Etter 30 år som skolepsykolog er det trist å måtte bekrefte inntrykket av en skole som bidrar til uhelse og utenforskap, slik Inger Björne-Fagerli og Helene Begby hevder i sin ytring i Psykologisk.no 2. desember.
700 000 står i dag utenfor arbeidslivet. Årsaken er sammensatt og sektorovergripende. En rotårsak er faglig ensretting i skolen.
Ensrettingen er et bestillingsverk for psykisk uhelse som i stor grad bidrar til de høye uføretallene. Skal vi klare å forebygge utenforskap, må vi derfor gi barna større frihet til å velge flere fag selv.
De fleste av dem som trenger hjelp fra NAV, rus- eller kriminalomsorg, har en eller flere lærevansker og har slitt med å mestre skolehverdagen. Hver tiende elev klarer ikke å fullføre grunnskole.
Ifølge samfunnsvitenskapelige forskningsinstitutter, som NOVA, FAFO og NORCE, skyldes dette «sosial arv»; at barna har lært dårlige holdninger av foreldrene.
Men det er neppe foreldrenes feil at små barn gruer seg for å gå på skolen. Når en stadig økende gruppe barn henvises til spesialisthelsetjenesten for utredning og diagnose, har flere begynt å spørre om vi bør utrede skolen istedenfor for elevene.
Mestring og egenverdi
Skole og samfunn har på mange måter oppført seg som om mangfold ikke eksisterer. Enhetsskolen ble innført i en tid med lite anerkjennelse for fysisk, kognitivt og kulturelt mangfold, hvor grupper i samfunnet ble utsatt for «fornorskning» og hvor flere av dagens lærevansker ikke eksisterte. 100 år og en rekke skolereformer senere er normaltolleransen i skolen smalere enn noen gang.
Mestring og opplevelse av egenverdi er en nødvendig forutsetning for god faglig og psykologisk utvikling. Ti års skolegang med følelsen av å bli hengende etter dreper selvbildet. Vi bør derfor spørre oss om årevis med skole, uten mulighet for å velge opplæring du har forutsetninger for å mestre, kan betraktes som psykisk mishandling.
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun vil redusere antall fag de første skoleårene. Det er et initiativ med potensial til positiv endring. Men hvis hun styrker fag som norsk og matematikk, slik hun har tatt til orde for, håper jeg endringer tar hensyn til barns store mangfold og variasjon i utvikling og ikke blir ytterligere faglig ensretting av skolen. Videre bør det legges til rette for at lek får en mer sentral plass som lærings-, bearbeidings- og utviklingsarena.
Barn er ulike
Vi må legge til side urealistiske forestillinger om at elever skal komme ut med samme kunnskap.
Barna bør kunne velge et lavere ambisjonsnivå i norsk, matematikk eller historie. De bør kunne velge bort fag som sidemål eller religion og livssyn.
Til gjengjeld bør de få legge til andre fag som for eksempel matlaging, trearbeidsfag, førerbevis eller høyere ambisjonsnivå i matematikk, språkfag, musikk, sport eller liknende. Mange vil selvsagt protestere mot et slikt forslag. Men vi må spørre hvilke interesser de da ivaretar.
Vi må akseptere at elever ender med svært ulike faglige nivå, har ulike fagkombinasjoner, og at noen vil ha hull i grunnskoleutdanningen. Det er ikke en fallitterklæring å anerkjenne at barn er ulike.
Det er lettere å tette hull i allmennutdanningen enn å reparere psykisk skade. Den økte friheten bør favne tilbud og valg av læringsmetodikk. Bortfallet av lek i opplæring peker på en begrenset forståelse for barns læringsprosess og læringsutvikling.
Mestring på noen områder er en nødvendig psykologisk forutsetning for å gå løs på mer utfordrende oppgaver i andre fag. Det er også nødvendig å kunne velge et overkommelig ambisjonsnivå. Det er ingen som frivillig oppsøker nederlag.