Utvalg for rettspsykologi og sakkyndighet i Norsk psykologforening har merket seg utredningen «Kunnskapsløft og kommunikasjonsbehov», som også kommer kortversjonen «Retningslinjer for sakkyndigarbeid i domstolene».

Denne utredningen er laget av tunge juridiske representanter fra Advokatforeningen, Dommerforeningen, Riksadvokaten og Regjeringsadvokaten. Den føyer seg inn i en rekke med utredninger knyttet til sakkyndighet, særlig etter 22. juli-rettssaken.

Utvalget skriver at de har «konsentrert seg om å fremme tiltak for å gjøre de sakkyndige bidrag transparente og kontrollerbare på alle stadier av prosessen» (s. 9). Deres mandat har vært å utarbeide retningslinjer for sakkyndigarbeid i domstolene: 1) Retningslinjer for mandatutformingen, 2) Retningslinjer for de sakkyndiges arbeid underveis i sakene, og 3) Retningslinjer for utforming av de sakkyndiges erklæring.

Et nyttig hjelpemiddel

Utredningen inneholder av en fyldig rapport, på til sammen 64 sider, og en mindre veileder med de forslåtte retningslinjene. Grunnlagsmaterialet består av relevant juridisk litteratur samt et begrenset tilgang til noen sakkyndige erklæringer. Det dreier seg om 17 sakkyndigerklæringer, åtte knyttet seg til saker etter barneloven og ni etter personskade. Utvalget fikk ikke tilgang til rettspsykiatriske erklæringer. Utvalget har ikke trukket inn eller intervjuet noen praktiserende sakkyndige i sitt arbeid.

Primært fremstår utvalgets arbeid som skrevet av jurister og for jurister. Men utredningen fremstår som nyttig for flere aktører innenfor domstolene. Retningslinjene kan være greie å forholde seg til for sakkyndige som er ute etter enkelte faktaopplysninger om prosess og jus i domstolene.

Bør romme skjønn

Utvalg for rettspsykologi og sakkyndighet i Norsk psykologforening legger utredningen til grunn som foreslåtte retningslinjer. Nytten i retningslinjene ligger i at særlig kortversjonen kan være et oppslagsverk for sakkyndige som er i tvil om hvordan det oppdraget de er gitt, best kan løses opp mot den juridiske tenkningen. Det er altså en enkel «Dos and don’ts» i sakkyndigoppdrag for domstolene og forvaltningen (Fylkesnemndene). Samtidig anser vi at enkelte av retningslinjene ikke er bindende for sakkyndige siden de ikke er nedfelt i lov eller forskrift.

Noen av retningslinjene bør heller ikke tolkes helt bokstavelig. Eksempelvis finner vi at det foreslås (side 43 i utredningen og side 6 i veilederen) at mandatet blant annet skal inneholde «Hvilken metode den sakkyndige skal benytte». Vi vil presisere at det er de sakkyndige selv som må velge sin metode for å kunne besvare mandatet på best mulig måte. For øvrig ønsker vi velkommen alle tiltak som kan gi økt tillit til og kvalitet av det sakkyndige arbeidet som gjøres i domstolene.

Dette innlegget er skrevet på vegne av Utvalg for rettspsykologi og sakkyndighet i Norsk Psykologforening.