• Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Abonnement
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Meny
  • Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Abonnement
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Søk
Lukk
Bokutdrag

Meningen med kroppen

Vi er fremdeles sterkt preget av det konseptuelle skillet mellom kropp og sinn, og av den metaforiske forståelsen av kroppen som en maskin, skriver Jan Grue.

DIN OG ANDRES KROPP: Om vi ser mennesker som har betydelig mindre bevegelsesfrihet enn oss selv, og forsøker å forestille oss hva det ville innebære – hva er det egentlig vi forestiller oss da? spør Jan Grue. Foto: Aurora Nordnes.

Jan Grue

Sist oppdatert: 16.11.19  Publisert: 26.04.14

Kroppsspråk. Fremstillinger av funksjonshemning i kultur og samfunn
Jan Grue
Gyldendal Akademisk, 2014
(Artikkelen er et lett tilpasset bokutdrag.)

 

Forfatterinfo

Jan Grue

Jan Grue er forfatter og forsker med doktorgrad i språkvitenskap. Han er ansatt ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I temaene sykdom, skade og overvekt er det én metafor som går igjen: kampen mot kroppen. Det er da også disse temaene som dukker opp hvis man søker etter frasen i Google. Pasienter må slåss mot kropper som har blitt syke, sportsutøvere må kjempe seg tilbake etter å ha blitt skadet, og overvektige ligger i bitter strid med… Ja, med hva, egentlig?

Som mennesker er vi kroppene våre. Vi tenker med en hjerne av materie, vi blir formet av konkrete sanseinntrykk. Huden er ikke en barriere mellom oss og verden, den er stedet der verden og vi oppstår. I det minste er dette én måte å se ting på; det er det fenomenologiske perspektivet. Dette perspektivet kan spores tilbake til filosofen Maurice Merleau-Ponty (1908–1961). Kroppen er ikke en hvilken som helst ting i verden, mente han. Kroppen er på samme tid verdens ramme, filter og fortolkningsmekanisme.

Ingen av oss har tilgang til et objektivt eller upersonlig blikk på tingene som omgir oss, på gjenstandene og kroppene vi samhandler med, slik de «egentlig er». Derfor må vi undersøke fenomenene slik de fremtrer – inkludert vår egen bevissthet. Innenfor denne forståelsesrammen blir det å kjempe mot sin egen kropp en desorienterende opplevelse, fordi kroppen ikke kan gjøres til en ekstern, separat størrelse. Det fenomenologiske perspektivet har vist seg produktivt innenfor flere forskningsområder, fra psykologi til lingvistikk. Men det står i skarp kontrast til en annen, tidligere og i mange sammenhenger mer dominant, filosofisk posisjon, en som er avgjørende for å forstå en metafor som «kampen mot kroppen». Dette kan vi kalle den dualistiske posisjonen.

Det dualistiske hovedskillet går mellom kropp og sinn, eventuelt mellom menneskers fysiske legeme og deres bevissthet, intellekt og følelser. Da er kampmetaforen mer nærliggende. I en spissformulert utgave av denne posisjonen er ikke kroppen noe vi er, men noe vi har. En slik grammatisk vending fra «er» til «har» innebærer en markert perspektivendring. Vi kan se på kroppen som en maskin vi eier, som styres med spaker og knapper fra et kranførerhus, eller som en båt eller et fly, der bevisstheten befinner seg i kontrollrommet. Jeg gir kroppen min beskjed om å gå dit, og signalene sendes ut gjennom nervesystemet. Jeg slår tåen i noe hardt, og andre signaler formidler smerten tilbake til meg.

BOKAKTUELL: Jan Grue er aktuell med bok om hvordan funksjonshemming fremstilles i ulike kulturer og samfunn. Foto: Universitetet i Oslo.

BOKAKTUELL: Jan Grue er aktuell med bok om hvordan funksjonshemming fremstilles i ulike kulturer og samfunn. Foto: Universitetet i Oslo.

Denne tankemåten er trolig, i en eller annen forstand, like gammel som selve kroppsfilosofien. Den muliggjør troen på en udødelig sjel som kan forlate kroppen, enten den kommer til himmelen, eller som i hinduistisk tradisjon, reinkarneres i en ny kropp. I moderne forstand er det ofte René Descartes (1596–1650) som får æren og skylden for det mekanistiske, dualistiske kroppssynet. Hans analogier mellom kropper og maskiner var med på å styrke argumentasjonen for det moralsk forsvarlige i å dissekere menneskekropper, i å foreta systematiske undersøkelser av hvordan de faktisk fungerer. Denne prosessen tiltok imidlertid gjennom hele den tidlig-moderne perioden i Europa (Stueland, 2009). Den udødelige sjel fantes fremdeles, men ettersom den var atskilt fra legemet, kunne man undersøke legemets anatomi etter døden.

Kognitive metaforer

Vi er fremdeles sterkt preget av det konseptuelle skillet mellom kropp og sinn, og av den metaforiske forståelsen av kroppen som en maskin. Vi omtaler trening som om det var vedlikeholdsarbeid, som om det handler om å sjekke kilometeravstanden og kutte energiinntaket. Ettersom den medisinske teknologien har blitt forbedret, har vi fått muligheten til å sette inn reservedeler når hofter, nyrer og hjerte svikter.

Den maskinelle metaforen er bare én måte å forstå kroppen på. Vi kan også tenke på kroppen som et tempel eller som en beholder. Hvorfor er slike uttrykk så vanlige? Kanskje er det fordi vi ofte tenker metaforisk om det som er vanskelig å forstå direkte. Kroppen er, som Marleau-Ponty påpekte, det som gjør det mulig for oss å sanse andre gjenstander. Vi har ikke noe ståsted der det lar seg gjøre å sanse vår egen kropp. I boken Metaphors we live by (Lakoff & Johnson, 1980) fremlegges en tese om at metaforer ikke først og fremst tilhører det litterære og poetiske språket, men hverdagsspråket. Metaforer er (metaforisk uttrykt) verktøy vi bruker for å tenke, for å gi mening og struktur til verden. Når vi sier at «livet er en reise», skaper vi en mal, et mønster som ordner og forklarer.

En reise har ulike stadier, en tydelig markert begynnelse og slutt, og ikke minst – en reise har som regel et tydelig formål. Det er ikke gitt at livet har et slikt formål, men vi kan tenke og snakke som om det var en reise der vi samler erfaringer, der vi beveger oss i en retning vi selv har pekt ut. Tankemetaforen gir grobunn for en rekke språklige uttrykk som utbroderer den og gjør den rikere. «Hun står ved et veiskille» kan vi si om en som har en viktig beslutning å ta. «Han fikk med seg mye bagasje hjemmefra», kan vi si – enten om noen som har arvet mye penger, eller om noen som har fått emosjonelle problemer av en vanskelig oppvekst. Metaforen er et mangesidig verktøy.

Naturligvis er det sider ved livet som ikke passer inn i reisemetaforen. Vi kan dra på mange reiser, men lever bare én gang, så erfaringer fra tidligere reiser er ikke særlig relevante. En reise består gjerne av utreisen og hjemreisen, mens livet beveger seg ustanselig i én retning. Metaforer er dermed også interessante fordi de retter oppmerksomheten mot visse forhold og vekk fra andre. I den metaforiske forståelsen av kroppen som en maskin er det nettopp samspillet mellom bevissthet og kroppsliggjorte erfaringer som underspilles. Hvis kroppen virkelig hadde vært en maskin, er det i prinsippet ingenting i veien for at bevisstheten kan flytte fra én kropp til en annen.

Metaforenes betydning

Det uavklarte forholdet vi har til relasjonen mellom kropp og sinn – spenningen mellom å være en kropp og å ha en kropp – blir spesielt problematisk når vi vender oppmerksomheten mot vanlige og uvanlige kropper. Vi vet ikke nøyaktig hva det vil si å være et annet menneske, vi vet bare hva det er å være oss selv. Samtidig er vi empatiske vesener; vi blir påvirket av andres glede og sorg. Det fenomenologiske prosjektet gjør det ikke umulig å forestille seg hva det ville være å ha en annen kropp, men påpeker hvor vanskelig det er å forsere barrierene.

Om vi ser friidrett på TV og forsøker å forestille oss hva det ville innebære å ha kroppen til Usain Bolt – å være Usain Bolt – hva er det vi forestiller oss da? Å være oss selv, bare flinkere til å løpe, eller å være i en helt annen kropp? Og om man var i en helt annen kropp, ville man da ha tenkt på samme måte som man gjør nå? Hvis vi forsøker å forestille oss hva det vil si å ha bevegelsesfriheten, kontrollen og spensten til en toppidrettsutøver eller danser i verdensklasse, forestiller vi oss ikke nødvendigvis alle timene som har gått med til trening. Vi forestiller oss ikke skadene og smerten som følger med.

Og på den andre siden: Om vi ser mennesker som har betydelig mindre bevegelsesfrihet enn oss selv, som mangler sanseevner eller kognitive ferdigheter vi besitter, og forsøker å forestille oss hva det ville innebære – hva er det egentlig vi forestiller oss da? Er det vår egen kropp, men etter at noe har blitt borte? Det er en vanlig øvelse å plassere politikere i rullestoler og sende dem rundt i byen for å vise frem manglende tilrettelegging. Det er rimelig, og det kan føre til ny innsikt. Men ingen lærer å kjøre en manuell rullestol på én dag, og man lærer ikke å navigere rundt i byen med utsynet en halv meter lavere enn ellers, på én dag. En annen kropp er et annet liv.

Det hender at folk sier «jeg ville heller vært død» når de forestiller seg livet etter en trafikkulykke, etter å ha mistet synet eller etter å ha fått slag. I praksis er det som regel slik at man tilpasser seg etter nye omstendigheter – også etter dramatiske ulykker. Kroppen er der fremdeles. Man må trolig tenke på den, på seg selv, på en ny måte. Dette kan ta tid. Det vesentlige er at prosessen er vanskelig helt og fullt å sette seg inn i, på samme måte som det å ha en annens kropp er vanskelig å forestille seg. I boken My body politic skriver Simi Linton om hvordan det var å bli lam i en bilulykke i USA i 1971:

It wasn’t until some time after I sustained the injury to my spine that immobilized my legs, after I learned to use a wheelchair, and after I had reckoned with myself and the world for a while in this new state – it wasn´t until then that I gained the vantage point of the atypical, the out-of-step, the underfooted. It took being turned away from restaurants because they would not provide a table for me and and discovering that my local polling place, library, post office, and movie theater were now off-limits to me. I first had to endure strangers coming up to me in public to offer a pat on the head and tell me how brave I was and obstinate college professors who thought it was my responsibility to get classes scheduled in buildings that had no ramps or elevators (…). The injury was a sudden cataclysmic event, and the paralysis in my legs was instant. Becoming disabled took much longer.

– Linton, 2006, s. 3.

Linton beskriver her en fysisk, sosial og psykologisk erfaring. Kroppen hennes er annerledes enn den var før ulykken, men det er også alt som omgir henne. Bygninger trer frem på en annen måte enn den gjorde tidligere, og mennesker oppfører seg på en annen måte. Uten å ha skadet hodet, med det samme sinnet som hun hadde før ulykken, har Linton trådt (rullet) inn i en ny verden.

En annen kropp er et annet liv.

Mye av det Linton opplever, har å gjøre med forventningene til uvanlige kropper. Mennesker hun aldri før har møtt, finner det naturlig å klappe henne på hodet. Dette er noe man ellers bare gjør med barn, og ikke uten videre med fremmede barn. Den uvanlige kroppen hennes bærer med seg en annen metaforisk forståelse enn vanlige kropper gjør. For eksempel: Denne kroppen er en tragedie. Å bevege seg ut i offentligheten, slik Linton gjør, er å uttrykke tragedien. Det er å innby til en reaksjon, slik man reagerer på tragedier. Derfor er det legitimt for fremmede mennesker å klappe henne på hodet – det er å anerkjenne tragediens eksistens. Og dessuten: En tragedie spiller alltid for noen. Linton oppdager at hun for visse mennesker er blitt et lærestykke, hun er blitt en kropp som er for dem.
Kilder

Lakoff, G. & Johnson, M. (1980). Metaphors we live by. Chicago, IL: University of Chicago Press.

Linton, L. (2006). My body politic: A memoir. Chicago, IL: University of Chicago Press.

Stueland, E. (2009). Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie. Oslo: Oktober.

Siste saker

Eksistensiell helse er blitt et nøkkelbegrep under pandemien

  • Ytringer

Nei, du blir ikke mentalt sløvere om vinteren

  • Nyheter, Pluss

At et barn blir utsatt for omsorgssvikt, kan få følger for senere generasjoner av familien

  • Pluss, Ukas forskning

Psykologen som levde

  • Min erfaring

Vil stramme inn regelverket for å motvirke kroppspress blant unge

  • Nyheter

Slik kan vi finne ro ved hjelp av pusten

  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

Vil forene det nyttige og det behagelige

  • Nyheter

Å være uenig med noen tar mye plass i hjernen

  • Nyheter, Pluss

Slik kan vi forsone oss med vår egen dødsangst

  • Nyheter, Pluss

Hvordan bør vi håndtere seksuell trakassering på jobben?

  • Arbeidsliv, Organisasjonspsykologi

Kan psykedelika lindre psykiske lidelser?

  • Pia og psyken, Podkaster

Arbeidsnarkomani er forbundet med flere helseplager – men det finnes en løsning på stressproblemet

  • Arbeidsliv, Organisasjonspsykologi, Pluss

Mest lest

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

    Sinte voksne barn

      Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte?

        De første tegnene på at du er utbrent

          Det gode blikket er en kur for usynlighet

            Med én enkel påstand kan du nå avsløre om noen lyver

              Når våre egne følelser hindrer oss i å møte barnet vårt på en god måte

                Slik er kjærlighetslivet med en narsissist

                  Et giftig stikk

                    Dette skjer med oss når vi opplever det mystiske fenomenet dissosiasjon

                      Når følelsene våre ødelegger for oss

                        Ni psykologer og en parterapeut avslører: Slik får du en god psykisk helse


                          Redaksjonen anbefaler

                          Samlivsmot

                          • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                          Tre råd fra Romerrikes klokeste hykler

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Organisasjonspsykologi

                          Klar for litt selvmedfølelse i høstmørket?

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          Intelligens er oppskrytt (og misforstått)

                          • Kritisk tenkning med Torstein Låg

                          Hvem tar initiativ til sex?

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Mestringstro i arbeidslivet

                          • Leserne spør, Organisasjonspsykologi

                          Hvordan skaper vi en arbeidsplass som forebygger depresjon?

                          • Forebygg depresjon med Arne Holte

                          Dødens psykologi

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe

                          En vaksine mot selvbedrag

                          • Kritisk tenkning med Torstein Låg

                          Tankefeil – en røff oversikt

                          • Gutta fra Psykologlunsj

                          Vi blir forført av tal og gripande forteljingar

                          • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                          Seksualopplysningen må bli mer psykologisk orientert

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Jan Grue

                          Jan Grue er forfatter og forsker med doktorgrad i språkvitenskap. Han er ansatt ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

                          Meld deg på nyhetsbrev fra Psykologisk.no

                          • Psykologisk.no AS​
                            Kruses gate 8
                            0263 Oslo
                            912 389 782 MVA
                          • Tips oss
                          • Bli annonsør
                          • Bli bidragsyter
                          • Redaksjon
                          • Scandinavian Psychologist
                          • Personvern
                          • Ansvarlig redaktør
                            Pål Johan Karlsen
                          • Redaksjonssjef
                            Jonas Hartford Sundquist
                          • Markedsansvarlig
                            Vera Thorvarsdottir
                          Facebook-f
                          Twitter
                          Linkedin

                          Psykologisk.no er medlem av Mediebedriftenes Landsforening og arbeider etter Vær varsom-plakatens regler for god presseskikk.

                          Kopibeskyttet © 2021