Et jubileumsår går mot sin avslutning. Ingen har vel unngått å få oppfrisket begivenhetene fra 1814, riksforsamlingen på Eidsvoll, tautrekkingen mellom selvstendighetspartiet og unionspartiet, profilene til representantene Christian Magnus Falsen, Wilhelm Friman Koren Christie, Herman Wedel-Jarlsberg, Jacob Aall og Nicolai Wergeland. Den sistnevnte burde vi psykologer ha et spesielt nært forhold til, siden han var den første som (forgjeves) foreslo at det nye norske universitetet burde ha et eget psykologisk fakultet (eller et psykologisk akademi, som han foretrakk å kalle det). Dette fakultetet skulle disponere over ikke mindre enn to auditorier/lesesaler, hver med sitteplasser for 59 studenter, og holde forelesninger åpne for alle uansett studium (Wergeland, 1811).

De 112 delegatene – eller «grunnlovsfedrene» – var samlet på Eidsvoll fra 10. april; høydepunktet kom naturligvis 17. mai da grunnlovsdokumentet ble underskrevet. I ettertid er detaljene om oppholdet saumfart og endevendt av historikere og journalister. Vi kjenner innkvartering og arbeidsforhold, hva de spiste og drakk, og ikke minst hvordan de kom seg dit. Mange hadde en lang og strabasiøs reise bak seg, og de fra Nord-Norge kom jo ikke frem i det hele tatt, men er likevel blitt en del av historien. Men hva vet vi om slutten av oppholdet? Vi vet at forsamlingen ble oppløst 20. mai; deretter går skjermen i svart. Sa de bare «Enig og tro til Dovre faller. Ha det!»? Kom de seg hjem overhodet?

Jeg har konsultert jubileumsbøkene, som har fått min asymmetriske nese til å lukte «bias» (slagside, eller halling, som det heter på nynorsk) lang vei. For her kan vi snakke om skjev dekning, som bare har blitt verre med årene. I boken for 150 års-jubileet, Eidsvoll på nært hold (Haugstøl, 1964) får ankomsten fire sider, mot oppbruddet to. I boken til 175-årsjubileet (Fure, 1989) behandles reisen til Eidsvoll med fire sider, mens avreisen avspises med en kvart. Og i 200 års-jubileets skildring av Miraklenes år beskriver Karsten Alnæs (2014) den strabasiøse ferden til Eidsvoll gjennom to kapitler med til sammen tolv sider. På hjemturen ofrer han ikke en stavelse.

Hvordan vi tenker historie

Jeg tror ikke historikerne er så naive at de forestiller seg at grunnlovsfedrene forsvant i løse luften (det hadde i sannhet gjort 1814 til miraklenes år). Årets siste skudd på stammen av jubileumsbøker (Holme, 2014) besøker faktisk eidsvollsmennene i deres hjem, hvor det går frem at de holdt hus både før og etter. Men heller ikke denne boken sier noe om hjemreisene. Tvert imot har boken fått tittelen: De kom fra alle kanter. Javel, den handler om stedene de kom fra. Som de sannelig også dro tilbake til. De dro til alle kanter. Men denne tittelen tror jeg riksantikvaren og forlaget ikke har vurdert engang.

Jeg tror at historikerne har hoppet over hjemreisene, ikke fordi de ikke kan dokumenteres, men simpelthen fordi ingen er interessert i dem. Det er nettopp det som gjør dem psykologisk interessante.

For to år siden etablerte historikere og sosialpsykologer et bredt samarbeidsprosjekt for å studere intet mindre enn Social psychological dynamics of historical representations in the enlarged European Union. Initiativet ble støttet av EU-midler kanalisert gjennom COST (European Cooperation in Science and Technology). En arbeidsgruppe undertegnede deltar i, ønsker å studere lekfolks oppfatning av historien. Noen av oss (Susanne Bruckmüller, Gisela Böhm, Peter Hegarty, Olivier Luminet og jeg selv) har vært fascinert av hvilke historiske begivenheter folk fokuserer på, hva man synes er verd å minnes, og hva man synes trenger en forklaring.

Vi konstaterte at historien handler om begivenheter (events). Historie kan defineres som «The study of past events, particularly in human affairs», fastslår Oxford Dictionary Online. Og begivenheter, sier de som har greie på det, er meningsbærende utsnitt av et tidsforløp, dvs. slike som har en begynnelse og en slutt (Zacks & Tversky, 2001). Akkurat som riksforsamlingen på Eidsvoll. Ikke alle historiske begivenheter har like store krav på interesse, og det har kanskje ikke alle komponenter av en begivenhet heller. Vi kjente litt på det, slik man gjerne gjør i forkant av et psykologisk forskningsprosjekt, før vi lanserte hypotesen om at folk ofte vil være mer nysgjerrig på hvordan det hele begynte, enn hva som var enden på visa.

Så der er vi nå, i gang med å utforske en «beginning bias» i folks interesse for fortiden. Vi har konsultert en del historiske oversikter (tidslinjer) og finner regelmessig mange flere begynnelser enn avslutninger, slik som når en krig begynte, når en konge kom på tronen, eller når en berømt komponist ble født. Når krigen sluttet, kongen gikk av, eller komponisten døde, får mindre oppmerksomhet. Dessuten finner vi registrert begivenheter som i seg selv kan fortone seg som mindre vesentlige, men som vinner ved å være starten på en mer ærerik fortsettelse. En slik tidslinje for årene 1900–1949 på nettstedet infoplease.com oppgir for eksempel at Agatha Christie publiserte sin første kriminalroman i 1920, og at Robert Frost mottok den første av fire Pulitzer-priser i 1924, til tross for at disse begynnelsene hadde vært lite å skryte av om ikke det var for de 65 kriminalromanene og de tre Pulitzer-prisene som fulgte. Men disse er naturligvis ikke å finne på tidslinjen.

Hendelser har også en slutt

I analogi med miraklenes år spurte vi et utvalg amerikanske forsøksdeltagere om måneferden i 1969. Vi ba dem rangere disse datoene etter deres historiske betydning: (a) 16. juli, da Apollo 11 ble skutt opp fra Florida; (b) 20. juli, da romfartøyet landet på månen; (c) 21. juli, da astronautene tok sine første skritt på månens overflate; (d) 24. juli, da de landet i Stillehavet etter fullført oppdrag. De første skritt på månens overflate ble selvsagt rangert høyest, de utgjorde jo måneferdens 17. mai. Men vi var mest interessert i å sammenligne starten med slutten, og ganske riktig, 85 % av deltakere syntes datoen da ferden begynte, var viktigere enn plasket i Stillehavet.

Nå er det selvsagt lett å finne eksempler på finaler som er viktigere enn prologen. De fleste foretrekker siste sett fremfor første sett i en tennismatch, og synes det er viktigere å markere året Suezkanalen ble fullført (1869) enn når byggearbeidene startet. Her faller slutten sammen med en oppnådd målsetting og blir derved et naturlig høydepunkt. Men 1869 blir enda viktigere når vi omtaler det som året for Suezkanalens åpning – og dermed omdefinerer avslutningen til en begynnelse.

Dette er ikke stedet for å oppsummere eller trekke konklusjoner fra våre øvrige, foreløpig upubliserte, funn. Så la oss inntil videre bare melde at vi står ved begynnelsen på noe: Et nytt fagområde, som vi har valgt å kalle historisk kognisjon. Og vi har jo alt slått fast at begynnelser er de mest interessante. Så hvem bryr seg om hvor vi til slutt ender?

Kilder

Alnæs, K. (2014). 1814 – Miraklenes år. Oslo: Schibsted.

Fure, E. (1989). Eidsvoll 1814: Hvordan grunnloven ble til. Oslo: Dreyer.

Haugstøl, H. (1969). Eidsvoll på nært hold. Oslo: Schibsted.

Holme, J. (red.) (2014). De kom fra alle kanter – Eidsvollsmennene og deres hus. Oslo: Cappelen Damm.

Wergeland, N. (1811). Mnemosyne: Et Forsøg paa at besvare den af Det kgl Selskab for Norges Vel fremsatte Opgave om et Universitet i Norge: et Priisskrift. Christiania: Wulfsberg.

Zacks, J. M. & Tversky, B. (2001). Event structure in perception and conception. Psychological Bulletin, 127, 3–21.