En forskergruppe ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold tar til orde for et mer humant psykisk helsevern, hvor pasienter selv er med på å utvikle sin egen behandling. De foreslår en alternativ modell for helsetjenesten: «Samhandlende praksis». Modellen legger til grunn et filosofisk fundament for et mer helhetlig behandlingsforløp. Det skal legges vekt på mennesket i behandlingssituasjonen, ikke bare sykdommen.

Ottar Ness, førsteamanuensis ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, er en av utviklerne av modellen som i dag publiseres i Scandinavian Psychologist. Han mener at dagens brukere av psykisk helsevern ikke blir hørt.

– Det er et behov for en slik modell. Brukernes involvering har blitt litt tydeligere i de siste årene, men utviklingen har gått sent, og brukerne blir ennå ikke godt nok involvert. Det varierer i hvilken grad de i det hele tatt får medvirke. Vi bør nå kartlegge kvaliteten på samarbeidet i psykisk helsevern og se nærmere på hvilken nytte brukerne har av det.

Samhandling er nøkkelen

I modellen trekker forskerne paralleller til den humanistiske psykologien, som Carl Rogers’ klientsentrerte terapiprinsipper. Pasienter og deres nærmeste pårørende skal anses som likeverdige aktører i planleggingen, utviklingen og den fortløpende vurderingen av behandlingen. Det skal sikre at behandlingen hele tiden er best mulig tilpasset brukerens unike behov. Det må etableres et nært forhold mellom behandlere, brukere og pårørende. Modellen understreker at dette forholdet må bygges på gjensidig tillit, forståelse og delt, kollektiv kunnskap.

Behandlingsmodellen gir konkrete retningslinjer for samhandlende praksis: Bruker og familie skal medvirke i alle beslutninger, og behandlingsinstitusjonen skal koordinere med andre sosialtjenester for å oppfylle mangfoldige behov. Det skal være samarbeid innad og samarbeid utad.

Modellen gir tre grunnleggende retningslinjer for et samhandlende behandlingsforløp: Selvforståelse, felles forståelse og delte beslutninger. En behandler må være klar over sin egen subjektivitet i situasjonen og sørge for å ha god kommunikasjon med brukeren for å etablere en felles forståelse for grunnlaget beslutningen må fattes på. Til syvende og sist må beslutningene tas sammen, en selvfølge i alt likeverdig samarbeid.

En samarbeidsmodell

Modellen tar for seg to nøkkelprosesser for samhandlende behandling: Åpen dialog og deltakende engasjement. Behandlerne må ta inn over seg vurderingene til selve eksperten på brukerens lidelser; nemlig brukeren selv.

Psykiske lidelser oppstår ikke i vakuum: Vanskeligheter i yrkes- og sosiallivet og påfølgende økonomiske problemer hører ofte med. Derfor kan det være fruktbart å systematisere samarbeidet på tvers av behandlings- og sosialinstitusjoner, hevder Ottar Ness:

– Modellen kan brukes i de fleste sammenhenger innenfor psykisk helsearbeid. Vi tror også at en samarbeidsmodell som dette er avgjørende for folk som krever flere former for tjenester og praksiser for sine unike livsutfordringer.

Den nye samarbeidsmodellen for psykisk helsevern er utviklet av Ottar Ness, Bengt Karlsson, Marit Borg, Stian Biong, Rolf Sundet, Brendan McCormack og Hesook Suzie Kim ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.