De siste ti årene har både selvrapporterte psykiske plager og antall diagnoser blant unge økt kraftig, og nyhetsbildet preges jevnlig av oppslag om en generasjon i krise, noe som vekker sterk offentlig debatt.
Mens noen tar til orde for å møte de unges utfordringer med mer mental helsehjelp, melder andre tydelig ifra at de unge må «ta seg sammen».
De oppsiktsvekkende tallene har også utløst stor faglig uenighet. Forskere er uenige om både årsakene og hvordan tallene bør forstås.
I motsetning til et termometer, som gir et entydig svar på temperaturen, lar ikke slike målinger seg lese uten fortolkning. Tallene forteller oss at noe har endret seg, men ikke hva.
Et marerittscenario for en forsker
For å forstå uenigheten må vi se nærmere på utfordringene som oppstår når man skal diagnostisere en hel kultur. Problemet forskere møter på, er kalt alder–kohort–periode-problemet.
Se for deg at du står foran et skolebilde fra 2005. Noen av barna er 10 år, noen er 12, noen er 14. Hvis de yngste smiler mindre enn de eldre, kan det bety tre helt ulike ting:
- Kanskje 10-åringer alltid er mer usikre (alder).
- Kanskje det er denne generasjonen 10-åringer som har det verre enn 10-åringer født ti år tidligere (kohort).
- Eller kanskje 2005 som tid var preget av noe spesielt, for eksempel lærerstreik eller terrorfrykt, som påvirket alle uansett alder (periode).
Dette er et marerittscenario for en forsker, ettersom de tre forklaringene ikke lar seg skille fra hverandre.
Uløselig sammenvevd
Alder, kohort og periode er uløselig sammenvevd: Enhver observasjon av dagens unge er samtidig en observasjon av hvordan det er å være ung i dag, for en bestemt generasjon, på et bestemt historisk tidspunkt.
For unges psykiske helse innebærer dette at vi ikke kan vite om økningen i rapporterte plager skyldes at ungdom i dag faktisk har det verre, at hver ny generasjon har fått et nytt språk for å beskrive følelser, eller at hele samfunnet har endret rammebetingelsene for hva som oppleves og uttrykkes som psykiske plager.
Hva som står på spill, er langt mer enn et akademisk nyansespørsmål.
Hvis tallene faktisk gjenspeiler at unge i dag har det verre enn tidligere, altså at noe i samfunnet gjør dem sykere, står vi i en folkehelseutfordring som krever økt beredskap, behandling og forebyggende innsats.
Men hvis økningen først og fremst skyldes at unge i dag har blitt mer opptatt av psykisk helse og tolker sine opplevelser med nye kulturelle briller, er statistikken langt mindre alvorlig.
Da blir heller naturlig å spørre seg selv om den nye terapeutiske kulturen faktisk styrker unges evne til å håndtere livet eller om den uforvarende gjør dem mer sårbare.
Kulturelle føringer
I offentligheten tenkes psykisk helse ofte som noe man kan «åpne opp» og få tilgang til, som om følelsene allerede finnes i en indre beholder som bare må avdekkes.
Denne forestillingen bygger på en implisitt homunculus-antakelse: Idéen om at det sitter en liten observatør inni oss som registrerer og rapporterer vår egentlige psykiske tilstand.
Men følelser og selvforståelse er ikke noe ferdig der inne. De formes i møte med andre og speiles gjennom kulturelle fortolkninger og forventninger.
Hvis en psykolog i et fortrolig rom spør hvordan du egentlig har det, vil de fleste begynne å snakke om det som oppleves vanskelig. Det er ikke bare et uttrykk for åpenhet, men for en normativ forventning til hva det vil si å sitte i pasientstolen.
I en terapeutisk setting er det forventet at man vender seg mot det som er sårbart, trist eller alvorlig. For en person med en psykisk lidelse er dette starten på en viktig terapeutisk prosess. Spørsmålet er om det samme gjelder for dem uten psykisk lidelse.
Kan være en viktig del av identiteten
Når psykiske plager beskrives som en epidemi, er det derfor ikke uten risiko. Det er mulig at den stadige negative omtalen av unges mentale helse ikke bare speiler en utvikling, men bidrar til den.
Et vanlig argument for å fremheve psykisk helse er at det kan redusere skam og gjøre det lettere å snakke om det som oppleves vanskelig. For dem med alvorlige plager er dette utvilsomt viktig, men forestillingen om at vi bare kan være mer «åpne» og dermed få tilgang til en skjult indre sannhet, bygger på en homunculus-tankegang hvor følelsene antas å ligge ferdige der inne og bare må avdekkes.
Større fokus på psykisk helse kan i praksis skape forventninger om å lete etter problemer hos seg selv og mye tyder på at vi allerede legger sterke kulturelle føringer hos de unge.
Eksempelvis viste en nylig amerikansk undersøkelse at langt over halvparten av unge oppgir at mentale helseproblemer er «en viktig del av identiteten min».
At forskere er uenige om hvor alvorlig situasjonen faktisk er, er et uttrykk for at vi står overfor et uhyrlig vanskelig forskningsspørsmål der selve virkeligheten formes i det øyeblikket vi forsøker å gripe den.
Et nøytralt ståsted finnes ikke
Hvordan vi snakker om unges psykiske helse, påvirker hvordan unge forstår seg selv, og dermed også tallene vi senere bruker som grunnlag for å forklare utviklingen.
Samtidig har vi gjennom de siste tiårene sett en kraftig økning i både terapi-tilbud og bruk av medisiner, uten at dette har bremset veksten i rapporterte plager, snarere tvert imot. Det er naturlig at debatten er sterk, for konsekvensene av å ta feil går i begge retninger.
Øker vi tilgangen på psykisk helsehjelp, kan vi gi livreddende støtte til dem som virkelig trenger det, men samtidig forsterke et kulturelt perspektiv som gjør det stadig lettere å forstå normale erfaringer som sykdom.
Gjør vi det motsatte, holder igjen og insisterer på større tilbakeholdenhet, risikerer vi at en reell økning i psykiske lidelser blant unge ikke blir fanget opp og behandlet i tide.
Det finnes med andre ord ikke et nøytralt standpunkt i møte med unges psykiske helse.