av den tapte tid (1985). Dette stykket kake dyppet i lindete kan nærmest betraktes som den psykoanalytiske ur-kaken. Jeg-fortelleren lar føden møte ganen og fortiden flyter fra det skjulte og opp i nåtidens klarhet. Den britiske psykologen Susie Orbach (2016), som har skrevet sentrale tekster om kvinner, kropp og mat, minner om at vår biografi også er en «bodiography».

En særegen form for kroppsminner, som nettopp viser oss hukommelsens kroppslige side, er traumene. Som ren erindring kan det være slik at den traumatiserte både husker for lite og for mye. Det kan være uklart hva som skjedde, samtidig som gjenopplevelser av traumet, eksempelvis et seksuelt overgrep, melder seg ukontrollert. Kroppen kan huske gjennom en generell uro, nervøs alarmberedskap, «korte lunter», muskulær anspenthet eller søvnløshet. Men det kan også være konkretiserte minner. En berøring eller en lyd kan utløse traumets tilbakekomst i form av flashbacks, som kan erfares via mange sanser. De kan spille hverandre opp, som syn, lukt, lyd og taktilitet. Det kan være en pasient som må i full narkose i forbindelse med tannbehandling. Noen har vært der før, og romstert på voldelige vis.

Den selvregulerende kroppen

Som beskrevet ovenfor, sier kroppslige uttrykk noe om følelser og om personlig historie. Men kroppen er ikke bare som en tekst som forteller. Kroppen er også et psykologisk redskap. Kroppen i terapeutiske rom vil ofte fremstå som noe vi tyr til for å regulere følelser.

Svært mye psykisk lidelse kan forstås som sviktende følelsesregulering. Mange tyr til kroppen som et forsøk på å regulere, gjennom unngåelse og avledning, det som kjennes vondt og overveldende. Opplevelsene av ikke å holde ut vanskelige følelser, kan lede til forsøk på å ruse, sulte, spise, trene eller skjære dem vekk. Vi søker tilflukt i våre egne kropper. Livet er komplisert, og vi trenger å gjøre det enklere.

Noe av det interessante og problematiske med mentale erfaringer er at de er like grunnleggende som fysiske erfaringer. Men de følelsesmessige erfaringene har ikke noe klart kroppslig mønster. De har ikke form, farge eller konsistens. Det hele er mer vagt og flytende. Det tilhører menneskets grunnleggende væremåter at vi knytter det følelsesmessige – ikke minst det følelsesmessig vanskelige og utydelige – opp mot det konkret sansbare og tydelige. Gjennom en rekke kroppslige ritualer, bevisste og ubevisste, private som kollektive, om rent og urent, smerte og forsakelse, rus og glemsel, vold og ødeleggelse, sult og metthet, om å bli større eller mindre – søker vi oversikt og kontroll.

En grunnleggende kroppsmetafor er å forsøke å skape følelsesmessig orden gjennom å holde kroppslig orden – å motvirke indre rot gjennom ytre orden. Den sansbare erfaringen kan gi opplevelsen av det ordentlige i stedet for det kaotiske. Det kan være banalt enkelt: Når det roter seg skikkelig til i følelsene, kan vi begynne å rydde på pulten og ordne tingene i rette vinkler og linjer. Slike kroppsmetaforer er ofte uhyggelig presise for det de skal uttrykke. De er hva antropologen Gregory Bateson kalte «metaforer som er ment» (1972). Det er som en pantomime, en stum liknelse, hvor de kroppslige ritualene demonstrerer en eksistensiell og mental tilstand samt et forsøk på løsning på denne.

Når løsningen blir problemet

Selvskaderen kan føle at hun eller han får forløst og uttrykt indre smerte ved å påføre seg selv fysisk smerte og sår. Den spiseforstyrrede forsøker å oppnå indre kontroll over følelser ved å kontrollere hva som spises. Det er som om tvangstreneren forsøker å løpe vekk fra ubehaget. Den som har vansker med å erfare seg selv «innenfra», forsøker å erfare seg selv «utenfra» via kroppen som et samlende redskap for det psykologiske selvet. Problemet med slike følelsesregulerende kroppspraksiser er at det er lett å miste kontrollen over det som skulle bidra til kontroll. Løsningen blir selv problemet. Spiseforstyrrelser er et høyaktuelt eksempel.

Spiseforstyrrelser er også et meget presist eksempel for å vise frem aspekter av kroppsliggjøring. Å ha en spiseforstyrrelse vil for de fleste bety å være overopptatt av kropp, vekt og utseende. En spiseforstyrrelse er kroppens tankekjør store deler av døgnet. Den samme personen kan ha vansker med å kjenne sin egen kropp. Dette kan virke som et paradoks. Den tysk-amerikanske psykiateren og psykoanalytikeren Hilde Bruch var den store pioneren i beskrivelser og forståelser av alvorlige spiseforstyrrelser. Hennes banebrytende innsats på 1960-tallet var beskrivelsene av hvordan pasientene hennes hadde problemer med å sanse og tolke signaler fra egen kropp, som sult og metthet, men også tretthet og smerte. Dette er blitt gjentakende dokumentert i forskning: at den spiseforstyrrede for eksempel kan ha høyere terskler for å kjenne smerte.

Dette poenget er sentralt: Den som tenker mye på kroppen, kan være den samme som kjenner den dårlig. Dette er relevant for våre samtaler om kroppslige normer for skjønnhet og sunnhet. Gjennom spiseforstyrrelsene kommer også samtidskulturen inn i terapirommene. At vi har en kroppsopptatt kultur, betyr ikke at folk har det godt med sine kropper. Og for å minne om Merleau-Ponty: Instrumentalisering av kroppen gjennom streng rasjonalitet kan redusere den sanselige åpenheten mot verden og andre.

Kilder

Bateson, G. (1972). Steps to an ecology of mind. New York: Ballantine Books.

Bruch, H. (1973). Eating disorders. Obesity, anorexia nervosa, and the person within. New York: Basic Books.

Ekman, P. (2004). Emotions revealed. Recognizing faces and feelings to improve communication and emotional life. New York: Owl Books.

Orbach, S. (2016). Foreword. I A.R. Ben-Shahar, L. Lipkies & N. Oster (red.), Speaking of bodies. Embodied therapeutic dialogues. London: Karnac.

Skårderud, F. (2006). Flukten til kroppen. Senmoderne skamfortellinger. I P. Gulbrandsen, P. Fugelli, G. H. Stang & B. Wilmar (red.), Skam i det medisinske rom (s. 45–64). Oslo: Gyldendal Akademisk.