Hvor mange timer søvn trenger du hver natt? Hvor mye trenger du å stole på vennene dine? Hva slags arbeidsoppgaver trenger du for å trives på jobb? Slike spørsmål er kanskje mer kompliserte enn mange tror.
For hva vil det egentlig si å trenge noe? Er det minimumsmengden søvn, mat, kjærlighet eller fritid vi må ha for å overleve? Er det det som gir god nok livskvalitet? Det som kreves for å gjøre oss «lykkelige», eller er det bare det som skal til for at vi skal fungere helt greit?
I terapirommet snakker vi ofte med folk om deres opplevde behov, altså hva de selv føler de trenger i livet sitt.
Og det er jo ikke så rart, siden folk som kommer til terapi ofte føler at det er ett eller flere viktige behov som ikke blir ivaretatt.
De kjenner med andre ord på en mangel. En mangel på nærhet for eksempel. Eller en mangel på energi, eller på mening og ro i sjelen.
Slike mangler kan være vonde. Noen ganger så vonde at de gjør at livet stopper opp. Men er alle våre opplevde mangler det samme som våre essensielle behov?
Behov er paradoksale
Fra en evolusjonspsykologisk forståelse kan man si at behov strengt tatt kun er det som er helt essensielt, det som bare er et minimumfor at vi skal overleve og reprodusere oss.
I et sånt perspektiv er det i så fall et fåtall av det de fleste av oss i dag vil si at vi trenger, som teller som faktiske behov.
La oss ta søvnbehov som eksempel: De aller fleste generasjoner av mennesker kunne bare drømmeom å sove like godt som majoriteten av folk i Norge i dag gjør. Eller rettere sagt: Mange av de kunne ikke engang drømme om det fordi søvnkvaliteten deres var for lav.
Likevel er den – historisk sett unormalt høye – søvnkvaliteten de fleste av oss har i dag, noe mange av oss opplever som et nødvendig behov.
Tenk på alt som ligger til rette for å sove godt for gjennomsnittlig norsk person i 2026: Et passe mørkt og passe temperert rom som er skjermet for støy, og som dessuten er ganske privat.
I tillegg er det en seng, med passe myk og passe tykk madrass, dyne og pute, og ikke minst: rent sengetøy. Alle disse tingene har det store flertallet av de fleste generasjoner Homo Sapiens aldri erfart.
I en ren evolusjonær forstand har de fleste mennesker i var arts historie fått dekket sitt søvnbehov med stykkevis og avbrutt søvn, ofte på bakken, ofte med et halvt øye åpent, på vakt mot farer i mørket.
De få av vår art som har vært så heldige å få sove innendørs, for ikke å snakke om i senger, har som oftest måtte dele begge deler med ganske mange generasjoner av sin egen familie.
Som om det ikke var nok, har de også måttet dele seng med alle slags typer koselige småkryp som trives godt i varme, fuktige ansamlinger av halmmadrasser og skitne, illeluktende, menneskekropper. Likevel har de sovet godt nok, ikke bare til å overleve, men – i alle fall tidvis – til å trives.
Behov er kompliserte
Men en ren evolusjonær forståelse av hva vi mennesker trenger blir nok ufullstendig.
For det første fordi vi mennesker er såpass fleksible og tilpasningsdyktige at når våre livsbetingelser endrer seg, så endres behovene våre også, enten det er i retning av mer eller av mindre velstand.
Så selv om det evolusjonære behovet for de aller fleste av oss kanskje hadde vært dekket med mye mindre søvn, av mye lavere kvalitet, blir det feil å avskrive alle ønsker om bedre søvn som «luksusbehov» og «I-lands-problemer.»
For det andre så tar ikke et slikt evolusjonært perspektiv høyde for hvor stor variasjon det er blant mennesker, eller for hvor stor variasjon det kan være i samme menneske. Noen trenger faktisk mer søvn enn andre. Og noen netter trenger vi mer søvn enn andre netter.
I tillegg er vi mennesker så mye mer enn evolusjon, gener og overlevelse. Behovet for alenetid for eksempel, som vi vil hevde er et både helt reelt og sunt behov hos en stor andel av de som lever i Norge i dag, kan nok i liten grad forstås ut fra evolusjonær teori.
Og hva med det helt reelle og universelle behovet for å oppleve en slags mening i tilværelsen? Strengt tatt så er vi den eneste organismen vi kjenner til som har slike behov.
Det å være menneske er like mye å strekke seg utover sine egne biologiske drifter, motiver og begrensninger, som det å handle i tråd med dem. Derfor blir det for enkelt å si at alt som ikke er helt nødvendig for overlevelse, ikke er reelle behov.
Et klarere skille kan gi oss større mestringstro
Når det er sagt, så opplever vi at det kan ligge mye god helse i å hjelpe folk som strever i livet med å skille bedre mellom de mer grunnleggende biologiske og psykologiske behovene – som f.eks. oksygen, tilstrekkelig trygghet og omsorg, mat og mening, og de som kanskje er mer kulturelt definerte – som å ha «behov» for å sove 8 timer hver natt, å «måtte» realisere sine indre potensialer, eller å alltid bli forstått av sine nærmeste.
Det ligger nemlig mye god mental helse i å erkjenne sin egen fysiologiske og psykologiske robusthet.
Mange opplever det som betryggende å bli minnet på at vi, alle som en, tross alt er etterkommerne av de tøffeste og mest robuste huleboerne i stammen. Vi er alle sammen Jeeper, lagd for å kjøre offroad, med massevis av humping og gjørmesprut, selv om vi har vendt oss til å kjøre på tørr, flat og fin asfalt.
Så selv om det nok ikke er mulig å definere skillene helt klart, er hvilke behov vi har og hva vi bare ønsker oss, ikke overlappende. Og det er i alle fall ikke sunt å prøve å viske ut skillet. I arbeidet med folk som strever, er det bedre å jobbe med å klargjøre skillene mellom personens behov og hens ønsker.
Foruten om den mestringstroen og selvtilliten som ligger i å erkjenne at vi er lagd for å kjøre offroad, er dette nyttig fordi det da ikke blir så farlig å gi slipp på noe man kan tenke på som et ønske og ikke et like grunnleggende viktig behov.
For eksempel i nære relasjoner kan det å lettere gi slipp på egne ønsker noen ganger være til hjelp.
Hvis begge partene er like overbevist om at det de til enhver tid føler en sterk trang til er deres essensielle behov, er ikke mulighetsrommet for å finne kompromisser det beste.
Å skulle fire på kravene på noe som er grunnleggende viktig for oss, kan føles både skummelt og urettferdig. Så det å skille klarere mellom egne ønsker og behov kan sånn sett gjøre oss mer fleksible i møte med hverandre.
Et klarere skille kan gi oss mer selvinnsikt
Å gjøre et klarere skille mellom våre egne ønsker og behov kan også hjelpe oss til å bli bedre kjent med oss selv.
Vi vil som oftest oppleve tilværelsen vår som ubalansert eller mangelfull på en eller flere måter. Enten det er venner, spenning, fritid, sjokolade eller svigerforeldre, vil det være noen ting vi vil ønske oss mer av og noen ting vi vil ønske oss mindre av.
Men vi har hverken tid eller krefter til å prioritere alle disse manglene eller ubalansene, hele tiden. Derfor må vi som oftest klare oss med litt for lite eller litt for mye – og noen ganger helt uten – ting som er viktige for oss.
Og dermed må vi alle sammen prioritere noen viktige ting på bekostning av andre viktige ting. For hvis vi skulle definere alt vi til enhver tid savner eller ønsker som like viktige og like elementære, behov, så hadde livet fort blitt veldig frustrerende og veldig slitsomt.
Den viktigste grunnen til å lære seg å skille mellom behov og ønsker er imidlertid at det hjelper oss å innse hvordan viktigheten av et behov ikke overlapper med styrken og intensiteten i følelsene som ledsager det.
Alle som har vært på legevakten, vet at det ikke er mengden smerte personen føler på som avgjør hvem som har mest behov for hjelp. Hvor akutt en skade er måles ikke kun i følt smerte.
Sånn er det med våre behov også. Bare fordi noe føles veldig nødvendig, er det ikke automatisk et viktig behov.
En som prøver å slutte å røyke, vil føle på en sterk trang til nikotin, men ha behov for det motsatte, akkurat som en som prøver å holde avstand til en eks man fortsatt har følelser for, vil føle på en sterk trang til å kontakte vedkommende, men ofte ha behov for det motsatte.
Behovene våre er i det store og hele litt for komplekse til at følelsene våre alene ikke kan avdekke dem. «Jeg vil» er ikke det samme som «jeg trenger.»
Et klarere skille kan gi oss mer overskudd
Vi kan tenke på våre behov som de tingene som til enhver tid er aller viktigst for oss:
De kan være helt fundamentale biologiske behov som vi deler med de fleste organismer, som behovet for næring og oksygen.
De kan være fundamentale sosiale og psykologiske behov som vi deler med de fleste pattedyr, som behov for trygghet, omsorg og berøring.
De kan være våre helt unike menneskelige behov som behov for å skape mening, eller for å ha litt tid for oss selv, og det kan være helt unike og individuelle behov som det ikke er så lett for noen andre å forstå.
Noen ganger ikke for oss selv en gang. Kanskje er ditt helt genuine, legitime behov akkurat nå å spise en pære? Kanskje er det å bli hjemme og se på TV heller enn å gå ut. Og kanskje er det å få sove uforstyrret i 8, 10 eller 12 timer i strekk? Våre behov trenger hverken å være logiske eller en gang forståelige for å være gyldige.
Til syvende og sist er det bare du som kan definere hva dine behov er. Men hvis du til enhver tid definerer alle dine preferanser og ønsker som essensielle behov, så misbruker du din egen definisjonsmakt.
Alle har rett til å få behov og ønsker respektert. Hvis vi er heldige, kan vi kanskje regne med å få våre behov forstått mesteparten av tiden, men ingen kan forvente å få sine behov dekket hele tiden. Ikke en gang de helt grunnleggende.
Å gå gjennom livet uten å prøve å skille mellom egne behov og ønsker, blir fort veldig slitsomt. Ikke bare for de rundt oss, men for oss selv. Faren da er at vi ender opp med å prioritere dårlig og tilfeldig, og i for stor grad basert på lyst, frykt og andre følelser.
Men det er også en fare for å være for streng, og utdefinere alle behov som ikke er forståelige eller som kan forklares.
Å ikke skille mellom våre egne ønsker og behov er som å konstant gå rundt og rope ulv-ulv, både til oss selv og til verden. For hvis vi presenterer alt som like viktig, er det ikke sikkert vi får dekket våre essensielle behov når de faktisk gjør seg gjeldende.