I fjor slo verdens ledende klimaforskere i en rapport fast at miljøet på jorden er alvorlig truet, og at trusselen er menneskeskapt. Så hvorfor går vi ikke mann av huse og endrer levesett? Dette er bakteppet for en teoretisk artikkel som i dag publiseres i fagtidsskriftet Scandinavian Psychologist.
Forfatterne, psykologstudent Lina Søreide Slåttå og førsteamanuensis Ole Jacob Madsen ved Universitetet i Oslo, mener at noe av årsaken til miljøproblemene er at det har oppstått et fatalt skille mellom det moderne mennesket og naturen vi lever i.
– For å kunne ta inn over oss alvoret i situasjonen må vi forstå at mennesket er natur. Først da vil et ektefølt engasjement kunne vokse frem. For at dette skal kunne skje, må naturen inn i psykologien. Moderne psykologi må begynne å vektlegge menneskets forhold til naturen, oppfordrer de to i artikkelen.
Økopsykologien vokste frem på 1990-tallet med mål om å viske ut skillet mellom mennesket og naturen, men har foreløpig hatt begrenset gjennomslagskraft.
Provosert student
For å illustrere det problematiske skillet trekker Slåttå og Madsen frem frigjøringsprosjektet til humanistisk psykologi. Som konkret eksempel bruker de den amerikanske psykologen Irvin D. Yaloms eksistensielle psykoterapi.
Terapiformen hans er sentrert rundt de fire livsvilkårene død, frihet, meningsløshet og isolasjon. Disse vilkårene har alle mennesker til felles, og de anses som vårt livs rammeverk. Den vitenskapelige artikkelen bygger på hovedoppgaven til Lina Søreide Slåttå, som ønsket å se den innflytelsesrike teorien i et økopsykologisk lys:
– Det provoserte meg at Yalom ikke var pensum på profesjonsstudiet i psykologi, for han har bidratt med viktige perspektiver på psykisk lidelse, sier hun til Psykologisk.no.
– Kanskje nettopp fordi jeg ble så overbevist av teorien hans, ønsket jeg å se denne mer utenfra, i lys av et annet perspektiv, økopsykologi, som også ga mening for meg, men som skurrer med noe av Yaloms tankegods.
Svakhet ved faget
Fraværet av menneskets forhold til naturen i teorien mener hun bidrar til å opprettholde det fatale skillet som økopsykologene fordømmer. Sammen med Madsen foreslår Slåttå å komplettere Yaloms teori med et femte, økopsykologisk vilkår: «eksistensiell avhengighet». For å kunne ta innover oss miljøproblemene ikke bare intellektuelt, men også på et emosjonelt plan, må vi ha klart for oss vår eksistensielle avhengighet til hverandre og til naturen.
Slåttå understreker at revideringen av Yaloms teori er et illustrerende eksempel. Liknende endringer bør og kan innføres på andre teorier:
– Kritikken vår rammer alle teorier som ensidig vektlegger at kildene til lidelse er å finne inne i mennesket selv. Dette rammer mange psykologiske teorier, for det ligger i psykologiens natur å fokusere på den enkeltes psyke. Vi ønsker å vise hvor blind man kan bli når en fengende teori skygger over andre viktige perspektiver.
Så spør hun:
– Kanskje er mye av det moderne menneskets psykiske lidelser og den økologiske krisen symptomer på noe av det samme? Handler det om å fortrenge vår egen sårbarhet, at vi er avhengige av hverandre og naturen? Vi må ikke miste jorden av syne.
Les hele den vitenskapelige artikkelen i Scandinavian Psychologist.