Både i fagpressen og pressen i sin alminnelighet har det vært mye snakk om psykologiske effekter av å være født tidlig eller sent inn i en søskenflokk. Slike fenomener betegnes gjerne som fødselsrekkefølgeeffekter.

Ideer om effekter av fødselsrekkefølge på personlighet går tilbake til Alfred Adler, en av Sigmund Freuds samtidige. Adler mente at eldstebarn blir «revet ned av tronen» når et nytt søsken kommer til verden. Førstefødte kan bli forholdsvis autoritære og føle at de har rett til makt, men kan også være hjelpsomme. Andrefødte kan være mer konkurranseorienterte og ønsker å overgå sitt eldre søsken. Enebarn blir ofte selvsentrerte og vil være i sentrum for alles oppmerksomhet.

Moderne teorier har framholdt at førstefødte kan være mer samvittighetsfulle, mer sosialt dominerende, men også mindre åpne for nye ideer enn senerefødte. Det pågår ennå en livlig diskusjon om hvorvidt det faktisk finnes effekter av fødselsrekkefølge på personlighet. Noen mener å ha påvist slike effekter, mens andre ikke finner dem.

Intelligensen blant søsken kan også være avhengig av plassen i søskenflokken. Studier av denne effekten viser noe varierende resultater. Noen finner klare forskjeller mellom søsken med forskjellig plass i søskenflokken, andre finner ingen slike effekter. En av hovedgrunnene til forskjellige resultater er metodene som har blitt brukt for å påvise effekter av fødselsrekkefølge. En annen mulighet er at det kan være forskjeller mellom nasjoner.

Innad i familien

Jeg skal ikke plage leseren med til dels tekniske metodeproblemer, men nøye meg med å slå fast at det er lett å blande sammen forskjeller som skyldes prosesser innenfor familier med forskjeller som skyldes forhold mellom familier. Dette kan man sikre seg mot ved å studere intelligensforskjeller mellom søsken.

De aller fleste studiene viser at den førstefødte er mer intelligent enn den andrefødte, den andrefødte mer intelligent enn tredjefødte osv. Forskjellen er størst mellom den førstefødte og den andrefødte, og blir gradvis mindre utover i søskenflokken. Effektene er små. Omfattende studier av norske og nederlandske rekrutter viser at forskjellen mellom den førstefødte og den andrefødte i en søskenflokk er rundt to IQ-poeng. Norske data om brødre viser at forskjellen i intelligens mellom søsken er avhengig av Flynn-effekten, som betegner den allmenne økningen i gjennomsnittlig intelligens over generasjoner (Sundet, 2014; Sundet, Eriksen, Borren & Tambs, 2010).

I perioder hvor gjennomsnittlig intelligens i befolkningen øker, er forskjellen mellom søsken mindre enn i perioder hvor gjennomsnittlig intelligens synker. Dette er en naturlig følge av at senerefødte søsken som er født i perioder hvor den gjennomsnittlige intelligensen øker, vil «tjene» på Flynn-effekten. Grunnen til dette er ganske enkelt at søsken som er lenger ut i søskenflokken, er født senere enn dem som er lenger fram i søskenflokken. De yngste barna er dermed født når gjennomsnittlig intelligens i befolkningen er høyere enn det som var tilfellet for de eldste barna i søskenflokken.

Tilsvarende «taper» yngre søsken som er født i perioder med synkende gjennomsnittlig intelligens i forhold til sine eldre søsken. De norske dataene viser at forskjellen mellom den førstefødte og den andrefødte i fødselskullene mellom 1950 og 1956 (økende gjennomsnittlig intelligens) var 1,5 IQ-poeng, mens den samme forskjellen var omtrent 2,7 IQ-poeng i fødselskullene fra 1976 til 1983 (synkende gjennomsnitt). Mellom disse to periodene var det en periode (fødselskullene 1960–1965) hvor det ikke var noen tydelig trend i forandringene i gjennomsnittene. I denne perioden var forskjellen i intelligens mellom den førstefødte og den andrefødte cirka to IQ-poeng i favør av den førstefødte. Bortsett fra den norske studien har ikke effekten av søskenrekkefølge og Flynn-effekten blitt satt i sammenheng med hverandre.

Det kan godt hende at noen av de sprikende resultatene fra land til land og fra generasjon til generasjon kan forklares ut fra at Flynn-effekten har vært i forskjellige faser. Det kan godt hende at i land med forholdsvis raske økninger i gjennomsnittlig intelligens over lengre perioder vil effekten av søskenrekkefølge kunne forsvinne helt.

En elegant norsk studie

Effekter av søskenrekkefølge på intelligens kan ikke ha noe med arv å gjøre. Det er ingenting i kunnskapen om overføring av gener fra foreldre til barn som tilsier at barn som er født tidligere i søskenflokken, gjennomsnittlig skal ha fått andre gener fra sine foreldre enn dem som er født senere. Det kan imidlertid være at andre biologiske forhold spiller inn.

Det er en mulighet for at barn som er født senere, får dårligere forhold i fosterstadiet enn dem som er født tidligere i søskenflokken, og at dette kan gå ut over utviklingen av hjernen. Mengden av antistoffer hos mor øker med antall barn, og det kan hende at disse antistoffene påvirker utviklingen av hjernen hos fosteret på en uheldig måte.

En elegant studie som ble utført av norske forskere på intelligensen hos rekrutter (Kristensen & Bjerkedal, 2007), viser derimot at dette ikke kan være tilfellet. De undersøkte søskenflokker hvor den førstefødte var dødfødt eller døde rett etter fødselen. Hvis mindre gunstige forhold i mors liv spiller en rolle, skulle de som var nummer to i søskenflokken med en avdød førstefødt, ha en intelligens på linje med andrefødte i søskenflokker hvor den førstefødte lever. Det viste seg at de som var andrefødte med et avdødt eldre søsken, hadde gjennomsnittlig samme IQ som den førstefødte i andre familier.

Det er trygt å konkludere med at effekter av søskenrekkefølge skyldes sosiale faktorer. Her er det flere teorier som alle har det til felles at de forsøker å forklare effekter av søskenrekkefølge ut fra begivenheter innenfor familien. Francis Galton observerte allerede for 135 år siden at menn i framstående posisjoner og yrker oftere var førstefødt i sin familie enn det tilfeldighetene skulle tilsi. Lignende observasjoner har blitt gjort av flere andre forskere. Galton foreslo at grunner til dette kunne være at den førstefødte fikk mer anledning til utdanning og at de ble behandlet mer som «likemenn» enn dem som ble født senere. I familier med knappe ressurser ville de kanskje få bedre ernæring enn senerefødte søsken. Den førstefødte kan også ha fått mer oppmerksomhet enn sine søsken fra foreldre og omgivelser for øvrig.

De førstefødte får fordeler

Moderne teorier er påfallende like de Galton foreslo i sin tid. En av disse teoriene legger til grunn at foreldre har begrensede ressurser i form av oppmerksomhet og stimulering. Den som er født først, får tilgang på alle disse ressursene, mens yngre søsken får mindre tilgang. Familieressursene «tynnes ut», slik at senerefødte blir mindre begunstiget enn sine eldre søsken. Bedre tilgang på familieressurser gir bedre vilkår for utviklingen av intelligens.

Psykologen Robert Zajonc foreslår i sin teori «confluence theory» også at intelligensen til et barn påvirkes av de gjennomsnittlige kognitive ressursene i familien når barnet blir født. Den førstefødte har alene fordelen av de kognitive ressursene hos foreldrene. Den andrefødte kommer inn i en familie hvor de kognitive ressursene er gjennomsnittet av foreldrenes og den førstefødtes kognitive ressurser, og vil dermed ikke få så gunstige betingelser som den førstefødte for utviklingen av sin intelligens. Det følger at hvert nytt barn i søskenflokken vil få litt lavere intelligens, og at forskjellen mellom to påfølgende søsken blir mindre utover i søskenflokken.

Men den førstefødte i to- og trebarnsfamilier kommer gjennomsnittlig bedre ut enn enebarn. Dette er et problem for teorien om uttynning av ressurser; ifølge denne teorien skulle enebarn ha høyere intelligens enn barn i familier hvor det er flere søsken. Zajonc foreslår at dette fenomenet kommer av at den førstefødte i familier med flere barn lærer opp sine yngre søsken.

Som tidligere nevnt er det en sammenheng mellom antall barn i en familie og gjennomsnittlige prestasjoner på intelligenstester. Gjennomsnittlig presterer barn i små søskenflokker bedre enn barn i store søskenflokker. Undersøkelser i Skottland, Frankrike, Hellas og USA i mellomkrigstiden viser til dels dramatiske forskjeller. Skotske data fra denne tiden viser en forskjell mellom ettbarnsfamilier og fembarnsfamilier på cirka tolv IQ-poeng. I en amerikansk undersøkelse fant man en forskjell på bortimot 15 IQ-poeng mellom enebarn og søsken i åttebarnsfamilier. Disse forskjellene har antagelig avtatt etter siste verdenskrig.

Størrelsen på barneflokken

Nederlandske forskere studerte prestasjoner på en intelligenstest (Ravens matrisetest) blant cirka 390 000 rekrutter som var født rett etter siste verdenskrig. De fant at forskjellen mellom tobarnsfamilier og familier med ni søsken eller flere var om lag sju IQ-poeng. I den allerede omtalte studien av norske rekrutter i fødselskullene fra 1937 til 1985 var avstanden mellom gjennomsnittlige prestasjoner blant barn i tobarnsfamilier og gjennomsnittet av søsken i familier med seks eller flere søsken nær seks IQ-poeng.

Forskjellene var betraktelig større i de tidlige fødselskullene enn i de nyere. I førkrigskullene var forskjellen mellom de store barneflokkene og de små barneflokkene omtrent 10 IQ-poeng. Denne forskjellen hadde avtatt til cirka fire–fem IQ-poeng i fødselskullene fra 1970 og senere (Sundet, 2014). Kanskje vil sammenhengen mellom familiestørrelse og intelligens forsvinne over tid.

Det er fortsatt ikke helt avklart hva som er årsakene til sammenhengen mellom størrelsen på barneflokken og intelligens. Den ene muligheten er at de som har mange søsken, vokser opp i miljøer som ikke er så gunstige for utviklingen av intelligens. Søskenrekkefølgeeffekten garanterer at i det minste en del av forskjellene mellom store og små familier skyldes miljøfaktorer.

Andre har tatt utgangspunkt i at intelligens kan være påvirket av arv, og uttrykt bekymring over såkalte dysgeniske trender. Resonnementet er omtrent som følger: Hvis intelligenstester måler intelligens, og intelligens i noen grad er arvelig samt at de som har forholdsvis lav intelligens, føder flere barn enn de som har høy intelligens, vil arvematerialet i befolkningen bli dårligere og gjennomsnittlig intelligens i befolkningen vil synke fra generasjon til generasjon.

Hva er det vitenskapelige grunnlaget for å mene at det foreligger en dysgenisk trend når det gjelder intelligens? Først og fremst: Foreligger det en slik dysgenisk trend? Data tyder ikke på at dette er tilfellet. Flynn-effekten viser jo at prestasjonene på intelligenstester i all hovedsak blir bedre og bedre fra generasjon til generasjon. Altså er det en økning av intelligens i befolkningen som er tilfellet, og ikke en nedgang, som pessimistiske tilhengere av den dysgeniske tankegangen forventet seg. Noen har påstått at Flynn-effekten kamuflerer en nedgang. I så fall er jo Flynn-effekten enda sterkere enn det dataene tyder på.

Barnehagen spiller inn

Påstanden om at mindre intelligente produserer flest barn, blir også svekket av norske data. Hvis påstanden om sammenheng mellom foreldres intelligens og hvor mange barn de får er riktig, skulle man vente en negativ sammenheng mellom foreldrenes utdanning (utdanning korrelerer med intelligens) og antall barn de har. Fram til fødselskullene omkring 1970 var det en svak og avtakende negativ korrelasjon mellom foreldrenes utdanning og antall barn i Norge. Etter 1970 er korrelasjonen nær null. I disse fødselskullene er det heller ingen korrelasjon mellom fars IQ og antall barn i søskenflokken (Sundet, 2014). Et tilleggsargument i samme retning er at mange i den nedre delen av IQ-fordelingen ikke får barn.

Det er flere mulige faktorer som kan ha ført til at betydningen av størrelsen på søskenflokken for gjennomsnittlig IQ stadig blir mindre. En mulig faktor er hvor mye tid foreldrene bruker på et barn i form av kognitiv og annen stimulering, da dette er av avgjørende betydning for utviklingen av intelligens hos barna. I store barneflokker får foreldrene mindre disponibel tid per barn. Det kan hende at kortere arbeidstid og fordeling av ansvar for barna mellom mor og far har minsket noe av «ulempen» med mange barn.

Det kan også være at moderne foreldre er mer bevisste når det gjelder hvor viktig omsorg og interesse er for barns utvikling. Kanskje er den stadig økende tilgangen på barnehageplass også en faktor. I barnehager får alle barna presumptivt lik behandling uavhengig av størrelsen på familien de hører til. Den minkende forskjellen i intelligens mellom barn i store og små familier de siste tiårene, som vi ser i norske data, kan støtte disse antakelsene.

Kilder

Kristensen, P. & Bjerkedal, T. (2007). Explaining the relation between birth order and intelligence. Science, 316(5832), 1717. doi: 10.1126/science.1141493.

Sundet, J. M., Eriksen, Borren, I. & Tambs, K. (2010). The Flynn effect in families. Investigating the effect of age differences between brothers. Intelligence, 38, 38–44. doi: 10.1016/j.intell.2009.11.005.

Sundet, J. M. (2014). The Flynn effect in families. Studies of register data on Norwegian military conscripts and their families. Journal of intelligence, 2(3), 106–118. doi: 10.3390/jintelligence2030106.