For mange mennesker er det likevel uaktuelt å fly, på grunn av lammende angst. At de ikke er i stand til å bli med på familieferier eller jobbreiser, kan skape sosiale problemer og yrkesmessige hindringer.
Er du en av de som sitter med hjertet i halsen mens andre flypassasjerer koser seg med en bok, ser film eller sover? I denne artikkelen vil du lære hva som er de vanligste årsakene til flyskrekk. Vi skal også se hvordan forsøk på å redusere angsten ofte gjør at problemet blir verre. Til slutt vil vi gå igjennom de mest effektive metodene du kan bruke for å få bukt med angsten.1
GIR RÅD: Lars Dehli beskriver seks effektive metoder for å få bukt med flyskrekken.
Internasjonale undersøkelser viser at så mange som 40 % av de spurte har moderat til sterk angst i forbindelse med flyturer (Oakes & Bor, 2010). De plages av bekymring lang tid i forveien, søvnvansker, angstanfall, minner fra tidligere traumatiske opplevelser med fly, og en følelse av å være en belastning for familie, venner eller kollegaer. Selvmedisinering med alkohol, og ukritisk bruk av legale medikamenter, er også utbredt. Dette gir ofte alvorlige tilleggsproblemer, som hos den ellers ansvarsfulle moren som henter leiebil på flyplassen i valiumrus eller forretningsmannen som holder et viktig møte i bakrus av sovepiller og alkohol. Mange som er til plage for sine medpassasjerer om bord på fly, for eksempel ved å være aggressive, beruset eller overdrevent masete, gjør dette som kompensatoriske strategier for flyskrekk (Trimmel, Burger, Langer & Trimmel, 2014).
Det finnes heldigvis noen teknikker som kan hjelpe deg med å mestre flyskrekken. Her er seks strategier:
- Sett deg inn i hvorfor flyskrekk er en naturlig reaksjon, og tilegn deg kunnskap om de fysiologiske virkningene av å fly.
- Identifiser hva slags tanker som utløser angsten din, for eksempel «jeg får angstanfall om bord i flyet» eller «flyet styrtet i et flammehav».
- Lær deg å utfordre katastrofetankene på landjorda. «Å smi mens jernet er kaldt» er en effektiv strategi ved alle angstproblemer.
- Identifiser og reduser uhensiktsmessige trygghetsstrategier som bidrar til å opprettholde og forsterke angsten.
- Finn situasjoner og eventuelle medhjelpere for å gjøre eksponeringsøvelser.
- Øv på «frakoblet» oppmerksomhet; teknikker for å ikke gå inn i katastrofetanker.
Flyfobi som diagnose
I dag synes det å være enighet om at det i hovedsak finnes to typer flyskrekk: Den første typen er en klassisk fobi der man reagerer med en uforholdsmessig stor angst ved nærvær av visse objekter eller situasjoner, og dermed forsøker å unngå disse. Dette samsvarer med en spesifikk fobi i diagnosemanualen ICD-10.
Den andre typen flyskrekk gjelder de som er redde for å fly som følge av andre plager (særlig panikkangst, klaustrofobi, agorafobi eller generalisert angstlidelse). Da er flyskrekk ofte et av flere symptomer, og diagnostiseres best sekundært til hoveddiagnosen. For mange har også plagene aspekt av sosial angst ved at de er redde for å dumme seg ut overfor andre passasjerer dersom de får et angstanfall.
Det bør ikke overraske at flyskrekk er såpass utbredt. Det er naturlig å bli fysiologisk aktivert når man flyr; det er høye lyder og bevegelser, og du sitter fastspent til en stol uten vante muligheter til å påvirke omgivelsene. Og det er unaturlig for menneskekroppen å bevege seg i luften i mange hundre kilometers hastighet. I en flykabin fungerer kroppen som om du er til fots på jorden i 2500 meters høyde, der hjerteraten er økt og du raskt blir ør i hodet. Ofte er du også ekstra sårbar på grunn av søvndeprivasjon, tidspress og stress i forbindelse med reisen.
De første psykologiske modellene for flyfobi tok utgangspunkt i klassisk betinging. Ifølge klassisk betinging er angsten en lært assosiasjon til en opplevelse som oppfattes som farlig. Senere har også to andre veier inn i angsten for flyturer blitt mye beskrevet: vikarierende læring, for eksempel gjennom å bevitne engstelig atferd hos andre – spesielt foreldre, og læring gjennom informasjon, som å se dramatiske nyheter om flystyrt i media. De som utvikler flyskrekk, har ofte større grad av belastninger i livet enn til vanlig i tiden da de utvikler fobien. Det kan handle om skilsmisse, død i nær familie, barnefødsel, konflikter på jobb eller i privatliv. Det synes som at stress fører til en sårbarhet for å tolke flyturer som farlig. Undersøkelser viser at de med flyskrekk forbinder luftfart med ord som «ulykke», «lemlestelse» og «død» – til forskjell fra andre reisendes «reise», «ferie» og «spenning» (Oakes & Bor, 2010).
Så mye som halvparten av alle passasjerer opplever kliniske nivåer av hypoksi – mangel på oksygen – under flyturer, noe som gir kroppslige fornemmelser som minner om angstreaksjoner. Hvis man tolker dette som angst, vil man kunne tilegne seg en fobi for situasjonen. Enkelte studier tyder på at de med flyskrekk har en sensitivitet i balansesystemet som gjør at de også er utsatt for bilsyke, høydeskrekk og klaustrofobi (Trimmel et al., 2014). Selv om passasjerfly ikke har eksistert lenge nok til at mennesker har utviklet en nedarvet frykt for luftfart, er en evolusjonær frykt for situasjoner som har vært farlige i vår forhistorie (høyde og det å være innestengt), medvirkende.
Fobier og panikkangst er av de aller vanligste psykologiske lidelsene i befolkningen, men heldigvis er det også de to diagnosene man kan få raskest og best behandling for. Prognosen er at over 80 % blir kvitt disse lidelsene hvis de får optimal behandling. Som allerede nevnt er flyskrekk ofte basert på en av disse to typene angst eller en kombinasjon av dem. Og faktisk er behandlingsresultatene for flyskrekk enda bedre enn for de to ovennevnte lidelsene, noe som både reflekterer terapiens effektivitet og den sterke motivasjonen til de som gjerne vil ut og reise (Oakes & Bor, 2010).
Opprettholdende faktorer
Alle mennesker som lider av angst, utvikler såkalte trygghetssøkende strategier i sine forsøk på å unngå eller redusere angsten. De som lider av flyskrekk, tar flere slike forholdsregler enn andre. De vanligste er å sjekke været og flyforholdene, å ha preferanser for et spesielt sete om bord på flyet, å utspørre flypersonalet om teknisk stand på flyet og flygernes erfaring, å vurdere grad av trygghet i kapteinens stemmeleie, å rette oppmerksomheten mot lyder og lukter, å distrahere seg selv med musikk og film, og å selvmedisinere seg med alkohol, medisiner eller ulovlige rusmidler. Dessverre fører disse handlingene som regel til at angsten opprettholdes eller forverrer seg ytterligere, noe som igjen fører til enda mer fokus på trygghetssøkende strategier.
Trygghetssøkende strategier har to mulige konsekvenser:
- En kortsiktig lettelse av angsten. Det kan skje ved distraksjon eller rusmidler, men du opprettholder angsten på lang sikt fordi du lurer nervesystemet ditt til å være på alerten når du oppfører deg som om det faktisk er farlig.
- En eskalering av angsten. Dette er særlig tilfellet når du fokuserer på indre eller ytre farer som hjertebank, uvirkelighetsfølelse og lyder i flyet. Siden mange signaler blir tolket som katastrofale, øker redselen.
Slik kommer personen raskt inn i en ond sirkel der angsten eskalerer. Et typisk eksempel er kvinnen på 23 år som var veldig opptatt av å tolke kabinpersonalets ansiktsuttrykk. Hvis hun fikk øye på en flyvertinne som virket bekymret, utledet hun raskt at en forestående katastrofe var nær. Dette resulterte i at hun tolket enhver lyd fra flyet som bevis på at noe var alvorlig galt. Resultatet var at hun ofte satt fordreid av skrekk i denne onde sirkelen av trygghetssøkende strategier og angst (se figur 1).
Tunnelsynet som angsten skaper, hindret kvinnen i å reflektere over at det kan være et utall andre årsaker til at en flyvertinne ser ut som hun gjør, utover at flyet er i ferd med å styrte. Videre hadde hun lite kjennskap til aerodynamikk og hvordan fallende trykk får luften til å utvide seg, noe som er årsaken til at det knirker i flyet, og at flyet faktisk er bygget med slingringsmonn nettopp for at dette skal skje nå flyet stiger. Som ved all kognitiv terapi er kunnskap makt.
Mange personer med flyskrekk gjør seg selv en bjørnetjeneste ved at de utelukkende søker etter nyheter om ulykker i media. Dette gir dem et svært fordreid bilde av virkeligheten og bekrefter angsten deres. Mønsteret synliggjøres ved at jo mer kunnskap og handlekraft du har over flyet, jo mindre angst har du. De færreste med flyskrekk vil nok søke seg jobb om bord på et fly. Blant dem som faktisk har sin arbeidsplass i lufta, er det likevel noen som har et snev av flyskrekk. Atle Dyregrov og medarbeidere (1992) har funnet at flyvertinner og resten av kabinpersonalet har mindre flyskrekk enn passasjerene, men også blant disse er nær 10 % plaget av angst. Særlig er slike plager utbredt blant de ansatte som har opplevd skumle situasjoner om bord i fly uten at episoden har blitt tilstrekkelig omhandlet og snakket om i ettertid. De om bord på flyet som har mest kunnskap og kontroll, nemlig pilotene, har svært sjelden flyskrekk.
Det er heller ikke uvanlig at personer med flyskrekk opplyser at kontrollmangelen er angstskapende, det at de bare må sitte der uten å kunne gjøre noe fra eller til. Mange føler at de må være med på å styre flyet på magisk vis, for eksempel ved å lene seg til fra side til side. En kvinne på 47 år som regelmessig tok fly til USA om natta, følte at hun måtte holde seg våken underveis på alle turene for å være med og «styre» på denne måten. Et klassisk sokratisk spørsmål i behandlingen av denne fobien er derfor «hvem tror du det er lurest å la styre flyet, deg eller kapteinen?».
Psykologisk behandling
Her følger et eksempel fra behandling av en mann med flyskrekk:
I behandlingen av mannen over ble hovedfokuset å utfordre katastrofetankene hans ved hjelp av motforestillinger, og gradvis å redusere bruken av ugunstige trygghetsstrategier. Han laget en rangert liste over hvor viktige trygghetsstrategiene var for ham, så sluttet han å bruke dem ved å begynne med dem han var minst avhengig av, først. Det ble fort tydelig at reduksjon i trygghetsstrategier dempet angsten. Det som satt lengst inne for ham, var å gi opp alkoholen og pillene. Men etter hvert som angsten lettet, kuttet han kraftig i drikking forut og under flyturene. Det som satt aller lengst inne, var å kutte ut Vival – her måtte han trappe ned gradvis fra 2 piller til 1 og så til ½ pille før han sluttet helt.
Endring av katastrofetolkninger
Første steg i behandlingen er å undersøke hva som setter i gang angsten. Dette kan være ytre hendelser som turbulens, høye lyder i flyet, stemningsleie hos kabinpersonalet eller andre passasjerers oppførsel. Det kan også være indre hendelser i kroppen som svimmelhet, hjertebank, derealisering, katastrofetanker eller vansker med å puste. Den psykologiske modellen for flyskrekk har som utgangspunkt at det er katastrofale fortolkninger av normale opplevelser som er årsaken og drivkraften bak plagene.
En kvinne som blir oppmerksom på at det kommer en lyd fra flyet, og som tenker «dette er helt normalt, en farkost som beveger seg i 900 km i timen lager naturlig nok lyd i flere tusen meters høyde» vil raskt glemme episoden. En mann som hører den samme lyden og tolker det som «dette er et forvarsel om at vingen er i ferd med å falle av, flyet kommer til å styrte i åpent hav, alle dør, jeg kommer aldri til å få se barna mine igjen», vil naturlig nok få angst av disse tankene.Dessverre for mannen vil angsten føre til at han følger enda nøyere med på lyder fra flyet og slik bekrefte at det er grunn til angst: «Jeg hadde rett, her det mange illevarslende lyder, der er noe alvorlig galt!» Han er dermed fanget i en typisk ond sirkel mellom katastrofale tolkninger og en kropp som blir stadig mer aktivert av frykten.
Slik kan normale kroppslige hendelser utvikle seg til alvorlig panikk om bord på et fly. Årvåkenhet i forhold til at det kan være noe galt med flyet, med påfølgende katastrofale fortolkninger, gir forestillinger om at man er døden nær. Kunnskap som formidler at opplevelsene er normale, vil være beroligende. Lyder og fysiologiske reaksjoner om bord på fly oppleves ofte nok som uforståelige og skremmende fordi vi ikke er vant til dem. For eksempel vil det at det er mindre oksygen i flyet enn på bakken, gjøre at vi føler oss øre i hodet. Kunnskap om at dette er naturlig og en velkjent tilstand, vil være betryggende.
Det kan være fint at du har noen ferdigproduserte setninger på repertoaret som er skreddersydd til personens angst, for eksempel «det er normalt å bli ør i hodet under takeoff», «turbulens føles ubehagelig, men det er en naturlig del av flyturen», «alle andre ser film og sover, det er urettferdig om jeg skal sitte våken og overvåke flyets tilstand, jeg kan også slappe av».
Det er helt frivillig å fly. Det kan være lurt å reflektere over at det er et bevisst valg. «Hva gjør at du vil ta fly?», «Hvordan kommer du til å ha det når du ikke har flyfobi lenger?» «Hvordan vil du at barna dine skal se på deg som forelder?». Slike refleksjoner gir ofte god motivasjonen for behandlingen. Det vil hjelpe å bli seg bevisst at det å reise med fly kan føye seg inn i rekken av valg som vi allerede tar daglig om å utføre mer eller mindre risikable handlinger, som for eksempel å kjøre bil eller ta buss. Det avgjørende er at du først aksepterer at du har flyskrekk og så dypt forplikter deg til å gjøre noe med det.
En paradoksal løsning
Flyskrekken er en abstrakt angsttåke som sjelden konkretiseres. Det gjør den vanskeligere å håndtere. Derfor er det lurt at du spør deg selv «hva er jeg faktisk mest redd for?» og «hva er det verste som kan skje?». På denne måten blir du bevisst de angstskapende tankene og kan lære deg å håndtere dem på en mer konstruktiv måte. Dette gjelder særlig bekymringer om ikke å være i stand til å håndtere katastrofetanker, fysiologiske symptomer eller tanker om å dumme seg ut overfor andre passasjerer.
Når du har satt fingeren på hvilke tanker som skaper mest angst, kan du utfordre disse i praksis. Slik systematisk trening på det du frykter, gir raskt reduksjon av angsten. Teknikken kalles eksponering. Det viktigste med eksponering er å teste ut katastrofetanker i praksis uten å bruke trygghetsstrategier. Da vil du oppleve at angsten regulerer seg selv (se figur 2). Det er mye god terapi i bare det å få kunnskap om hvordan hjernens fryktsystem «fight-or-flight» fungerer, og hvor ubehagelig det oppleves når dette systemet aktiveres i innestengte situasjoner. Kunnskapen om at fryktreaksjonen ikke er farlig, gjør ofte at den heller ikke blir så sterk.
En eksponeringsøvelse som kan være til hjelp mot flyskrekk er å stenge seg inne i et bøttekott eller i en heis. For de fleste vil dette være mer overkommelig hvis du tar med deg en medhjelper når du skal øve. Det gjelder å skape angst som er mest mulig lik den du frykter, og å bruke steder der man ikke kan flykte, slik det er på et fly.
Det er lurt å gjøre det hele verre enn det du opplever om bord i et fly, for eksempel ved å supplere eksponeringsøvelsene med store mengder kaffe for å forsterke de fysiologiske reaksjonene dine. Eksponeringen bør skje gradvis, men må etter hvert være så utfordrende at du lærer på kroppen at du kan mestre angsten som oppstår, og at du opplever at det du frykter, ikke skjer. For en grundig oppskrift i utførelse av eksponering se nettsiden kognitiv.no.
Her er et eksempel på eksponeringsøvelser fra en kvinne som ble kvitt flyskrekken:
Å utarbeide eksponeringsøvelser er uaktuelt hvis du er mest redd for at flyet skal styrte. Som ved haiskrekk eller fobi for lyn og torden er det ikke optimal behandling å iscenesette et angrep av hvithai eller sørge for et lynnedslag i hodet. Rene fakta om hvor liten sjanse det er for å havne i en flyulykke kan imidlertid hjelpe mange. Et nyttig perspektiv er at det er mer sannsynlig å havne i en trafikkulykke på vei til flyplassen enn å havne i en flyulykke.
Det er 1 til 11 millioners sjanse for å bli utsatt for en flyulykke. Til sammenligning blir 1 av 3 millioner angrepet av hai. Slik kunnskap kan være lindrende, men om du er på svømmetur og får livaktige bilder fra filmen Haisommer på netthinnen og den messende melodien «du-du-du-du-dududududu» på hjernen, hjelper statistikk som regel lite mot akutt dødsangst. På tross av all kunnskapen om sannsynlighet og sikkerhet, går produksjonen av katastrofetanker på autopilot.
Ofte kan disse tankene være preget av noe du har opplevd i det siste, slik styres angsten av tilgjengelighetsheuristikken – det som er lett tilgjengelig i folks bevissthet, for eksempel var det forståelig nok en radikal økning av folk som unnlot å fly rett etter 11. september 2001. En kvinne med barn på to og seks år hadde en spesifikk fantasi etter å ha sett tv-programmet Air Crash Investigators på TV-kanalen National Geographic. Hun så livaktig for seg at flyet styrtet i et flammehav med skingrende lyder der alle passasjerene skriker i dødsangst og hun selv fryser i fullstendig panikk og står som hjelpeløst vitne til de livredde barna sine som hun ikke er i stand til å trøste. Forsøk både på å fortrenge disse tankene vil som regel bare forsterke dem og gi en opplevelse av manglende grep om eget tankegods. I møtet med slike tankesekvenser er det ofte mer fruktbart å kople fra oppmerksomheten.
Frakoplet oppmerksomhet
Se for deg en utsikt som du liker godt. Det kan være et sted du har vært, et sted du pleier å være, en kombinasjon av utsikter, eller en fantasi. Nå kommer det til å dukke opp tanker i hodet ditt slik det gjør all vår våkne tid. Du ser nå for deg tanken visuelt og setter en merkelapp på hva den handler om, for eksempel «klesvask» eller «hjertebank».
Etterstreb å være mest mulig på metanivå, «jobben» er en bedre merkelapp enn «en kranglete kollega». Deretter setter du tanken inn i en såpeboble og sender den ut mot horisonten. Dette gjør du med alle tanker som dukker opp, også dersom den samme tanken gjentar seg, om du tenker over hva du driver med, går inn i en tanke, tenker over en kroppsfornemmelse osv. Etter en stund med trening på denne øvelsen vil selv de iltreste og mest plagsomme tanker erfaringsmessig avta. Hjernen styres etter markedsøkonomi og prinsippene tilbud og etterspørsel. Når du slutter å etterspørre, eller bruke krefter på, visse tanker, vil tilfanget av dem gradvis reduseres.
Oppmerksomheten bestemmer i stor grad over tankerne våre og hva vi føler. Den ytre oppmerksomheten styres ofte ubevisst og automatisk, for eksempel at en gravid kvinne legger merke til gravide kvinner overalt når hun selv er gravid. Ved å bli bevisst vår oppmerksomhet kan vi selv få mer makt over hva livene våre dreier seg om. Kjenner du at du har på deg sokk på høyre fot i dag? Kjenn etter, beveg på deg. Har du vært oppmerksom på dette tidligere i dag? Sannsynligvis ikke, selv om sokken potensielt sett kunne vært viet fokus om du hadde valgt det. Hvis man tolker lyder fra flyet eller ansiktsuttrykk hos besetningen som relevant for egen overlevelse, så vil fokuset vårt naturlig rettes mot dette. Videre oppmerksomhet på dette vil gjøre at hele oppmerksomhetsfeltet dreier seg om de antatte faresignalene – og man havner i en ond sirkel av selvforsterkende angst.
Dette er en god øvelse for å lære deg at du kan styre oppmerksomheten i større grad enn du tror:
- Velg deg ut tre lydkilder. Åpne vinduet for å høre lyder utenfra, sett på vannkranen på kjøkkenet, eller slå på lav musikk på telefonen.
- Finn i tillegg tre visuelle kilder som du kan veksle oppmerksomheten mellom. Se for eksempel på blå ting rundt deg, alle planter, eller alt med skrift.
- Velg til slutt ut tre kroppslige fokus. Kjenn på signalene fra for eksempel høyre stortå, nesa og brystet.
- Vend fokuset på hver enkelt kilde i 10 sekunder før du går videre til neste. Først alle lydene, så det visuelle, og så videre. Etter å ha øvd på dette noen minutter om dagen kan du begynne å trene på å bruke samme teknikk i mer angstskapende situasjoner.
Med denne metoden vil du erfare at du får mer kontroll over oppmerksomheten. Det kan hjelpe deg å styre angstnivået i situasjoner der du tidligere har fått tunnelsyn på det som skaper angst. Dette handler ikke om distraksjon, men å tydeliggjøre at man kan ta et bevisst valg om å følge andre tanker og opplevelser enn de som øker angsten. Men andre ord, la livet handle om det man ville fokusert på hvis man ikke hadde angst! Denne øvelsen brukes av mange toppidrettsutøvere for å prestere i stressende situasjoner. Mange pasienter synes det kan være en ekstra motivasjon å vite at de bruker samme metode som Marit Bjørgen og Petter Northug.
Avspenning
Fysiologisk avspenning er nyttig for de blir svært anspent i luften. Disse omtales ofte som såkalte «white knuckle flyers» (Oakes & Bor, 2010). En effektiv øvelse for muskelavspenning er å stramme alle musklene i kroppen samtidig i fem sekunder for så å slappe fullstendig av i fem sekunder, og deretter repetere. Avspenning bør gjøres etter at du har utsatt deg for angstskapende kroppslige reaksjoner i behandlingen, ellers kan det fungere som en trygghetsstrategi. En virkningsfull pusteteknikk er å puste i «firkant», telle til fem mens du puster inn, telle til fem før du puster ut, telle til fem mens du puster ut og telle til fem før du puster inn. Samtidig med hvert pust kan man se for seg at man beveger seg langs sidene på en firkant, dette kan være en faktisk firkant i omgivelsene eller en i fantasien. Firkanten gir deg en fin forankring du kan vende tilbake til dersom oppmerksomheten din sklir ut.
«Å puste i firkant»-øvelsen skaper en optimal oksygenbalanse i kroppen, noe som gjør at man faller til ro. Dette er antitesen til den grunne og raske pusten som ofte oppstår ved angst. Dette gir rask angstreduksjon fordi avspenning mobiliserer det motsatte biologiske system av frykt. Du kan ikke være engstelig samtidig som du er avslappet. Dette er også en viktig forskjell på avspenning og trygghetstrategier som bare eskalerer angsten. Hvis du for eksempel bruker pusteteknikker fordi du er redd for å få et anfall av panikkangst, vil du fort havne i en ond sirkel fordi du behandler angsten som om den faktisk er farlig. Moralen er: du må først utfordre og overvinne angsten før du kan lene deg tilbake i flysetet, slappe av, og glede deg til det flyturen frakter deg til.
En kvinne på 36 år reiste regelmessig til USA med barna på to og seks år. I lang tid forut for hver flytur fikk hun de samme forferdelige fantasiene som utspilte seg som filmer i hodet hennes. Hun så for seg at flyet styrtet rett ned i havet og den sikre død, alle om bord på flyet fikk dødsangst og oppførte seg som ville dyr, barna hennes ble livredde, og hun ble helt frosset av panikk som gjorde at hun ikke greide å trøste barna. At hun fulgte mye med på flyulykker i media, ga stadig næring til disse katastrofetankene. Særlig var tankene hennes preget av en flyulykke for noen år siden der et fly forsvant over åpent hav.
Føler du for styre flyet på magisk vis, ved å lene deg til fra side til side?
Kilder
Bond, D. C. (1952). The love and fear of flying. New York, NY: The International University Press.
Clark, D. M. (1989). Anxiety states: panic and generalized anxiety. I K. Hawton, P. M. Salkovskis, J. Kirk & D. M. Clark (red.), Cognitive behavior therapy for psychiatric problems – A practical guide (s. 57–96). Oxford: Oxford University Press.
Dehli, L. (2015). Behandling av flyskrekk. Tidsskrift for Kognitiv Terapi, 16(2), 8–19.
Dyregrov, A., Skogstad, A., Hellesøy, O. H. & Haugli, L. (1992). Fear of flying in civil aviation personnel. Aviation, Space, and Environmental Medicine, 63, 831–838.
Ekeberg, Ø., Seeberg, I. & Ellertsen, B. B. (1989). The prevalence of flight anxiety in Norway. Nordic Journal of Psychiatry, 43(5), 443–448. doi: 10.3109/08039488909107869.
Oakes, M. & Bor, R. (2010). The psychology of fear of flying: A critical evaluation of current perspectives on approaches to treatment. Travel Medicine and Infectious Disease, 8(6), 339–363. doi: 10.1016/j.tmaid.2010.10.002.
Trimmel, M., Burger, M., Langer, G. & Trimmel, K. (2014). Treatment of fear of flying: Behavioral, subjective and cardiovascular effects. Aviation, Space, and Environmental Medicine, 85(3), 550–562. doi: 10.3357/ASEM.3821.2014.
- Denne teksten bygger på Lars Dehlis vitenskapelige artikkel «Behandling av flyskrekk» i Tidsskrift for Kognitiv Terapi, 16(2), 8–19. [↩]