Det regner slik som det bare kan gjøre i september. Damen i busskuret, som sikkert er nærmere sytti, har paraplyen oppslått selv om hun står under tak. Det ser morsomt ut. Hun slår den sammen når jeg tar av meg hetta på regnjakken min, som forøvrig ikke puster samme hvor mye det ble lovet meg da jeg kjøpte den.

Nakken min blir stiv og det rasler nervøst i magen da jeg setter meg på venterommet. All ventingen på å lette smerten har satt seg i veggene. Jeg er våt i rompa. Setet jeg valgte på bussen, hadde tydeligvis tørket noens regntøy. Der jeg skulle holde meg tørr, ble jeg enda våtere. Et øyeblikk blir jeg redd for at det ikke er regnvann, men tiss. Hadde noen tisset i setet jeg satte meg på?

Mannen i den andre ventestolen rører på seg. Han sjekker noe han har på den venstre skoen. Å herregud! Han tror han har bæsj på skoen fordi jeg lukter tiss! Kan det stemme? Herregud, lukter jeg? Pulsen min er uvanlig høy. Mannen leser videre. Sitter litt urolig. Jeg blar intenst gjennom nyhetene på telefonen min og prøver å tenke på noe annet enn at jeg er våt på buksene. Det lykkes nesten. Klokken tre minutter på ti spytter jeg ut tyggisen. Jeg orker ikke tanken på å stille meg ved søppelbøtta og spytte tyggis i hans påsyn, og jeg klarer ikke reise meg på grunn av den potensielle faren for at buksa mi er full av andres tiss. Jeg finner en pose i veska og legger den diskret nedi igjen. Sånn. Da skulle alt være klart.

Sidemannen min blir hentet av en psykolog som lander tyngre på høyre siden når hun går. Hun veiver med armene og smiler så vidt mot meg idet hun går forbi. Mannen reiser seg og følger lydig etter. Nå er klokken blitt ti. Jeg hører lyden av skrittene bortover korridoren. Av og til kan jeg høre hvilke sko han har på seg. Jeg liker best når det klirrer i nøkler og småmynter. Den ene gangen han selv kom for sent, regnet det også og han var gjennomvåt tross alt regntøyet. Hele timen ble forstyrret. Han lunter inn, henter vann, smiler mot meg. «Hei, Anja!» Jeg reiser meg, tar med jakke og veske. På vei til å duellere mot mitt indre. Smerter mot forhåpninger. Drømmer mot realiteter. Lys mot mørke. I fem år har jeg fulgt etter ham bortover ulike korridorer. I fem år har han trofast tatt plass i scenariene mine. Han har heiet, deltatt, korrigert, anerkjent, assosiert, analysert, sørget, støttet og inspirert, mens vi har snudd hver stein på veien gjennom fortrengt terreng. Vi har skrevet gamle historier om til nye.

I dag har jeg støvler

Han har på seg en av de lyseblå skjortene i dag, og kakifargede bukser. Jeg følger etter, fokuserer slik at jeg ikke tar de siste stegene for nært eller for fort – slik at jeg får tid til å hilse pent og han alltid får tid til å si velkommen – idet jeg svinger inn døren.

I dag har jeg støvler. Andre dager har jeg sko med knyting. Jeg liker det best når jeg kan ta av fottøyet raskt. Støvler er perfekt. For jeg må passe meg for å knyte sko med rompa i været. Jeg har vært gjennom en del rare forsøk på å knyte sko stående med det ene beinet løftet opp, andre ganger har det virket som om jeg overhodet ikke får foten nedi skoen når jeg bare ønsker å rømme kontoret. Ydmykelsen var et faktum den gangen jeg tok skoene på feil fot. Feil fot! Det er vanskelig å få en høyresko til å sitte pent på venstrefoten.

Så. Jeg setter meg tungt ned på enden av sjeselongen. Jeg hører meg selv fortelle om jobben min med klagende røst, med vekt på at jeg ikke vil tilbake dit. Jeg finner ingen god inngang og slenger meg brutalt ned på benken i stedet for. Vi var jo enige om at det er best om jeg ligger. Frykten for at jeg virker helt ute av kontroll brer seg, og jeg plaprer videre om min strevsomme arbeidshelg, idiotiske sjef og manglende energi. Han spør om jeg husker hva vi snakket om sist.

– Snakket om sist?
– Mhm?

Jeg forsøker å huske, men det er tomt. Helt stille. Det ringer ingen bjeller. Eller bjeller ringer. Det er kanskje det som blir problemet. Køller som vifter og bjeller som ringer. Det føles som om jeg har tusen knuter i rygg og bryst og mage, som har knyttet seg til innvoller og organer, og som febrilsk forsøker å trekke seg ut gjennom skulderbladene. Jeg gisper mer enn jeg puster, og det går opp for meg at han fortsatt snakker uten at jeg hører hva han sier.

– Vi snakket litt om tiden før du kom hit. I dag tenkte jeg vi skulle snakke litt om den perioden da vi ble kjent.

Jeg forsøker å høre etter. Å svare, men det sklir ut. Det føles som om skulderbladene dras mot benken . Jeg fokuserer på taket. Noen plater har vannskader. Jeg følger kantene med blikket, ser for meg at skjøtene mellom takplatene er stier. Jeg balanserer på stiene, jeg forsøker å finne min vei. Hvor er min vei? Det ene krysset minner meg om noe vi snakket om en annen time. Jeg stirrer på krysset. Jeg tenker at jeg burde vendt meg lett mot ham for å bekrefte at jeg hører, men jeg klarer ikke. Nakken er i lås.

Hahaha

Den store skyggen velter seg over meg på høylys dag. Skyggen som jeg har unnskyldt hele livet. Jeg står fast i krysset mellom to lettere misfargede takplater. Jeg prøver å gå oppover, men synsfeltet mitt strekker ikke til. Hvis jeg skal følge stien opp, må jeg bøye hodet bakover. Det vil se teit ut. Skyggen presser meg ned mot benken og gjør det vanskeligere å puste. Jeg krysser beina. Skyggen presser seg så hardt mot meg at jeg glir ut av meg selv. Jeg svever. Samtidig snakker jeg. Sier noe som egentlig ikke gir mening. Jeg ler plutselig. Hahaha. Det går bra med meg. Dette går jo strålende. Sarkasmen. Latteren min blir til gråt når jeg hører at den ikke virker ekte. Jeg hulker av mitt eget forsøk på å dekke til det sorte hullet. All denne jobben for å holde kontroll, men så blir det bare sørgelig og panisk når jeg forlater mitt indre for å holde fasaden. Sinnet svulmer i magen. Jeg hater å fremstå på denne måten. Jeg orker ikke tenke på at han ser at jeg ligger. At han kan se at brystet mitt hever og senker seg, at både respirasjon og ansiktsfarge endrer seg. Av og til føles det som om han ser rett gjennom meg. Jeg anstrenger meg for å være mer ugjennomtrengelig og fattet. Jeg virker ikke fattet. Jeg føler meg definitivt ikke på plass, men skyggen trekker seg sakte tilbake slik at jeg ser konturene av meg selv.

– Anja? Hvordan går det nå?
– Jeg vet ikke.

Buksen kjennes ikke like våt lenger, men tærne har sovnet på den høyre foten. Halvt svevende over meg selv forsøker jeg å bevare siste rest av verdighet idet jeg reiser meg opp fra benken. Det svimler for meg. Som om jeg stod opp for første gang. At alt var en drøm hittil. Jeg kommer på at jeg burde sagt noe om den drømmen jeg har så ofte, om at jeg er på do og forsøker å skylle ned, men når jeg trykker på knappen, kommer all dritten opp av toalettskålen som en fontene. Toalettet flommer over, og jeg spar og spar, men jeg klarer ikke hindre kloakken i å flomme. Det som skulle gå ned, kommer bare opp med dobbel styrke. Jeg tenker at det er for sent å lire det av meg nå, og stikker beina ned i støvlene, takknemlig for at de ikke motarbeider meg.

– Ja, vi har ny time om en uke. Klokken elleve, da også.
– Okei, jeg husker det. Trenger ikke lapp. Takk for i dag.
– Ta vare på deg selv til neste gang da, Anja.
– Will do!

Jeg begir meg ut i gangen uten følge denne gangen. Luften slår mot meg idet jeg kommer ut ytterdøra, og strimer av solskinn får meg til å åpne regnjakken idet jeg setter kursen mot bussen igjen.