Fra et faglig ståsted blir slike bøker i krysskulturell kommunikasjon ofte betraktet som overfladiske (selv om det finnes hederlige unntak), men de kan være nyttige nok til sitt formål. Næringslivets interesse for feltet kan også være en påminnelse om at det ikke bare er av pur nestekjærlighet at det kan være interessant å forstå fremmede folk: det er nødvendig selv om man bare er ute etter å gjøre vellykkede forretninger med dem, for vår kulturelle bakgrunn preger det meste av det vi gjør.
Også i det offentliges engasjement overfor flyktninger og innvandrere har krysskulturell kommunikasjon stått sentralt, men her blir det vanligvis behandlet i en videre kontekst enn næringslivets folk har behov for å gjøre. Grunnen er at det offentlige ikke bare skal gjøre handel med innvandrerne, men har et medansvar for alle innbyggeres, inkludert innvandreres totale livssituasjon.
Maktforskjeller
Maktforskjeller ligger under de fleste situasjoner der innvandrere kommuniserer med nordmenn, og nesten alltid er det nordmannen som har mest makt. Som på andre områder må innvandrere tilpasse seg nordmenn og norsk væremåte også her, selv om situasjonen ofte kan oppleves annerledes av nordmenn i politi, helsevesen og skolevesen – som irriterer seg over at innvandrere tilsynelatende ikke vil lære godt norsk, ikke vil forstå hva de mener, osv. Bakgrunnen for en slik irritasjonsfølelse er imidlertid at det er nordmannen som har definert premissene for samværet, og som derfor krever en grad av tilpasning som kan være umulig for en som ikke behersker den norske konteksten mer eller mindre fullkomment.
Kommunikasjon er utveksling av informasjon i vid forstand. Det er med andre ord en prosess som per definisjon finner sted mellom to eller flere parter. En utbredt modell av kommunikasjon opererer med to aktører, nemlig sender og mottaker, og vektlegger at budskapet meget vel kan misforstås fordi mottakeren risikerer å feiltolke senderens hensikt. Kommunikasjon finner faktisk ikke sted dersom det ikke finnes en mottaker, altså noen som oppfatter meldingen eller deler av den.
Å snakke til en vegg eller å snakke norsk til et menneske som bare kan bengali, er med andre ord ikke kommunikasjon. Dette burde være opplagt, og vi skal ikke bruke mye tid på dette poenget. I stedet skal vi betone hvordan kommunikasjon kan være ubetenksom og språkløs, hvordan den kan ha konsekvenser som ikke er tilsiktet, og hvordan maktforskjeller kan komme til uttrykk gjennom kommunikasjon.
Tegn og tolkning
La oss foreslå som en definisjon at kommunikasjon er utveksling av meningsfylte tegn. Et tegn kan for eksempel være en setning, et ord, en grimase, et klesplagg eller en fysisk gest. Disse tegnene trenger ikke å ha samme mening for sender og mottaker (enkelte mener faktisk at noe slikt ville være umulig), men de flyter likevel mellom sendere og mottakere. La oss videre definere tegn som alt som kan lyves med og som kan misforstås. Dermed blir det tydelig at store deler av kommunikasjonen som finner sted, ikke er språklig.
Stort sett er ikke tegn hundre prosent entydige. De må med andre ord tolkes, og det kan ofte være uenighet om tolkningen eller budskapet. «Hva mener du egentlig?» er et vanlig spørsmål i vårt samfunn. Dette kan illustrere denne flertydigheten. Det faktum at spørsmål av denne typen ofte faller mellom ektefeller, altså mennesker som etter alt å dømme kjenner hverandre bedre enn de fleste, har felles kultur, felles erfaringer og felles referanser, burde være bevis godt nok på at kommunikasjon aldri kan gjøres helt entydig.
En mor vil kanskje mene at datterens miniskjørt er seksuelt utfordrende og uanstendig, mens datteren kanskje vil insistere på at miniskjørtet slett ikke er et slikt tegn, men bare et tegn på at hun er lik sine venninner. En slitt skinnjakke oppfattes kanskje som et tegn på manglende sosial tilpasning av noen grupper, men nøyaktig den samme skinnjakken, båret på nøyaktig samme måte av samme person, kan oppfattes som et tegn på moteriktighet og en tidsriktig «streetwise» livsholdning av andre. Tegnene er med andre ord flertydige.
Kommunikasjon og språk
Kommunikasjon blir ofte betraktet mer eller mindre som synonymt med språk, og følgelig er det nærliggende å tenke på krysskulturell kommunikasjon som en type språklig oversettelse. Det kan ofte være nyttig å tenke slik, men det er også nødvendig å presisere at svært mye kommunikasjon er ikke-språklig – her er det i første omgang nok å tenke på billedkunst og musikk. Mange av våre kunnskaper, holdninger og ferdigheter er også av en slik art at de ikke uten videre kan uttrykkes språklig, og det er til og med blitt vist at kompliserte tankeprosesser kan finne sted uten å gå veien om verbalspråket.
Trolig er det først i industrisamfunnet at kulturell kunnskap er blitt assosiert med språk. I samfunn preget av tradisjonelt håndverk, som gjerne ble overført fra foreldre til barn, satt ferdighetene i kroppen snarere enn i hodet. Først i nasjonalstatene, med sine standardiserte utdanningssystemer og enorme arbeidsmarkeder, ble det nødvendig å utarbeide språkbaserte, skriftlige læremidler for at folk flest skulle tilegne seg den nødvendige kulturelle kunnskap. Der mennesker i det tradisjonelle samfunnet lærte gjennom demonstrasjon, altså ved at noen viste dem hvordan ting skulle gjøres, tilegner vi oss mye av vår kunnskap ved å lese.
Enkelte vil kanskje ha det syn at mennesker i moderne samfunn er blitt gjort hjelpeløse og fremmedgjorte når de i så stor grad har gjort seg avhengige av skriftlige manualer, oppslagsverk og lærebøker. Ekstreme eksempler på denne språk- og skriftavhengigheten kan være lærebøker i sex og barneoppdragelse, som jo er ganske vanlige i vår del av verden. Før i tiden (og kanskje i noen grad fremdeles) skaffet man seg denne type ferdigheter på andre måter enn ved å lese bøker.
Nordmenns ordvalg
Hvorvidt det moderne mennesket har større eller mindre kontroll med tilværelsen enn mennesker i tradisjonelle samfunn, er et stort og komplisert spørsmål. Sikkert er det i alle fall at man går glipp av ganske mye av det som foregår av læring og kommunikasjon dersom man tror at all kommunikasjon må være språklig. Og i mange av innvandrernes hjemland foregår læring for en stor del ved at barn er sammen med eldre barn eller voksne – de blir vist hvordan man løser forskjellige oppgaver. Spranget fra en slik læremetode til den norske skolen, basert på språk og etter hvert skrift, kan være svært vanskelig.
Antropologen Edward T. Hall har sammenlignet ulike språk med henblikk på hvor viktige de ikke-språklige aspektene er for kommunikasjon, altså hvor mye ansiktsuttrykk, fakter, gester og implisitte faktorer virker inn på budskapet. I sin temmelig uformelle sammenligning tok han for seg de vanligste vesteuropeiske språkene, og fant – ikke overraskende kanskje – at de germanske språkene var de «sakligste», altså at mesteparten av budskapet hos en germaner kommer til uttrykk gjennom ordvalg.
Sveitsere, tyskere og skandinaver er jo kjent for å ha uttrykksløse ansikter og en sparsom bruk av kroppen når de snakker, og forsøker å si nøyaktig hva de mener på en presis måte slik at det ikke kan misforstås. «Saklighet» er en måte å beskrive denne væremåten på. Disse språkene kaller Hall lavkontekstspråk, det vil si at selve kommunikasjonskonteksten, eller den videre sammenhengen, har liten innvirkning på meningsinnholdet i det som sies. Budskapet ligger i språkets ordlyd, ikke i den ikke-språklige konteksten. Man kan stort sett ta det som sies, bokstavelig.
I skalaens andre ytterpunkt plasserer Hall arabisk, spansk og italiensk, som følgelig kalles høykontekstspråk, ettersom måten noe sies på og andre ikke-språklige faktorer i høy grad er med på å definere innholdet i det som sies. I slike språk er det ikke uten videre mulig å ta et utsagn bokstavelig. Det er for eksempel ikke nødvendigvis slik at «ja» betyr det vi skandinaver forbinder med «ja». I mange samfunn betyr «ja» rett og slett «jeg hører», og ofte kan det være direkte uhøflig å si «nei».
Betydningen av kontekst
I det hele tatt kan det være risikabelt å stole blindt på det verbale innholdet i et utsagn. Som alle vet, kommuniserer vi også gjennom kroppsspråk («din munn sier nei, nei, men dine øyne sier ja»), og mennesker med ulik bakgrunn får forskjellige assosiasjoner til de samme ordene. Derfor snakker vi som regel tydeligere og mer entydig i telefon enn i direkte ansikt-til-ansikt-kontakt. Når en lege for eksempel sier til en norsk pasient at han eller hun bør unngå søt mat, eller spise lett mat, er dette som regel umiddelbart begripelig. For en innvandrer kan uttrykket «søt mat», som her betyr sukkerholdig mat, imidlertid godt oppfattes som mat som smaker søtt, som gulrøtter. Hva som er «lett mat» kan også være vanskelig å forstå for en person som ikke er sosialisert inn i et norsk kosthold.
Når det gjelder morsmålene til innvandrere i Norge, er det åpenbart stor variasjon med hensyn til kontekstavhengighet. Det samme gjelder for nordmenn. I mange situasjoner tar vi for gitt at alle deler de samme forkunnskapene, og kan snakke i vei om for eksempel norske fotballspillere eller politikere uten å tenke over at de som lytter, ikke nødvendigvis deler vår referanseramme. Det er naturligvis også klart at ulike innvandrere snakker ut fra svært forskjellige kontekster, og at noen av dem er «høye» mens andre er «lave» i forhold til det språklige budskapet.
Ordet kontekst er nå blitt brukt et rekordartet antall ganger på få linjer. La oss derfor først som sist se hva som menes med det.
Spesialiserte kontekster
Ethvert samfunn består av mange, ulike kommunikasjonsfellesskap. Dette betyr ganske enkelt at det finnes ulike regler for hva som er god tone, relevant informasjon, nyttig og vakkert osv. for ulike mennesker og i ulike situasjoner. Akkurat som vi skifter mellom ulike roller eller delidentiteter, går vi også daglig ut og inn av forskjellige kommunikative fellesskap. Det er vel de færreste som snakker på samme måte om de samme tingene med sin ektefelle og med sine kolleger. Forholdet til slektninger som foreldre og søsken er også vanligvis preget av spesielle former for kommunikasjon, i og med at de kan trekke veksler på innforståttheter og implisitte betydninger som vil gå utenforstående hus forbi.
Det er lett å se at ulike grupper i samfunnet, fra ungdomskulturer og vitenskapelige miljøer til for eksempel kristne foreninger, kommuniserer seg imellom på spesielle måter som ikke uten videre er tilgjengelige for utenforstående. Innvandrere kommer ofte i kontakt med slike spesialiserte kontekster, som rettsvesenet, politiet, helsevesenet og sosialkontoret. Forholdsvis lite er blitt gjort for å sørge for at de lærer seg å beherske disse meget spesialiserte kontekstene, og fra vår egen forskning har vi flere eksempler på at pasienter og andre typer klienter ikke forstår hva øvrighetspersonen sier, uten at denne er klar over det! Folk sitter jo der og nikker og sier «ja».
For at det skal være mulig å forstå en slik spesialisert form for kommunikasjon, er det nødvendig å vite noe om konteksten, altså de ytre kulturelle rammene som definerer det kommunikative fellesskapet. En slik kontekst kan bestå av formelle regler (for eksempel reglementet for hilsing i Forsvaret), av spesielle interesser medlemmer i en gruppe har felles (for eksempel korrekt bibeltolkning, bedre arbeidsmiljø, osv.) eller av eksklusive kunnskaper medlemmer av en gruppe deler (for eksempel inngående forståelse av Kants filosofi eller detaljert kunnskap om hvordan en bil er satt sammen).
Uskrevne regler
Konteksten kan imidlertid også inkludere uformelle, usagte og implisitte regler, som kan ha med klesdrakt, verbal stil og kroppsspråk å gjøre. I enkelte miljøer anses det for eksempel for passende at kvinner skal tie i forsamlinger, i andre miljøer anses det for uanstendig at kvinner går med brystholder, i noen sammenhenger blir man stigmatisert om man snakker dialekt, og i atter andre sammenhenger vil det virke tilgjort og snobbete å bruke slips. I enkelte samfunn er det upassende å se samtalepartneren rett inn i øynene; andre steder anses det som suspekt om man ikke gjør det: Da viser man at man har noe å skjule.
I en viss forstand er det skrevne og særlig uskrevne regler av denne typen som utgjør kulturen. Enhver «tekst», altså ethvert eksplisitt budskap, forutsetter og trekker veksler på en bred kontekst, altså et tykt lag av mening som rammer den inn og er med på å definere den. Bare rent matematiske utsagn av typen «2+2=4» kan sies å være helt kontekstfrie.
Generelt går det an å si at jo mer to personer har felles, jo bedre de kjenner hverandre, og jo mer felles kultur de har, desto viktigere er kontekstforståelsen for en utenforstående som forsøker å tolke det de sier. De kan trekke veksler på en felles forståelse av livets små og store fortredeligheter, og trenger ikke å uttrykke særlig mye i klartekst for å «nå frem» til hverandre med budskapet. Den motsatte situasjonen, altså kommunikasjon som finner sted mellom mennesker som har få felles referanser, vil være mindre preget av implisitte henvisninger til en kontekst: der vil budskapet i langt større grad måtte gjøres eksplisitt.
Verbalspråket hviler i en tykk kontekst som består av tegn som ligger utenfor språket selv. Når en nordmann ved arbeidsdagens slutt fredag ettermiddag sier «Jeg drar på hytta i helgen», har et slikt utsagn vide konnotasjoner for svært mange andre nordmenn. De ser ham for seg gående i et øde terreng, sammen med familien, bærende på en ryggsekk; de ser ham kanskje i ferd med å hugge ved, fiske, tenne i peisen eller hva man nå gjør når man befinner seg i en hytte.
For en innvandrer fra et ikke-skandinavisk land vil utsagnet derimot være ganske tomt for konnotasjoner; han vil ikke få mange assosiasjoner når han hører det, fordi han mangler den ikke-språklige konteksten utsagnet hviler i og viser til. Når vi snakker, foretar vi ofte sammenligninger for å illustrere et poeng (for eksempel «Margit Sandemo er litteraturens svar på elg i solnedgang»), eller vi bruker metaforer (for eksempel «Vågehvalen er havets rotte») som slett ikke gir mening for folk som ikke deler vår kontekst.
Språk og makt
For noen år siden gikk en debatt om oversettelse av skjønnlitteratur, hvor en professor i nederlandsk språk og litteratur kritiserte en norsk oversettelse av en nederlandsk bok – ikke fordi den var språklig mangelfull, men fordi oversetteren hadde misforstått mye av det han hadde lest. Grunnen var, mente professoren, at oversetteren hadde lært seg nederlandsk ad skriftlig vei, uten å tilbringe lengre tid i Nederland, og at han derfor var blind for de underliggende kulturelle nyansene i det nederlandske språket.
Språkbeherskelse dreier seg med andre ord ikke bare om å lære seg uttale, grammatikk og ordforråd, det dreier seg i høy grad om å mestre en hel livsverden. Derfor er det ikke nok å avlegge en god prøve i skriftlig og muntlig norsk for å beherske norsk kultur. Store deler av denne livsverdenen kan nemlig bare læres ad ikke-språklig vei, gjennom at man gradvis opparbeider en intuitiv forståelse av de intrikate mønstrene av små tegn og betydningsnivåer som gir tilværelsen mening og sammenheng.
Dersom kjennskap til språklige og grammatikalske regler hadde vært tilstrekkelig for å forstå meningssammenhenger, ville det ha vært mulig å bruke datamaskiner til å oversette mellom språk. Rent faktisk har det vært brukt millioner av dollar på å utvikle dataprogrammer som kan oversette mellom engelsk og russisk, uten at det til dags dato har lyktes. Det er med andre ord ikke-språklige aspekter ved kommunikasjon som gjør den språklige kommunikasjonen mulig.
Det er ikke bare innvandrere som får merke språkets ikke-språklige aspekter. Blant norske nordmenn er språk og språkbruk også langt mer enn blott og bart kommunikasjonsmidler. Ordvalg, syntaks, uttale og tonefall avslører i de fleste tilfeller mye om den talendes sosiale tilhørighet. Dialekten forteller hvor han eller hun kommer fra; sosiolekten forteller hvilken klassebakgrunn han eller hun har (i Oslo gikk det store klasseskillet tradisjonelt mellom dem som la trykket på første eller siste stavelse i ord som banan, det vil si banaan eller bannan), ordforråd og setningsbygning gir hint om vedkommendes utdannelse, og i mange tilfeller går det faktisk an å gjøre informerte gjetninger om en persons politiske tilhørighet ved å lytte til språkbruken. En sosialistisk politiker bør ikke snakke for «dannet», mens en høyremann bør unngå for mange a-endinger. Oppkomlinger, altså mennesker som har ambisjoner om å stige i sosial rang, vil kanskje være tilbøyelige å uttale Oslo som «Osslo» og ikke som «Oschlo», samtidig som de uforvarende røper sin bakgrunn ved å blande sammen pronomen som «de» og «dem».
Kommunikasjonsbarrierer
Det er heller ingen tvil om at skillet mellom bokmål og nynorsk handler om – konnoterer – langt mer enn uenighet om hvilket språk som egner seg best til å beskrive virkeligheten. Nye varianter av muntlig norsk utvikler seg også som resultat av mobilitet og innvandring. I Oslo Øst snakket man en stund om «kebabnorsk» som en særegen sosiolekt med innslag av arabisk og urdu. Nå snakker språkforskere heller om multietno- lekter, altså muntlige språkformer som har fått påvirkning fra mange kanter, fra engelsk til punjabi. Også mange barn og unge av norsk avstamning er påvirket av, og bidrar til, fremveksten av multietnolekter.
Kommunikasjonsbarrierer, gjensidig mistenksomhet og avvisning mellom nordmenn har ofte en sammenheng med talemålet. Mange modifiserer språkbruken sin noe når de treffer mennesker med en annen sosial eller geografisk opprinnelse enn dem selv, for å minske kløften. Innflyttere til Oslo som etter hvert tilegner seg en tilnærmet Oslo-dialekt, vil likeledes gjerne slå over i sin barndoms dialekt når de kommer «hjem» på besøk. Det finnes også mange som skifter språkform i ulike situasjoner; én måte å snakke på er korrekt i forhold til nærmeste familie, mens en annen er korrekt på jobb.
Når vi etter hvert får øye på de mange nyansene og kommunikasjonsnivåene som ligger i språket, blir det også lettere å forstå nøyaktig hvor handikappede innvandrere av og til må føle seg fordi de mangler evnen til å uttrykke seg presist og nyanserikt på norsk. Et slikt språklig handikap kan faktisk godt sammenlignes med fysisk funksjonshemning. Det reduserer menneskers aksjonsradius og gjør at de ufrivillig blir behandlet som ofre, barn eller på andre måter mindreverdige.
Her ligger en fundamental maktforskjell mellom nordmenn og innvandrere. Uansett hvor poetisk, vakkert og rikt en somalier er i stand til å uttrykke seg på somali eller arabisk, blir han nærmest oppfattet som språklig ubehjelpelig dersom han ikke klarer å si «Fru Ibsens ripsbusker og andre russiske buskvekster» presist og med tydelig norsk uttale. Innvandrere som snakker dårlig norsk, blir dels sett på som dumme fordi de uttrykker seg upresist, dels som kravstore fordi de ikke kjenner norske høflighetsformer. Unntaket gjelder innvandrere fra vestlige land som blir rost for sine språkkunnskaper dersom de uttrykker seg på gebrokkent norsk.
Å måtte stamme og stotre
For at de skulle få et inntrykk av hvordan dette handikappet kan oppleves, ble en del norske høyskolestudenter en gang bedt om å skrive om sin første kjærlighet på sitt andre fremmedspråk (altså ikke på engelsk). Man kan bare tenke seg hvor uartikulerte, ubehjelpelige og språkløse en del av dem følte seg. Ikke bare er det vanskelig å finne de riktige ordene på et språk man behersker dårlig; det er også vanskelig å finne en rytme som passer til det man ønsker å si.
For mennesker som kommer fra samfunn hvor veltalenhet anses som en naturlig del av allmenndannelsen, som de fleste samfunn i Midtøsten og Nord-Afrika, er det selvfølgelig ydmykende og hemmende å måtte stamme og stotre på et språk de bare så vidt behersker. I enkelte samfunn i Melanesia anses det faktisk som alminnelig høflighet når to mennesker med ulike morsmål møtes, at de snakker hverandres språk. Det ville være som om briter skulle snakke fransk til franskmenn og vice versa. Slike krav er urealistiske i samfunn som de europeiske, hvor innbyggerne sjelden kan mange språk, men i andre deler av verden kan det oppleves som en naturlig måte å vise respekt på.
Det er ikke dermed sagt at nordmenn bør lære arabisk, punjabi eller andre fremmedspråk for å minske kløften mellom «oss» og «dem»: Et slikt krav ville ikke bare være urealistisk, det ville neppe løse noe problem. Imidlertid er det nødvendig å være oppmerksom på at det er en form for maktutøvelse når vi henvender oss til innvandrere på norsk og forventer at de skal svare på norsk, og det er ikke fordi de er dumme, uvitende, osv. at de svarer på et haltende norsk. På sine egne språk er de fullt ut kompetente, men det er en form for kompetanse som ikke er verd noen verdens ting i en norsk kontekst.
Ettersom det ikke-språklige spiller en viktig rolle i kommunikasjon, blir det også klart at bruk av tolk ikke løser ethvert problem. Faktisk skyldes ganske mange misforståelser at tolken enten gir misvisende oversettelser, eller at mye av det opprinnelige budskapet går tapt ved tolking fordi den opprinnelige konteksten mangler.
Interesser og fellesnevnere
Ut fra den foregående diskusjonen kan man lett få det inntrykk at nordmenn og innvandrere må tilbringe år av sine liv i intense studier av den andres kultur for overhodet å kunne kommunisere. Heldigvis faller det enklere i virkeligheten. For det første er det vanlig praksis i dette landet, som i mange andre land, at utlendinger tilpasser seg lokal sed og skikk. Det stilles med andre ord høyere krav til innvandrere enn til nordmenn. For det andre er det ikke nødvendig for nordmenn å ha intim kjennskap til for eksempel vietnamesisk kultur for å kommunisere med en vietnameser. Hovedsaken må være at nordmannen vet at kommunikasjonen foregår på hans premisser, og at vietnameseren derfor befinner seg i en underlegen situasjon. For det tredje er det slett ikke sikkert at det er nødvendig å kommunisere med innvandrere – eller for den del andre mennesker – om alt mellom himmel og jord.
All kommunikasjon finner per definisjon sted fordi partene har felles interesser. Disse interessene kan i og for seg bestå i hva som helst, fra lønnskamp til kjærlighet så å si, og poenget er ganske enkelt at man må ha noe å kommunisere om. Dette kan være et utgangspunkt når vi skal forsøke å se nærmere på forholdet mellom nordmenn og innvandrere. Det er grunner til at de har noe med hverandre å gjøre, og selv om de kanskje kan ha motstridende interesser, er det som regel i begges interesse at de forstår hverandre.
Et første skritt kan være å identifisere disse felles interessene: å finne ut hva man skal kommunisere om. Deretter vil det være nødvendig å lære noe om den andres kontekst, for å forstå hvorfor den andre oppfører seg forskjellig fra en selv. Hvorfor er det for eksempel slik at en del innvandrermenn er uvillige til å sende sine koner på norskkurs? Og hvorfor er det umulig for norske sosialarbeidere å motta gaver fra sine klienter (vel å merke dersom klientene er innvandrere)?
Å utvikle en felles plattform
Det tredje skrittet må bestå i å utvikle en felles plattform for videre kommunikasjon: et lukket språk, om man vil, som inneholder de problemområdene man sammen må løse. Partene må altså finne fellesnevnere som gjør det mulig for dem å ha meningsfylt samkvem. Disse fellesnevnerne kan for eksempel innebære at man snakker et tredje språk, som engelsk, for å lette kommunikasjonen, eller at man er enige om å holde private saker utenfor den felles plattformen, eller at man går ut fra et skriftlig regelverk. Jo større enighet man klarer å oppnå om slike regler, desto mindre er sjansen for misforståelser.
I mange samtaler tar vi for gitt at alle deler de samme forkunnskapene.
Ønsker man å unngå en slik situasjon, er det altså all grunn til å ta den andres kontekst på alvor, selv om man ikke nødvendigvis er tvunget til å gjøre det. Offentlig ansatte befinner seg her i en særstilling. De er faktisk forpliktet til å tilrettelegge forholdene for kommunikasjon, for at allmennheten – inklusive innvandrere! – skal få innfridd sine rettigheter. Det er ikke for ingen ting at offentlig ansatte kalles civil servants på engelsk.