Sommeren for et år siden hadde jeg mitt første møte med psykiatrien. Ikke som pasient, men som en spent, psykologi­studerende ferievikar. Skjelven og med et stort, nysgjerrig smil gikk jeg inn dørene på akuttpsykiatrisk avdeling. Døren bak meg gikk i lås, og jeg hadde startet på min aller første vakt.

På rapportrommet møtte jeg en stor gjeng imøtekommende sykepleiere og annet helsepersonell. En erfaren og stødig gjeng som med stor omsorg og empati bruker hver arbeidsdag på å hjelpe mennesker i krise. En krevende og beundringsverdig jobb. Ikke for alle.

Sykepleieren som hadde jobbet nattskift, ga oss rapport om de innlagte pasientene og om nye pasienter som hadde kommet inn den natta. Personalia og påfølgende diagnose ble nevnt: bipolare med mani, førstegang­spsykoser, alvorlig deprimerte, schizofrene, og personlighets­forstyrrede pasienter. Diagnoser jeg hittil bare hadde lest om i pensum.

Stadige gjeninnleggelser

Det ble fort tydelig at disse diagnosene hadde en form for rangering i systemet, noe jeg for så vidt allerede hadde lest om i medier. Pasienter med ulike former for psykoser og mani virket å være høyt rangert. Dette var diagnoser som ble tatt på alvor og som det ble jobbet aktivt med for å hjelpe.

Pasienter med personlighets­forstyrrelser, derimot, virket å havne i bunnen av rangstigen. Mest uheldige var de med borderline (emosjonelt ustabil) personlighetsforstyrrelse, ansett som den mest alvorlige personlighets­forstyrrelsen. Prikken over i-en var å få merkelappen «kronisk» foran sin diagnose. For hva gjør det med et menneske å bli kategorisert som «behandlings­resistent»? En merkelapp som for mange vil svekke håpet om bedring, vil jeg tro.

På akuttavdelingen lærte jeg noe nytt hver eneste time. Jeg lærte at pasienter over tid kunne snakkes friske, og at medikamenter for noen kunne gjøre sin nytte. Når det kom til pasienter med personlighets­forstyrrelser, virket det imidlertid som om det var lite som kunne gjøres. Samtlige fikk opp til tre dager innleggelse, for så å utskrives. I mange tilfeller førte dette til gjeninnleggelse kort tid etterpå, og sånn kunne det fortsette. I flere år.

En holdning i systemet

Medstudenter med sommerjobb på akuttavdelinger på den andre siden av landet har fortalt meg om lignende erfaringer. Dette lignet mer et nasjonalt problem og ikke på noe som begrenset seg til å være en utfordring bare på min arbeidsplass. For meg ble det tydelig at det ikke var sykepleiernes kompetanse og dyktighet det var noe i veien med, men heller en mer generell holdning som finnes i systemet overfor pasienter med personlighets­forstyrrelser.

Noen studier viser at akuttinnleggelser ikke er hensiktsmessige for pasienter med personlighets­forstyrrelser. At symptomene rett og slett kan forverres av det. Likevel er de en gruppe pasienter som blir innlagt gang på gang på akuttavdelinger. Uavhengig av antall innleggelser burde de møtes med håp og kunnskap, ikke fordommer og resignasjon. Diagnose­systemet skal være mer til hjelp enn til skade.

I Norge er vi så heldige å ha rett til hjelp i krise. I 2017 kan vi ikke ha det sånn at man er «heldig» dersom man får en diagnose høyt oppe på rangstigen. Merkelappen må ikke komme i veien for den omsorgen, empatien og forståelsen du som pasienten får fra helsevesenet. Mennesker trenger å bli møtt akkurat som det de er – mennesker. De er ikke diagnosen sin.